Pensjonsutvalget leverte sommeren 2022 sin evaluering av pensjonsreformen. Utredningen foreslår en gradvis økning av pensjonsalderen, i tråd med økt levealder.
Arbeidsminister Tonje Brenna varslet i november at hun er positiv til en slik økning. Regjeringen sikter mot et bredt forlik i Stortinget. Men skal en reform få tilslutning fra folk flest, må samtalen om arbeid og pensjon tilføres et mer menneskelig perspektiv.
Både regjeringen og pensjonsutvalget viser til en rekke relevante data, som i stort handler om samfunnsøkonomi og humankapital. Begge er begreper som hører økonomene til.
Vi utdanner oss lengre, vi lever lengre, og ender med å arbeide en kortere del av livet. Vi har altså ikke råd til å pensjonere oss så tidlig, er budskapet.
Samme økonomiske begrunnelse støtter ulike tankesmier seg til. LO har, sammen med Sosialistisk Venstreparti og Rødt, stått i bresjen for krav som fremdeles handler om penger, nemlig mer til de som har minst – dem som omtales som «sliterne».
Styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre finner dette krevende, fordi definisjonen «slitere» er vanskelig.
Når man kan gå av med pensjon bør reguleres med hensyn til samfunnets og den enkeltes økonomi og helse.
Når man bør gå av med pensjon, er imidlertid et spørsmål om hva vi har godt av. Det spørsmålet angår oss alle. Og det er ikke gitt at det riktige for alle er å gå tidlig av med pensjon.
Oxford Research har tatt initiativ til å etablere en egen ressursgruppe med pensjonister. Ressursgruppen representerer den befolkningsgruppen som vokser raskest. Samtidig kan pensjonistene bidra med relevante perspektiver på våre analyser og utredninger, enten de omhandler nærbutikker i distriktene, NAVs tjenester eller kommunale kulturtilbud.
Rekrutteringen av disse «superseniorene», viser oss at ikke alle har godt av å pensjonere seg tidlig.
Flertallet som søkte jobb hos oss, henviste nemlig til alt annet enn økonomi som begrunnelse for ønsket om en fortsatt tilknytning til arbeidslivet. Mye viktigere var ønskene om å bidra, ha meningsfulle dager og faglig og sosial omgang med andre, spesielt yngre kolleger.
Frykten for å havne i en «pensjonistboble» utelukkende med kontakt med andre i samme alder og situasjon var påtakelig. Og mange fortsetter å definere seg selv med utgangspunkt i sin utdannelse og jobb, også etter pensjonsalder.
Uten jobben kan en derfor føle seg «til overs» og passé. De er ikke relevante lenger. Kombinasjonen av dette problemet og det åpenbare behovet for flere stemmer fra den samme gruppen, burde være en god match.
Vi er de første til å erkjenne at folk er forskjellige, med ulik helse og ulike verdier i livet. Noen kan ikke eller vil ikke arbeider lengre. Tidligere særregler har imidlertid vist seg å ikke ha spesielt lang holdbarhet.
Vi fikk mange søknader fra tidligere forsvarsansatte og politifolk. Flere var fortsatt i 50-årene. At disse, som stort sett kun hadde beleiret kontorer og pågrepet kulepenner, skulle ha behov for særlige pensjonsytelser eller -ordninger, fremstår i dag som en åpenbar anakronisme.
Forskjellene mellom folk må imidlertid tas hensyn til i en ny pensjonsreform, slik at stadig flere kan brukes som de ressursene de er, gjennom å stå i fleksible stillinger, kombinert med pensjonen sin.
Også «sliterne» bør få anledning til å bidra på måter som ikke går ut over helsa, men som tvert imot gir fellesskap, mening og samhold.
Krav om hele og faste stillinger er dermed ikke alltid veien å gå hvis hensikten er å få flere til å bidra med det de kan, når de kan og vil.
Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært flinke til å favne pensjonister. De bidrar med viktig og samfunnsnyttige oppgaver, alt fra leksehjelp, til varmestuer og løypekjøring.
De som frykter at et mer fleksibelt og bidragsorientert pensjonssystem skal gå frivilligheten i næringa, kan ta det helt med ro.
Det vil være pensjonister nok til alle.
