Berettiget skadefryd

Det finnes tilfeller hvor det er legitimt å fryde seg over andres lidelse. Vi bør ikke skamme oss over den glede vi føler over ulykken som måtte ramme de kriminelle.

Visepolitimester Roger Andresen forteller Oslo-politiet har for å stagge økningen av ran i Oslo den siste tiden.

Politiet vil helst at vi melder fra til dem, istedenfor å utsette oss selv for fare ved å gripe inn. Likevel vil nok mange mene at plikten til å hjelpe i slike situasjoner veier ganske tungt, og spesielt når barn angripes.

Espen Gamlund byline
Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen
Kronikkvignett Ytring

Mange har kanskje tenkt tanken: hva ville jeg gjort hvis jeg ble vitne til at en person ble angrepet på gaten? Ville jeg grepet inn for å hjelpe, ville jeg meldt fra til politiet, eller ville jeg gått stille forbi og latet som ingenting var skjedd?

Spørsmålet har dessverre blitt svært aktuelt den siste tiden i forbindelse med ransbølgen i Oslo, og det hele toppet seg mandag denne uken da en 10-åring ble forsøkt frastjålet mobiltelefonen sin.

To personer grep inn for å hjelpe den ungen gutten , og det hele utviklet seg til en slåsskamp der en av hjelperne skal ha påført den ene ransmannen alvorlige hodeskader.

Plikt til å gripe inn

Gikk de to mennene som grep inn for langt? I en spørreundersøkelse på tv2.no svarer hele 90 prosent nei, mens bare 6 prosent svarer ja. Selv om dette ikke er en representativ undersøkelse, hva forteller disse tallene oss?

Mener folk flest at det er akseptabelt å utøve grov vold i godhetens tjeneste? Bør vi gripe inn i slike situasjoner? Og hvor går i så tilfelle grensen for hva som er legitim bruk av vold overfor ransmenn?

Det finnes utvilsomt tilfeller hvor det er legitimt å fryde seg over andres lidelse. Dersom en person har forvoldt en annen skade, og skadevolderen selv utsettes for skade, så skjer rettferdigheten fyllest.

Espen Gamlund, Førsteamanuensis i filosofi

I utgangspunktet har vi en generell plikt til å hjelpe personer i nød. Etter § 387 i straffeloven har alle borgere en plikt til etter evne å hjelpe den som er i «øyensynlig og overhængende Livsfare».

Er du for eksempel den første til å ankomme en bilulykke, har du en plikt til å stanse og hjelpe til.

Gikk for langt

I de tilfeller hvor noen blir angrepet på gaten blir det mer komplisert. Politiet vil helst at vi melder fra til dem, istedenfor å utsette oss selv for fare ved å gripe inn.

Det er forståelig nok. Likevel vil nok mange mene at plikten til å hjelpe i slike situasjoner veier ganske tungt, og spesielt når barn angripes.

La det imidlertid være sagt at de gode hjelperne gikk for langt i sin bruk av vold overfor dem som ranet 10-åringen på Helsfyr i Oslo.

Selv om motivasjonen for å gripe inn sikkert var den beste, og det utvilsomt var prisverdig det de gjorde, så har slag og spark mot personer som ligger nede, ikke lenger noe med den opprinnelige berettigede grunnen de hadde for å beskytte gutten.

Les mer:

Glede seg over andres smerte

Mange mener likevel at disse ransmennene fikk som fortjent. Hva kan være begrunnelsen for dette?

Et egnet utgangspunkt for å forstå folks reaksjon er å se det som uttrykk for skadefryd. Skadefryd kan defineres som glede over andres smerte eller lidelse.

I utgangspunktet har vi en generell plikt til å hjelpe personer i nød. Etter § 387 i straffeloven har alle borgere en plikt til etter evne å hjelpe den som er i «øyensynlig og overhængende Livsfare».

Espen Gamlund, Førsteamanuensis i filosofi

Hvem har ikke kjent på en fryd over at en person de ikke likte hadde det vondt? Eller frydet seg over at en som hadde gjort dem noe galt fikk sin straff?

Selv om de fleste har kjent på en slik skadefryd, forblir det en av de følelsene vi ikke er stolte av å ha.

Hva er vel prisverdig med å føle glede over en annen persons smerte? Her må vi imidlertid skille mellom berettiget og uberettiget skadefryd.

Typisk eksempel på uberettiget skadefryd er de tilfellene hvor vi ler når en annen person snubler og faller. Vi skal ikke le av dem som slår seg, og det er ikke godt å kjenne på en slik glede.

Naturlig reaksjon

Men det finnes utvilsomt tilfeller hvor det er legitimt å fryde seg over andres lidelse. Dersom en person har forvoldt en annen skade, og skadevolderen selv utsettes for skade, så skjer rettferdigheten fyllest.

Vedkommende fikk som fortjent. Skaden som ble påført ransmannen i Oslo var ikke fortjent fordi den ikke stod i forhold til det han hadde gjort.

Men selv om det kokte over for guttens hjelpere i denne situasjonen, er det likevel naturlig å reagere moralsk når uskyldige mennesker overfalles på denne måten.

Les mer:

Gir avkall på normal respekt

Det er naturlig og berettiget å mene at ransmannen, i kraft av hva han har gjort, har gitt avkall på retten til å bli behandlet med den respekt vi normalt utviser overfor andre personer.

Og kanskje har han sågar gitt avkall på retten til ikke selv å bli forvoldt skade. Spørsmålet er da hva slags skade det ville være legitimt å påføre de som ranet gutten på gaten.

Dersom vi forstår slik inngripen og skadefryd som uttrykk for at vi bryr oss om hverandre, og at vi tar avstand fra kriminalitet, så bør vi applaudere de som griper inn i slike situasjoner.

Espen Gamlund, Førsteamanuensis i filosofi

Et rimelig svar er at de i det minste fortjener å bli behandlet på en måte som står i forhold til den behandlingen gutten har fått.

Gutten følte antagelig en grusom redsel og frykt når disse mennene forsøkte å stjele mobiltelefonen hans.

Hva om ransmennene selv fikk føle på en tilsvarende redsel og frykt? Det hadde ikke vært urimelig. Men gitt at det ikke er mulig, kan det forsvares at de fikk lide litt fysisk smerte – om enn ikke alvorlige hodeskader.

Likegyldighet er verre

Vi skal selvsagt ikke ta loven i egne hender og straffe de som begår kriminelle handlinger. Det skal vi overlate til politi og påtalemyndigheter.

Men generelt bør vi gripe inn når uskyldige mennesker overfalles på gaten. Noen vil kanskje innvende at (voldelig) inngripen og skadefryd er uberettiget i møte med ransmenn på gaten.

Men dersom vi forstår slik inngripen og skadefryd som uttrykk for at vi bryr oss om hverandre, og at vi tar avstand fra kriminalitet, så bør vi applaudere de som griper inn i slike situasjoner, og vi bør ikke skamme oss over den glede vi føler over en eventuell ulykke som måtte ramme de kriminelle.

Et samfunn hvor vi bryr oss om hverandre gjennom å gripe inn er langt å foretrekke fremfor et samfunn hvor vi er likegyldige og går forbi.