De lydige bråker ikke

Gjennom historien har populærmusikken ofte gitt stemme til et opprør. For at noen skal gjøre opprør, må noen føle seg undertrykket. Det er vanskelig se hvem det skulle være i dag.

Bylarm 2010 illustrasjon

'Til sammen danner musikerne som deltar på By:Larm et bilde av dagens unge kultur og musikk. Men hvem er de egentlig, alle disse musikerne og sangerne på vei til byen?' spør Ytrings musikkspaltist Knut Schreiner.

Foto: Jørn Gjersøe / NRK

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Denne uka arrangeres musikk- og konferanse festivalen By:Larm. Over 100 band og artister skal fylle scenene i Oslo sentrum.

Til sammen danner de et bilde av dagens unge kultur og musikk. Men hvem er de egentlig, alle disse musikerne og sangerne på vei til byen? Hva har de på hjertet? Har de noe å fortelle oss?

Man kan se på årets bylarmartister, eller for den slags skyld på det som ligger på toppen av hitlistene. Musikken har ofte et personlig, og sjeldent et samfunnsorientert, tekstinnhold.

Skal noen gjøre opprør, må de føle seg undertrykket. Og hvem føler seg undertrykket i dagens samfunn?

Knut Schreiner

Synger om seg selv

Sanger om å være sterk, være en vinner, på vei til å overvinne utfordringer, komme seg opp igjen når man møter motstand, ikke gi opp.

Hvis tiden vi lever i er individualistisk, narsissistisk og konkurransepreget, så gjenspeiles dette i hva artistene synger om. Etterkrigstidens musikkhistorie har vært drevet fram av ungdommelig sinne og opprør. Mange har etterspurt hvor det ble av opprøret og samfunnsengasjementet i dagens musikk – vi lever jo i en tid full av kriser.

Som det første ungdomskullet i etterkrigstiden, så har ikke dagens ungdom noe prosjekt, har sosiologen Gunnar Aakvaag påpekt. Han kaller dem «Generasjon Lydig». Og det å være «lydig» strider mot en musikkhistorisk tradisjon for å bryte regler og si det som det er.

Russehits – den nye punken?

Hvor finner man opprøret i dag? Tidligere denne uka, kunne vi lese om de utskjelte musikkategorien «russehits». Det dreier seg om vulgær festmusikk for tenåringer, med tvilsomme tekster om det som framstår som voldtekt.

En ansatt i plateselskapet Sony hevdet at dette var den nye punken. Som han sa: Akkurat som punk provoserte, eller Marilyn Manson på 90-tallet, eller rapperen Eminem, så er russelåtene dagens versjon av dette.

Den gamle punkeren og trommisen i DumDum Boys, Sola Jonsen, var helt uenig, og påpekte at punken var politisk, og handlet om friheten til å forme sin egen identitet.

Lite som samler

Det finnes riktignok tegn til politikkens tilbakekomst i populærmusikken. Karpe Diems låt «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» må være den første hiten med politisk tekstinnhold i Norge på mange år. Samtidig kan Karpe Diem være unntaket som bekrefter regelen.

Tidligere kunne musikk – en sang – være et viktig budskap, en informasjonskanal og oppsummere en politisk idé.

Knut Schreiner

Dagens ungdomsgenerasjon kan mangle felles samlende, politiske saker fordi tilværelsen har blitt så fragmentert. Det er kaos.

Tidligere kunne musikk – en sang – være et viktig budskap, en informasjonskanal og oppsummere en politisk idé. I dag finner vi informasjon overalt.

Men jeg tror at den viktigste grunnen til at musikk i liten grad er politisk i vår tid, er: Skal noen gjøre opprør, må de føle seg undertrykket. Og hvem føler seg undertrykket i dagens samfunn? Ungdom? Kvinner? Homofile? Innvandrere?

Et annerledes opprør?

De fleste av disse kampene allerede kjempet og vunnet. Men det er de som ikke liker denne samfunnsutviklingen – det liberale, feministiske og multikulturelle samfunnet, som føler seg marginalisert. Og det er kanskje her du finner opprøret. I ekstremistisk islam, eller hos han rebellen i kjellerleiligheten.

Karpe Diem kan være unntaket som bekrefter regelen.

Knut Schreiner

Men han lager ikke elektronisk indie og sender demoen til by:larm. Han blir med i Odins soldater eller melder seg inn i PEGIDA. Man finner også noen av disse tankene i bøkene til Michel Houellebecq eller kunsten til Dan Parks. Men dette blir avfeid som både rasistisk og kvinnefiendtlig kunst.

Og det er neppe denne formen for opprør eller sosiale bevegelser man vil finne på By:larm.

I dag handler populærmusikken først og fremst om et meg, mens det tidligere handlet mer om et vi – eller oss.

Hør: Knut Schreiner i Ytring på NRK P2

Blurred Lines The Effect Marvin Gaye

Knut Schreiner valgte Marvin Gaye-låten «What's going on» fra 1971 som et eksempel på samfunnsengasjert musikk vi ser lite av i dag. - Jeg så Amerika på vei mot en borgerkrig, og det fikk meg til å se nøye på samfunnet, og noe skjedde. Jeg ville skrive musikk og tekster som rørte mennekenes sjel, sa Marvin Gaye om sin musikk. Her er Marvin Gaye under American Music Awards i 1983.

Foto: Doug Pizac / Ap

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog. 1