NRK Meny
Kommentar

Å ta tiden til selvhjelp

Valgetterspillet på borgerlig side vil ta tid. Alle ser seg tjent med å ta tiden til hjelp. Da passer det bra at tid er det eneste de har nok av.

Partilederdebatt i NRK dagen etter valget

TID NOK: De fire partiene på borgerlig side kunne smile på valgnatta. I motsetning til for fire år siden, har de rikelig med tid til å utrede regjeringsalternativer, skriver Lars Nehru Sand.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Statsminister Erna Solberg har en regjering. Hun har et statsbudsjettforslag i trykken. Hun, eller Kongen, har en trontale som gir parlamentet den nødvendige informasjonen om regjeringens ambisjoner det neste året.

Derfor kan Solberg ta seg betydelig mer tid med å finne ut av det på borgerlig side enn hun hadde for fire år siden.

Den gang måtte det avklares hvem som ville i regjering for å finne ut av hva slags politikk man skulle føre. Regjeringen måtte melde dette til Stortinget. Det var tidsfrister for når budsjettforslaget måtte være klart for å kunne vedtas.

Det gikk fort. Det var sonderinger i Nydalen, avtalesignering i Vandrehallen, regjeringsforhandlinger på Sundvollen. Alt ferdig til 9. oktober.

En uvanlig høst

Denne høsten er annerledes. Ikke bare ulik høsten 2013 da det ble et regjeringsskifte til en ny regjering som var mindre avklart enn regjeringsskiftet i 2005. Men også ulik høsten 2009 da regjeringen Stoltenberg fortsatte og Ap, SV og Senterpartiet låste seg inne på Statsministerens kontor, skrev en ny regjeringsplattform og la frem et budsjett de visste de hadde flertall for.

Solberg har like god tid som Stoltenberg hadde i 2009, selv om hun ikke har et like formalisert samarbeid og parlamentarisk grunnlag.

Denne høsten er det to sentrale prosesser på borgerlig side. De henger på én måte sammen, på en annen måte kan de meget vel løses uavhengig av hverandre. Det er der tiden og selvhjelpen kommer inn.

Den ene prosessen handler om hvilke partier som skal inn i regjering og hvorvidt/hvordan de fire partiene som har flertall eventuelt skal formalisere samarbeidet.

Den andre prosessen handler om hvordan Høyre-Frp-regjeringen skal få flertall for statsbudsjettet sitt.

Valgresultatet danner bakteppet for begge prosessene.

Høyre har god tid, høy selvtillit og må bare unngå at noen blir for mye uvenner.

Frp har god tid og høy selvtillit fordi de sitter i regjering. Partiet ser ingen grunn til å endre på det, og Solberg kan dermed vanskelig kaste dem. Frp gjorde et svært godt valg og gikk minimalt tilbake. De er betydelig større enn Venstre og KrF til sammen.

Venstre har ingen hast med å komme seg inn i regjering for enhver pris. De vil kunne få gjennomslag også på andre måter enn regjeringsdeltagelse. Samtidig har de satset alt på en tydelig borgerlig profil.

KrF har heller ingen hast med annet enn å tenke på seg selv og komme seg videre etter et sviende valgnederlag. KrF vil holde løftet om mest sannsynlig å gå i opposisjon, men har jo de siste fire årene vist at det kan være forskjell på opposisjon og opposisjon. For eksempel med en avtale som binder dem til regjeringen.

Større rom for endringer på sikt

Det skal også legges merke til at i det tydelig borgerlig orienterte Venstre har Trine Skei Grande tatt med seg et tydelig signal fra landsstyret om å "gjøre noe sammen med KrF". Venstre og KrF har det til felles at de først og fremst bør tenke langsiktig om hva slags politisk prosjekt. Partiene har på en dyr måte lært at det å stå i en valgkamp uten å støtte regjeringen og samtidig heller ikke ville felle den, er et krevende utgangspunkt.

I det lange løpet frem mot kommunevalget i 2019 og ikke minst neste stortingsvalg, må de to partiene definere hvorvidt og hvordan de kan være noe annet enn støtteparti. Da har de samtidig tid til å justere litt på den fortellingen de gikk til valg på nå i 2017.

Det kan innebære å gå inn i en regjering, men det trenger ikke gjøre det. Hvor populær regjeringen Solberg er da, om det i det hele tatt er et politisk prosjekt man ønsker å identifisere seg mer med, er altfor tidlig å si nå.

For KrF betyr dette i det korte løp i høst etter alle solemerker å gå i en tydeligere opposisjonstilværelse. Det kan bety uten en samarbeidsavtale, men heller en «felles forståelse» med de borgerlige partiene om at man skal søke enighet i flest mulig – men ikke alle – saker.

KrF vil bli møtt med en rekke saker fra blant andre SV og Senterpartiet hvor avstanden deres til regjeringen vil bli testet ut. Både distriktspolitisk, velferdspolitisk, miljøpolitisk og på andre områder.

Enhver kile i det borgerlige samarbeidet vil være en seier for opposisjonen og en mulighet for KrF til å vise uavhengighet og selvstendighet. Det er det betydelig større rom for denne perioden enn forrige. KrF må finne balansepunktet for hvordan de kan bruke og ikke misbruke vippeposisjonen. Fordi de først og fremst må tenke på seg selv.

Kan stille krav til Venstre og KrF

Alternativt kunne selvsagt Høyre og Frp stilt noen ultimative krav for å presse Venstre og KrF på plass.

Regjeringspartiene kunne sagt at dersom Venstre og KrF ikke går inn i det som da ville blitt en flertallsregjering, så fremmer man forslag om å konsekvensutrede oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Å provosere potensielle samarbeidspartnere på den måten ville ikke ført til noe godt for de fire partiene på sikt. Derfor er det vanskelig å se for seg at det skal skje. Erna Solberg har dessuten tid til å navigere annerledes. På samme måte er det i praksis umulig for Solberg å tvinge Frp og Siv Jensen ut av regjering bare fordi Venstre og KrF ønsker det.

Samtidig ønsker helt klart Høyre i størst mulig grad å vite hvordan man kan forholde seg til og stole på et stortingsflertall.

De fire har definitivt et skjebnefellesskap. Velgerne har gitt dem i oppdrag å finne sammen om felles løsninger. Et skjebnefellesskap er ikke det samme som et formalisert samarbeid, selv om det har vært slik til nå.

For Høyre, Frp, Venstre og KrF handler det nå mest om å ta tiden til hjelp.