NRK Meny
Normal

Buorre iđit, eadni!

Da jeg ble mor, oppstod en voldsom trang til å gi mine barn språket jeg aldri fikk selv.

SAMISK FLAGG

Et samisk flagg i snøen under kronprisnaparets besøk i Karasjok i 2009. Norge klarte nesten å utrydde det samiske språket, men nå tar de unge samene det tilbake, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

«Unnoraš, leak go nealgumin?» En sulten, nyfødt baby grynter i fanget mitt. Jeg spør ham om han er sulten. Ja, han er helt tydelig sulten, men han vil ikke gape. «Don vertek...» Gape? Hva er å gape på samisk? Det står helt stille i hodet mitt.

Hvordan pludre på et språk du føler du ikke behersker?

Mitt eget ansvar

For litt over tre år siden satt jeg på fødeavdelingen i Tromsø med en perfekt liten gutt i armene mine. Jeg var blitt mor for første gang. Med melkespreng og barseltårer tok jeg en avgjørelse som skulle endre hele livet mitt. Det stod plutselig klart for meg at hvis mine barn noen gang skulle snakke samisk, så var det mitt ansvar å lære dem det. Hvis jeg mente at samisk er så viktig at det ikke må dø ut, da er det mitt ansvar å bruke det.

Jeg bestemte meg der og da for å lære mine barn et språk som nesten gikk tapt i generasjoner før meg. Gollegiella. Samisk. Hjertespråket. Et språk som jeg selv aldri fikk lære hjemme.

...hvis mine barn noen gang skulle snakke samisk, så var det mitt ansvar å lære dem det.


Da mine besteforeldre begynte på skolen i årene før andre verdenskrig, snakket de ikke ett ord norsk. De fikk lære språket på den harde måten. Å bruke samisk i skolegården medførte straff. Mine foreldre lærte på sin side kun norsk hjemme. For dem var samisk noe de gamle hvisket rundt kjøkkenbordet. «Slik var det den gangen, Susanne, jeg vet ikke hva annet jeg skal si» svarer min bestemor, når jeg spør hvorfor de snakket norsk til sine barn.

Det jeg selv kan av samisk har jeg lært gjennom barnehage, skole og universitet. Hjemme var samisk et språk jeg kjente via enkelte ord og setninger, et språk bestemor og bestefar snakket når de trodde de var alene.

Motarbeidet samisk

Det er selvsagt fornorskningen som har skylden for at min familie – som så mange andre samiske familier – sluttet å snakke samisk. I over 150 år jobbet staten Norge aktivt for at samisk språk og kultur skulle forsvinne.

De klarte det nesten. Noen steder ble samiske barn tvangsplassert på norske internatskoler, og samiske landområder ble urettmessig solgt til norske bumenn. Siden den gang har staten sagt unnskyld for sine handlinger, men de legger fortsatt ned samiske ressursskoler og samiske barn har enda ikke lærebøker på sitt eget språk.

Men denne teksten handler ikke om fornorskningen av samer, den handler om en helt vanlig småbarnsfamilie. Om hverdagen med mann, barn og språket jeg ikke klarer å gi slipp på. Den handler om det man kan få til på tross av statens vilje til å utrydde samisk.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter

Må ty til ordboka

Frem til 17. april 2013, da jeg ble mor for første gang til Eljás, var samisk et passivt språk for meg. Et språk jeg forstod, men aldri turte bruke. Men da vannet gikk, oppstod en voldsom trang til å gi mine barn språket jeg aldri fikk selv. Det ble en selvfølge at min sønn skulle snakke samisk. Min mann Marius kunne nesten ingenting om samer før han møtte meg, men det ble naturlig at også han lærte seg å bruke samisk – som i dag er et av våre dagligspråk.

Iblant vil jeg gi opp, drite i det jævla språket, og heller snakke norsk.

Alle som har forsøkt å lære seg et språk, vet at det går i rykk og napp. Det kan gå lange perioder hvor jeg føler at jeg ikke har fremgang og bare vil stange hodet i veggen av frustrasjon. Iblant vil jeg gi opp, drite i det jævla språket, og heller snakke norsk.

Vi sitter ute. Eljás spør meg om hvilken lyd vi hører. Han er nysgjerrig på alt nytt. Det sildrer en plass. Det er snøen som smelter, våren kommer. Men jeg vet ikke hva å sildre er på samisk. Så jeg synger heller en sang jeg kan om sildrende vann. Han kan den også, så vi synger litt begge to.

Når sangen er over, leder jeg oppmerksomheten hans bort på noe annet. Så behøver vi ikke snakke om det jeg ikke behersker på samisk akkurat nå, det gir meg tid til å slå opp i ordboka når vi kommer inn igjen.

En lang prosess

For 19 måneder siden kom Johan Marinius til oss, og han møter en eadni som ikke bare var tryggere i rollen som mor, men som også hadde funnet trygghet i å bruke samisk hver dag. Nå faller pludring og småprat helt naturlig, og han lærer raskt. Nye samiske og norske ord dukker opp hver dag.

Men bak min trygghet ligger hele tiden en dårlig samvittighet og gnager. Hva utsetter jeg mine sønner for? Påvirkes relasjonen vår av at jeg lærer dem et språk jeg selv ikke behersker fullt ut? Er det greit at jeg dreper samisk språk litt hver dag med dårlig grammatikk? Er det i det hele tatt håp?

Vi er en hel hær av samiske småbarnsforeldre som stotrer oss frem dag for dag, alt for at samisk ikke skal dø ut.

Svaret mitt har blitt ja. Min bror tok det samme valget 6 år før meg, i likhet med mange av mine venner og bekjente. Vi er en hel hær av samiske småbarnsforeldre som stotrer oss frem dag for dag, alt for at samisk ikke skal dø ut. Men vi kan ikke redde språket alene. Vi er avhengig av at vår innsats på hjemmebane følges opp på andre arenaer. Man lærer ikke et språk ved hjelp av to samisktimer i uken, mangel på samisklærere og ikke-eksisterende lærebøker.

I dag kan jeg be Eljás og Johan Marinius om å «rabas njalbmi» når de skal pusse tennene, og da gaper de mer eller mindre frivillig. Min bestemor på 88 år kan spørre på sitt eget morsmål om de vil ha noe å spise, og de svarer på det som nå også er deres morsmål.

I én generasjon var språket borte i min familie, jeg håper det aldri skjer igjen.

HØR P3-dokumentaren: Kampen for sameskolen.