Lene Wikander er spaltist i Ytring, på radio og nett.
For en stund siden møtte jeg en dame som snart skulle fylle femti. Hun hadde fått diagnosen uhelbredelig kreft, fikk palliativ behandling og planla femtiårslaget sitt. Samtidig hadde hun også planlagt begravelsen sin.
De to tilstelningene holdt hun imidlertid adskilt, men det fikk meg til å tenke. Hvorfor ikke slå dem sammen?
Som kreftoverlever selv mistet jeg både min mor og min far til kreft mens jeg selv var under behandling. Det får deg til å se døden inn i hvitøyet på en helt spesiell måte.
Min mors begravelse fikk jeg aldri gått i siden jeg lå på operasjonsbordet og fikk fjernet en svulst i brystet den dagen, men min fars begravelse fikk jeg gått i, selv om jeg måtte ha med meg sånn sittepute fra sykehuset med hull i midten fordi jeg var fullstendig flådd nedentil etter at de hadde funnet forstadier til kreft i underlivet også.
Min far var veldig syk de siste ukene av sitt liv, og fikk installert en sånn hydraulisk sykeseng hjemme i kjellerstua. Jeg dro rett derfra til Radiumhospitalet for å legges inn. Der ble jeg liggende til han døde.
Jeg lå i en sykehusseng prikk lik sengen hans. De samme polstra klutene under rumpa, den samme spygrønne fargen på madrassen, de samme sengegjerdene rundt, de samme små plastbegrene med tabletter.
Selv om jeg ikke var hos ham, har jeg aldri følt meg nærmere min far enn da. Min egen dødelighet ble på en måte sammenvevd med hans død på en måte som hogg seg fast langt inn i beinmargen.
Han fikk en fantastisk begravelse. Kirkegården var fylt til randen og gravølet pakket med herlige mennesker fra fjern og nær. Det vi snakket mest om var hvor utrolig misfornøyd han ville vært over ikke å få delta selv.
Så da jeg møtte denne 50-åringen, satte vi oss ned ved et kafebord og snakket litt om begravelsen hennes og hva hun hadde planlagt.
Når du vet at du skal dø, og det skal vi jo faktisk alle, hvorfor ikke fremskynde den begravelsen litt? Hva er vitsen med å se venner og familie samles og snakke om deg og livet ditt når du er dau og ligger der og glaner i ei kiste?
Hvorfor ikke arrangere en levende begravelse? Invitere alle du kjenner og liker og orker å være sammen med til en feiring av livet ditt mens du fortsatt er i stand til å holde ut natta lang, og dere kan takke hverandre for alt ansikt til ansikt?
Så får heller de som måtte finne det morbid, drite i å komme. Det er tross alt din begravelse, ikke deres. Begravelsen etter at du er død kan heller være for dem slik alle begravelser er.
Livet er ditt, døden også. Det er ingen andre som kan fortelle deg hva som er riktig og best for deg uansett hvor mye de prøver å gjøre det hele tiden. Så har man ikke gjort det før, er det sannelig på tide å stå opp for seg selv før man dør.
For en levende begravelse må bli en fest helt annerledes enn en bursdag. I bursdagsselskap holdes det bare taler om de morsomme, lyse, lette episodene, hendelsene og markeringene. Vi vil jo så nødig røre ved alvoret når vi skal feire livet vi mennesker.
Men i en levende begravelse kunne man snakket om valgene man har tatt, sorgen man har hatt, angeren, kjærligheten, motgangen, friheten og alle forsøk på å kontrollere den i et samfunn som fortsatt styres av sosial kontroll.
Om ikke annet så for å gi de som fortsatt skal leve en ny sjanse til å gjøre det på sine egne premisser. Det kaller jeg å sette spor etter seg!
Så nå har jeg bestemt meg for å begraves levende før jeg dør jeg også. Det må bli før jeg fyller femti og kommer til å bli litt av en fest!
Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.
