Historieløst? Tvert imot!

Kristelig Folkepartis generalsekretær Hilde Frafjord Johnson mener jeg begikk tre faktafeil i debatten med Vebjørn Selbekk i NRKs valgsending «Din stemme» i forrige uke. Her er mitt svar på hennes interessante innlegg:

Haralds faktafeil nummer én: «I valgsendingen viste han plansjer han mente påviste at sekulære land var blant de lykkeligste landene i verden. Jo mindre religion, jo lykkeligere folk. Slike slutninger kan man altså ikke trekke».

Nei, og det gjorde jeg da heller ikke. Mitt poeng var å argumentere mot hypotesen om at det er skadelig for et samfunn at folk blir mindre religiøse. Dette er nemlig en ganske utbredt idé: «Når Gud dør, er alt lov», «Mennesket trenger religionens trøst for å ha et godt liv» etc.

FNs oversikt over hvor lykkelige folk er, viser tvert imot at mennesker i de mest sekulære landene klarer seg bra og er svært så lykkelige. Med andre ord: ingen skade skjedd selv om folk har mistet troen.

Haralds faktafeil nummer to: «Eia fremstiller opplysningstidens idealer om troen på menneskets evner, på fornuftens kraft og humanistiske idealer, som noe som stod i direkte motstrid til kristendommens påvirkning på samfunnet».

Jeg er helt enig i at kristendommen har hatt positive effekter, ikke minst i vår del av verden, hvor protestantismen sørget for at vanlige folk i Norge lærte å lese og skrive allerede på 1700-tallet. Og kanskje ga den også kapitalismen et kraftig skyv i en tidlig fase. To uhyre viktige bidrag.

Men jeg vil hevde at opplysningstiden innførte minst to helt nye lykkebringende tenkemåter som ikke står på skuldrene til kristendommen, men snarere skyver den bort:

Ny tanke nummer én: Kristendommen hevdet at det viktigste er livet etter døden: det avgjørende er om Gud tilgir våre synder og om vi kommer til Paradis eller ikke. Opplysningstenkere, derimot, insisterer på at livet her på jorda før døden, med alle dets smerter og gleder, er det eneste som teller.

Ny tanke nummer to: I kristendommen blir vårt forhold til andre mennesker rettledet av hva som står skrevet i en mer enn tusen år gammel tekst skrevet i Midtøsten (hvor det som kjent er mye grums om anbefalt behandling av f.eks. kvinner, vantro og homofile). Opplysningstenkerne insisterte i stedet på at vår behandling av andre mennesker skal springe ut fra «naturlige og umistelige rettigheter» om frihet, trygghet og mulighet til å søke lykken.

Det er disse to nye ideene, og ikke ideer fra Bibelen, som legger grunnlaget for feminismen, menneskerettighetene og de homofiles frigjøringskamp.

Haralds faktafeil nummer tre: «Eias skapelsesberetning står ikke til troende. Den er faktisk helt feil. Å snakke om det norske samfunnet eller andre vesteuropeiske samfunn uten å anerkjenne de lange linjene i vestlig og europeisk kulturhistorie blir historieløst».

Enig. Verden ble ikke forandret ved et trylleslag etter den franske og amerikanske revolusjon. Det var tendenser til moderne humanisme også blant kristne tenkere i århundrene før.

Men i noen historiske epoker er det faktisk sånn at meningsklimaet forandrer seg forunderlig kjapt. I vår egen tid har folk over 60 år kunnet oppleve hvordan samfunnets holdninger til homofile har endret seg radikalt bare på noen tiår. Og på slutten av 1700-tallet skjedde noe lignende i synet på menneskelig lidelse. La meg ta to eksempler.

Slaveri: Stort sett alle sivilisasjoner har holdt seg med slaver. I antikkens Hellas og i Romerriket var omtrent 1/3 av befolkningen slaver. Opp gjennom hele middelalderen, i godt over 1000 år, anså europeere slaveri som en naturlig del samfunnsøkonomien.

Middelalderens kristne oppfattet da heller ikke dette som en spesielt umoralsk virksomhet, ikke minst fordi Bibelen ga klare etiske retningslinjer for hvordan en slave kunne behandles, som det for eksempel står i Annen Mosebok: «Når en mann slår sin trell eller trellkvinne med en stokk så de dør under hans hånd, da skal han straffes for det. Men dersom trellen blir i live en eller to dager, skal han ikke straffes, siden han er hans eiendom.»

Men etter at filosofen John Locke i 1689 ga ut sin slavekritiske «To avhandlinger om styresettet», og etter at den franske og amerikanske revolusjon virkelig gir fart på tanken om at alle mennesker har de samme rettigheter, skjer det plutselig store forandringer.

Frafjord Johnson sier hun er glad i plansjene mine, og her skal hun jammen meg få en til. Dette er en oversikt over det totale antallet land som forbyr slaveri. Legg merke til hvor flat grafen er fra 1500-tallet, før opplysningstiden, og hvordan den skyter i været fra ca. 1775.

Dette er ikke Frafjord Johnsons lange linjers kontinuitet. Dette er et radikalt brudd med fortiden.

Tortur: Helt siden romertiden var tortur en vanlig metode, ikke bare for å avhøre fanger, men også for å straffe dem. Omfanget, intensiteten og kreativiteten i det å påføre andre smerte avtok ikke da Europa ble kristnet, heller ikke i Norge. Jeg skal spare leseren for detaljer, men interesserte kan gå på biblioteket og høre om de har en kopi av den norske presten Absalon Pedersøn Beyers «Bergens Capitelbok».

Her forteller Pedersøn Beyer ganske tørt om forferdelige scener (i hvert fall for oss pysete barn av opplysningstiden) fra Bergen på 1500-tallet, hvor fanger ble bundet fast til store hjul, fikk armer og bein slått i stykker og kroppen skåret opp. Bøddelen hadde en vanskelig jobb, kan Pedersøn Beyer fortelle: lidelsen skulle jo vare lengst mulig, så bøddelen måtte være nøye slik at han ikke drepte offeret for tidlig.

Vendepunktet kom i 1764, da den italienske juristen og politikeren Cesare Beccaria skrev bestselgeren «Om forbrytelse og straff». Her lanserer Beccaria en helt ny måte å begrunne hvorfor vi straffer forbrytere. Hensikten med straff er ikke å gjenopprette en mystisk moralsk orden i universet ved å påføre forbrytere lidelse, skriver Beccaria. Straff skal fungere som avskrekking, og all lidelse ut over det er unødvendig.

Beccarias bok fikk enorm innflytelse. Ikke fordi den baserte seg på Guds ord, men fordi den argumenterte ut fra opplysningstidens målestokk: hensynet til menneskers lykke og smerte i det jordiske liv.

På denne figuren kan man se effekten av denne nye tankegangen; hvordan det ene landet etter det andre på 1770-tallet forbyr tortur som straff:

Dette er grunnen til at jeg mener å ha mine ord i behold når jeg sier at det er opplysningstidens radikale ideer som skal ha mer av æren for det gode liv vi lever i dag enn kristendommens ideer.

Arrester meg gjerne, Frafjord Johnson. Og da helst ikke på middelaldermåten, ved å henvise til «ledende filosofer» som Jürgen Habermas, som står på sitt kateter og belærer oss, men heller i opplysningstidens ånd:

Med fakta og empiri som vi alle kan se og vurdere.

Se debatten mellom Eia og Selbekk i NRKs valgsending:

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter