Hopp til innhold
Replikk

Alle sitter ikke på kontor

Skal vi diskutere pensjonsalder, må vi først snakke om den enorme urettferdigheten i pensjonssystemet.

Mímir Kristjánsson

Vi trenger et pensjonssystem som tar høyde for at svært mange fremdeles jobber i fysisk og psykisk krevende yrker, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Nylig fikk Norge for første gang sin pensjonist nummer én million. Nav-direktør Hans Christian Holte feiret med å lansere en debatt om økt pensjonsalder i Norge: «Både for eigen og samfunnets del kan det vere rett å tenke at pensjonsgrensa blir heva».

Han får støtte fra Unge Høyre, som mener dagens pensjonister har hatt det altfor godt så langt i livet. Vi snakker tross alt om «generasjonen som hadde råd til å bruke ungdomstiden på å reise og oppleve verden». Pensjonsalderen bør derfor økes fra 67 til 70, mener de små blå.

For mange sier kroppen stopp lenge før de fyller 67.

Nav og Unge Høyre må gjerne ha en debatt seg imellom om økt pensjonsalder. Men vi kommer ikke noen vei med en slik debatt uten at vi samtidig tar et oppgjør med de himmelropende urettferdighetene i pensjonssystemet.

Det er nemlig ikke alle 67-åringer som har brukt ungdomstiden på å reise og oppleve verden, slik Unge Høyre tror (og slik mange av Unge Høyres medlemmer sikkert gjør i dag). Tvert imot har det store flertallet av dagens pensjonister brukt ungdomstida si på hardt arbeid.

De har vært snekkere, sykepleiere, sjåfører, sjømenn og sveisere. I stedet for å sitte på kontor og skrive kronikker om økt pensjonsalder, har mange pensjonister gått ut i arbeidslivet allerede som tenåringer. Der har de slitt seg ut gjennom flere tiår med hardt arbeid.

De har ødelagt knær, rygg og skuldre, og for mange sier kroppen stopp lenge før de fyller 67.

Kokker, sjåfører og reinholdere risikerer å måtte ta regningen for at leger, ingeniører og advokater lever lengre.

Ta sykepleiere som eksempel. Ifølge Norsk Sykepleierforbund er gjennomsnittlig avgangsalder for norske sykepleiere 57 år. Det betyr at norske sykepleiere i snitt ikke engang holder ut i jobben til de når AFP-alder. I stedet blir svært mange sykepleiere uføre, fordi jobben er så slitsom både fysisk og psykisk at de må kaste inn håndkleet lenge før de blir 62.

Hva vil det hjelpe sykepleierne om vi hever pensjonsalderen til 70? Når man uansett må over på uføretrygd i 50-åra har det fint lite å si hva politikerne gjør med pensjonsalderen.

Skal vi ha denne gruppa til å stå lengre i arbeidslivet, så hjelper det ikke å mase på dem om å jobbe lengre. Det klarer de nemlig ikke, uansett hva slags pensjonsgrense man vedtar. I stedet må vi øke bemanningen i Helse-Norge, slik at sykepleiere ikke sliter seg ut på jobb.

Og sykepleierne er ikke alene. I en rekke yrker er den reelle pensjonsalderen lavere enn AFP-alder.

Denne urettferdigheten kommer altså på toppen av at advokaten både tjener mer og har en mer behagelig jobb.

Alle pensjonister er ikke like. Det er store og systematiske ulikheter blant pensjonistene, både når det gjelder helse og økonomi. Mens noen fremdeles er friske og raske i 70-årsalderen, er andre utslitt lenge før den tid.

Dagens pensjonsordninger tar ikke høyde for disse forskjellene. Tvert imot forsterker og forverrer vi disse ulikhetene ved å straffe dem med lav inntekt og harde jobber ekstra når de ikke klarer å stå løpet ut i arbeidslivet.

En åpenbar urettferdighet er denne: Dersom man tar et fagbrev som sveiser, vil man gå inn i arbeidslivet allerede i 19–20 års alder. Hvis sveiseren går av når han er 60, har han stått 40 år i jobb. Likevel blir han straffet økonomisk fordi han må over på uføretrygd før AFP-alder.

En advokat på sin side, har kanskje brukt 20-åra på studier, friår og reiser. Han kommer først i jobb i en alder av 27–28. Hvis advokaten jobber like lenge som sveiseren, altså i 40 år, vil han passere den alminnelige pensjonsalderen på 67, og kan dermed gå av med vesentlig bedre pensjon enn sveiseren, selv om de har jobbet like lenge.

Og denne urettferdigheten kommer altså på toppen av at advokaten både tjener mer og har en mer behagelig jobb i utgangspunktet. Slik straffer vi de som tar fagbrev og kommer seg raskt i jobb.

Er du lege har du altså sju år mer i livet enn det kokken har.

En annen urettferdighet er det som kalles levealdersjustering. Det betyr at pensjonen din blir justert etter den forventa levealderen i ditt årskull.

Lever du og dine jevnaldrende lenger, vil dere får lavere pensjon. Slik skal pensjonssystemet forbli bærekraftig selv om levealderen øker.

Problemet er bare at levealder ikke er jevnt fordelt.

Mannlige kokker lever i snitt til de blir 76. Det betyr at kokken bare vil ha seks år som pensjonist å se fram til dersom Unge Høyre får det som de vil og pensjonsalderen heves til 70. Leger på sin side, lever i snitt helt til de blir 83.

Er du lege har du altså sju år mer i livet enn det kokken har. Da er det grovt urettferdig at kokkens pensjon skal levealderjusteres på samme måte som legens. Med dagens system risikerer kokker, sjåfører og reinholdere å måtte ta regningen for at leger, ingeniører og advokater lever lengre.

Tvert imot forsterker og forverrer vi disse ulikhetene ved å straffe dem med lav inntekt og harde jobber.

Det er åpenbart at mange av morgendagens pensjonister kan stå lengre i jobb. Mange av oss vil ha bedre helse enn det foreldrene våre hadde.

Men fremdeles vil det være mange som ikke vil være i stand til å stå i jobb langt opp i 60-åra. Alle sitter nemlig ikke på kontor gjennom yrkeslivet.

Vi trenger et pensjonssystem som tar høyde for at svært mange fremdeles jobber i fysisk og psykisk krevende yrker.

Først når vi har tatt debatten om pensjonsrettferdighet, kan vi begynne å snakke om pensjonsalderen.

Les også:

Hør debatt i Dagsnytt 18:

Dagens viktigste debatter, intervjuer og kommentarer direkte fra radiostudio.