Kommentar

Artister på tjuvtokt

Når artister pynter seg med lånte fjær, kan det være vanskelig å finne grensen mellom kunstnerisk inspirasjon og simpelt tyveri.

Elvis-Beverly Hills Estate

Elvis ble populær med ukjente svarte artisters sanger. Tidenes kanskje største rock n'roll-stjerne blir også brukt som et versting-eksempel på det som kalles kulturell appropriasjon, og vekker fremdeles debatt. Bildet viser Elvis i 1971.

Foto: Uncredited / Ap

Red.anm:

En referanse til Big Mama Thorntons innspilling av "Hound Dog" burde vært med i den publiserte teksten. Thornton spilte inn låta i 1952, fire år før Elvis ga den ut I mellomtiden hadde andre artister også spilt den inn, men Elvis' versjon ble den mest kjente. Det hører også med til historien at "Hound Dog" var skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller, to hvite låtskrivere som hadde stor betydning i populariseringen av blues og R&B.

Om dette kan eller bør anses som en form for kulturell appropriasjon, er derfor sterkt omdiskutert. Påstandene om at teamet til Elvis tok sanger allerede spilt inn av svarte artister og gjorde dem hvitere i uttrykket, og betalte radioprodusentene for å ikke spille originalinnspillingene, er også svært kontroversielle. Dette burde også ha kommet tydeligere fram i den publiserte kommentaren.

Ragna Nordenborg er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

I USA har artisten Bruno Mars virkelig satt sinnene i kok, han beskyldes for å gjøre seg populær på bekostning av svart amerikansk kultur.

Han er ikke den første som får kritikk for dette. Han føyer seg inn i rekken av mange amerikanske artister som bedriver kulturell appropriasjon, med Elvis som verstingen i klassen.

Multikulturelle Bruno Mars vant alle seks prisene han var nominert til under årets Grammy-utdeling, amerikanernes gjeveste musikkpris, blant annet stakk av han med den flotteste prisen for årets album med den nye plata 24K Magic.

På scenen i Madison Square Garden stod en overlykkelig artist, med sorte krøller, mørke solbriller og paljettjakke og takket alle sine musikalske forbilder, alle sorte rythm&blues eller rapartister. Alle sorte kjente artister. Likevel tok ikke lang tid før kritikken mot multitalentet og multietniske Bruno Mars dukket opp. I avisen Huffington Post i forrige blir han beskyldt for å låne fra og for å spille på svart kultur.

Se: Videoen som satte fyr på debatten: Seren Sensei kritiserer Bruno Mars

Hva er problemet, tenker du? Han takker jo til og med sine svarte artistforbilder i beste sendetid? Da er det i orden, mener noen, mens andre hevder at segregeringen i det amerikanske samfunnet, som også har preget musikken, med svart r&b på den ene siden og hvit pop på den andre, har så mange sår og konflikter og tyvlån fra den ene siden at det ikke er fullt så enkelt. Selv om Bruno også har afrikanske gener.

Kulturell appropriasjon foregår overalt.

Turban på catwalken, Siv Jensen som stilte på fest i indianerkostyme, og så har vi Elvis da. Kulturell appropriasjon foregår overalt og med det følger debatten også.

Opprinnelig er kulturell appropriasjon et akademisk begrep fra sosiologi og sosialantropologi. Thomas Prestø har holdt mange foredrag om temaet, og sa til P3.no for en stund siden: «Kulturell appropriasjon handler om å ta i bruk symbolske og kulturelle elementer fra en annen kultur enn sin egen, for å formidle noe.»

Det er den nøytrale definisjonen, og dette skjer hele tiden, men han legger til: «Kulturell appropriasjon som et negativt begrep derimot, brukes når symbolikk som er spesifikk for én folkegruppe brukes for å sensasjonalisere og eksotifisere en kultur, gjerne med økonomisk gevinst.»

Mange tenker kanskje at begrepet kommer fra USA siden temaet ofte debatteres der, men slik er det ikke. Vi kan heller se på kulturell appropriasjon som europeernes møte med «de andre».

Pablo Picasso er et eksempel på en som har bedrevet kulturell appropriasjon, eller «misappropriation» om du vil. Picasso ble hyllet for banebrytende formspråk innen kunst, og det skal ha sittet langt inne for den berømte kunstneren å innrømme at kubismen delvis var basert på lån fra afrikanske stammer og deres maskekunst.

I dag ser vi at debatten om kulturell appropriasjon har blitt viktig som en del av kulturkamp og identitetspolitikk på sosiale medier. Den myke og feminine Tumblr er befolket av mennesker som mener folk som Bruno Mars skal passe seg, mens folk i 4chan-klanen avviser hele problemstillingen.

Debatten har blitt viktig som en del av kulturkamp og identitetspolitikk.

Andre stiller seg på midten og ber om at vi er nyanserte og viser verden at vi kan forstå og til og med sette oss inn i forhistorien, selv om vi ikke må bli rammet av total berøringsangst og dermed slutte å låne og flørte med hverandres symboler.

Men noen fortellinger er uansett bare nitriste. En av de mange mener er en av verstingene innenfor kulturell apprpriasjon, er Elvis Presley. Om ikke Elvis drev med kulturell appropriasjon på egen hånd, så hadde apparatet rundt ham en slu plan. Teamet til Presley tok kule sanger allerede spilt inn av svarte artister og gjorde dem hvitere i uttrykket. Attpåtil dro de fra radiostasjon til radiostasjon og betalte radioprodusentene for å ikke spille originalinnspillingene.

Elvis selv la heller aldri skjul på at rock n'roll var der før ham, og nevnte gjerne svarte artister som tjente mye dårligere enn ham som dens opphavsmenn.

Teamet til Elvis Presley tok kule sanger fra svarte artister og presenterte dem som sine egne.

Like fullt er raseriet der fremdeles. Det kan du for eksempel høre i Public Enemy’s rap anthem «Fight the Power»: Elvis was a hero to most, but he never meant shit to me... …straight up racist that sucker was, simple and plain.

Og er du ikke enig i bråket rundt Elvis eller Bruno Mars, så kan vi i alle fall prøve å forstå det. Flere burde ha anerkjent at det var svarte artister som mange ganger var først ut med disse låtene.

Da hadde kanskje hele diskusjonen om kulturell appropriasjon sett annerledes ut.

Hør: Ytring på Radio, NRK P2 klokken 11 hver søndag, eller på nettradio.