Ikke lenge etter valgseieren for de rødgrønne i 2005 snakket jeg med Erik Solheim, SV-politikeren som mer enn noen andre snudde SV fra et opposisjonsparti til et maktparti. Han var ikke urolig over det interne bråk som viste seg allerede ved starten av prosjektet, og som Kristin Halvorsen nå har skildret i sin nye bok «Gjennomslag».
Solheim mente det velgerne ville være opptatt av ikke var dette bråket, men resultater i regjering: Barnehageplasser og makspris med SV-stempel. Da ville stemmene komme.
Nå har vi fasiten. Bevilgningene økte fra 10 milliarder i 2003 til 30 milliarder i 2011. Vi har tilnærmet full barnehagedekning og svært moderate priser. Og SV er i desperat kamp mot sperregrensen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Historien sett innenfra
Også Åslaug Haga har nylig gitt ut bok, kalt «Rødgrønn - slik jeg ser det», skrevet fra innsiden av det rødgrønne prosjektet. To av de tre partilederne som i hemmelighet planla det nye regjeringsalternativet, Åslaug Haga (Sp) og Kristin Halvorsen (SV), forteller altså på hver sin måte om de første årene, fra begeistringens historiske sus til dagens krisestemning.
Bøkene framstår som selvkritiske, men har få gode svar på hvordan gjenreisningen kan skje. Denne kommentaren handler ikke om bøkene, men om den diagnosen for det rødgrønne samarbeidet, og den medisinen de to hovedpersonene antyder i sine ferske fortellinger.
La meg først forsøke med en alternativ analyse. Den er muligens kynisk og gir mindre handlingsrom for de to småpartiene og deres forfattere enn de selv ønsker. I sum går den ut på at det er begrensete muligheter for å snu stemningen for mindre partier som sliter etter en lengre periode i regjering. Særlig hvis disse partiene, slik jo tilfellet som regel er, er kjennetegnet ved sterkt engasjement for enkeltsaker.
Noe må stå på spill
Forutsetningen er i så fall at større grupper av velgere opplever at uten nettopp disse partiene står virkelig noe stort på spill. Risikoen ved ikke å stemme på dem må oppleves som så sterk at det skjer en mobilisering, et stemningsskifte. Den typen endring kan oppstå hvis den alternative kandidaten blir definert som så ytterliggående og eksperimentell at en frykt for radikale reformer, tilbakekalling av rettigheter, nedskjæringer i velferdsgoder skaper motreaksjon og mobilisering.
Kanskje var finanskrisen som oppstod i 2008 samtidig som Fremskrittspartiet var den førende alternative stemmen, et slikt eksempel. Frykten for eksperimenter førte til en mobilisering som i siste instans skaffet de rødgrønne en overraskende valgseier i 2009, først og fremst via stemmer på det store partiet, Arbeiderpartiet.
Stemningsskifter kan også bidra til mobilisering for et gode, noe en absolutt vil kjempe for, og som bare ens egen kandidat er enig i. Det kan ikke bare være mer av det samme, men i stedet noe nytt og stort som velgerne opplever som så viktig at det påvirker dem tilstrekkelig.
Ingen øyner i nåværende stund dette prosjektet.
Arbeiderpartiet som partner
Tilbake til de to forfatterne. Felles for analysen er at begge mener Arbeiderpartiet må ta mer hensyn til de to mindre partiene i alliansen, ellers dør hele prosjektet.
Bøkene viser nok av eksempler på saker der Arbeiderpartiet går hensynsløst fram og setter egeninteresse først. Det store klimalandsmøtet i 2007, der Kofi Annan og Gro Harlem Brundtland ble mobilisert for å grønnvaske Arbeiderpartiets miljøpolitikk, blir nevnt av Kristin Halvorsen. Noen uker etter ydmykelsen av Helen Bjørnøys uttalelser om norske klimakutt denne vinteren, fant Stoltenberg et nytt grep: «klimanøytralitet».
Politiske sjokkbølger oppsto. De to partilederne som hastig blir orientert om Stoltenbergs tanker i forkant av landsmøtetalen holder kjeft i møtet på bakrommet, men er begge rasende på snuoperasjonen.
Samtidig leser jeg mellom linjene en erkjennelse av at nettopp dette linjeskiftet er uttrykk for SV og miljøbevegelsens påvirkning. At de har klart å flytte opinionen så mye at også Arbeiderpartiet må bevege seg. Som for eksempel i barnehagepolitikken, der Stoltenberg lenge strittet imot, men i dag selv trekker dette fram som et av regjeringens viktigste bidrag til velferd og produktivitet i samfunnet.
Slik er det kanskje: De mindre partiene som har blikket rettet mot de delene av samfunnet de er mest vevd sammen med, setter søkelyset på sine saker og får dem på dagsorden, inn i politikken, påvirker de større partiene, som til slutt kjøper ideen og omgjør den til flertallets politikk - og dermed konsensus, noe alle til slutt er enige om. Disse tingene er det ingen grunn til å krangle om lenger, dermed kan man heller ikke sanke velgere på det.
Alliansens grenser
Men denne typen politisk påvirkning, som Arbeiderpartiet selv innrømmer har «gjort partiet bedre», har sine tydelige grenser. Arbeiderpartiet, som selv sliter med oppslutningen og ideene, går aldri lenger enn at det kan forsvares overfor egne potensielle velgergrupper.
Å skulle reforhandle EØS-avtalen, som både SV og Senterpartiet nå antyder, er en slik sak. Å lansere moderate skatteøkninger eller øke bruken av oljepenger for å ha råd til enda flere veier og tog, er andre eksempler. Derfor vil Arbeiderpartiet neppe etterkomme kravet om å lage et nytt felles prosjekt utover det en kan regne seg fram til selv, før neste års valg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Forskjellige utgangspunkt
Et viktig skille mellom de to forfatternes partier, er at SV så til de grader er knyttet til makt gjennom Arbeiderpartiet. Senterpartiet kan, slik Haga også antyder, slutte seg til de to andre sentrumspartiene og håpe å danne en blokk som kan påvirke og få gjennomslag.
Det illustrerer det helt spesielle med den rød-grønne regjeringen, nemlig at den politiske avstanden i koalisjonen er uvanlig stor. Denne avstanden krever stor intern offervilje av fløypartiet, og raushet fra det store.
For SV er denne tosidigheten, avhengigheten av Arbeiderpartiet på den ene siden og den politiske avstanden til det samme partiet på den andre, et nærmest umulig dilemma. Prisen kan partiet komme til å betale neste år.
