Vafler og hjerter

Inngangen til valgkampen har blitt en kulturkamp.

Norske verdier er under press, fra utsiden og innsiden, skrev Sps nestleder Ola Borten Moe på NRK.no i går. Han og politisk motstander kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) var forent om dette i et intervju med VG tidligere i sommer. Med vaffelhjerter på bordet snakket de om skolens religionsfag, fellesdusjing og barne-TV på NRK. Venstres Sveinung Rotevatn kalte hele konkurransen et ønske om «norgasme».

Selvsagt handler kultur om mer enn matvaner og dusjrutiner. Religion eller regler. Kultur kan best og upresist sees som summen av normer, verdier, historikk og fellesskap i et samfunn. Hva som oppleves som norsk kultur, er – mange vil si heldigvis – også i utvikling, generasjon for generasjon.

Hvorvidt norsk kultur handler om å være god på ski, kunne sitt juleevangelium, ta på seg selbuvotter eller høre på Grieg er politisk sett underordnet. En slik kulturdebatt kan, og vil, gjerne dras ut i parodien. Om nestekjærlighet er så unikt norsk sammenlignet med alle andre land på kloden, kan også spore av en politisk samtale.

Frir til følelsene

I debatten om hvorvidt norsk kultur er under press, er både «norsk», «kultur» og «press» krevende å definere. Likevel, eller nettopp derfor politiseres debatten, for ikke å si debattene. Kulturbegrepet politiseres fordi politikere vil ramme inn politikken sin i et budskap som appellerer til det følelsesmessige hos velgerne.

Det handler om å snakke til hjertet.

Retorisk argumentasjon deles gjerne inn i logos, etos og patos. Der man snakker til hodet, magen og hjertet. Logisk, etisk og følelsesmessig.

Politikerne vil ha oss til å stemme på dem. De sier de kan løse problem til beste for oss. De vil fortelle oss at noe står på spill. De mener å ha den beste løsningen. Velgernes handling og respons skal være å stemme på dem. Det er selve kjernen av valgkamp og politisk kommunikasjon.

Når den politiske debatten handler om å beskrive problemet og definere løsninger på skattepolitikk eller kommunestørrelse, kan tall, dokumentasjon og logiske argumenter være gode.

I en rekke politiske spørsmål «om hvordan vi har det her i landet, hva som gjør oss til oss, og dermed hva som skiller oss fra resten», er argumentasjon og kommunikasjon som snakker til hjertet vel så viktig. Derfor vil politikere føle at vaffelhjerte-debatten er riktig og viktig.

Politisk nerve

Verdibasert kommunikasjon trigger engasjement. For en politiker kan det være en effektiv dør til velgere som synes at politikk er vanskelig. Nettopp fordi vi kan legge litt ulike, udefinerbare assosiasjoner til verdier eller kultur. «For det ligger jo noe der». Og dette «noe» er ofte politisk relevant.

Derfor treffer kulturdebatten en politisk nerve.

Noen velgere vil kjenne seg igjen i at noe verdimessig står på spill. Det kan være slike budskap som får dem inn i valgboden.

Enten det er en overbevisning om at muslimsk innvandring truer kristne tradisjoner, eller at man i år må stå opp mot svenske nazister i våre gater.

Derfor sier Sylvi Listhaug at det er innvandringen fra utlandet som setter de norske verdiene under press. Hadia Tajik sier at små forskjeller er en selvstendig norsk verdi. En liberal Sveinung Rotevatn vil ha seg frabedt jakten på «norgasme» fordi han mener redsel for mangfold aldri har vært en norsk verdi.

«Hvordan vi vil ha det»

Uten å direkte handle om norsk kultur, er det en rekke verdispørsmål som kan prege en verdibasert valgkamp, dersom partiene ser seg tjent med det. Saker som treffer en patos-nerve i kraft av seg selv.

Enten det er sexkjøpslov, surrogati, omskjæring, eggdonasjon, KRLE-faget eller søndagsåpne butikker. Alle disse sakene var oppe til mer eller mindre omfattende debatter på ulike partilandsmøter i vår.

De skaper et engasjement og splitter ofte partier uavhengig av en rød-blå-politisk akse. Fordi det handler om «hvordan vi vil ha det».

I verdikampen puttes partipolitiske standpunkt inn i en patos-forankret begrunnelse for hvorfor det er riktig.

Gir man et inntrykk av at noe er under press, gir man samtidig en grunn for at noen må stå opp for noe.

Det er dypest sett det en valgkamp skal synliggjøre, men det er alltid en fordel om man klarer å konkretisere og definere hva som diskuteres.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter