Verdidebatten i valgkampen har vært fragmentert og symbolpreget. Norske verdier og kulturtradisjoner er også blitt synonymt med kristne verdier. Men det er først når vi gir verdiene konkret innhold og forankring at de gir grunnlag for politiske veivalg.
Et interessant bidrag i så måte kom på NRKs valgsending sist torsdag. Der ble Harald Eia bedt om å forklare kristendommens innflytelse på det norske samfunnet. Jeg har alltid hatt stor sans for Eia som komiker, og fulgte spent med. Harald Eia og jeg er enige om en ting: norske verdier og kristne verdier er ikke det samme. Men at de ikke har noe med hverandre å gjøre er å trekke det altfor langt.
Harald Eias analyse var god underholdning, men bestod nok ikke faktasjekken på innhold. Henvendt til Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk sa han følgende: «Din historie starter i år 1000, jeg mener at Norges suksess starter litt senere, i 1750. Opplysningstid, den franske og den amerikanske revolusjon. Da skjer det noe helt nytt og det er det som har preget Norge med likhet, menneskerettigheter og respekt på kvinner og sånn». Nå snakket han ikke om Selbekks personlige historie, men om kristendommen.
Men vi trenger ikke gå lenger enn til en av Europas ledende filosofer, ateisten og humanisten Jürgen Habermas for å finne solide idehistoriske begrunnelser for det motsatte. Habermas sier: «Universelt likeverd, som idealene om frihet, solidaritet, menneskerettigheter og demokrati sprang ut fra, og er en direkte arv fra jødisk rettferdighetsetikk og kristen nestekjærlighetsetikk.»
Eias skapelsesberetning står ikke til troende. Den er faktisk helt feil. Å snakke om det norske samfunnet eller andre vesteuropeiske samfunn uten å anerkjenne de lange linjene i vestlig og europeisk kulturhistorie blir historieløst.
Blant idehistorikere er det stor enighet om at gresk demokrati, romersk lov, jødisk rettferdighetsetikk og det kristne idealet om universell kjærlighet og likhet har hatt stor betydning for utviklingen av Europa og Norge. Historikeren Edward Grant konkluderer med at opplysningstiden ikke ville vært mulig uten den rasjonelle tradisjonen som ble etablert i Europa i middelalderen.
Vi kan takke opplysningstiden for mye. Den var veldig viktig. Men verken historien om Norge, Norden, Europa eller verden starter i 1750. Den startet heller ikke i år 1000.
Dette er faktafeil nummer en: Ingen kulturtradisjoner oppstår helt av seg selv. Innenfor antropologien fokuserer vi ofte på at kultur er i endring og konstant utvikling. Men det vi blir henger sammen med det som var, som i munnhellet «alt henger sammen med alt».
Opplysningstiden oppstod altså ikke i et vakuum. Det er svært mange som mener at dens idealer «står på skuldrene» til nettopp disse forutgående tradisjonene. Det er ikke uten grunn at tanker som fornuft og likeverd fikk så stort gjennomslag i Norge og vestlige land der kristendommen dominerte.
Eia fremstiller opplysningstidens idealer om troen på menneskets evner, på fornuftens kraft og humanistiske idealer, som noe som stod i direkte motstrid til kristendommens påvirkning på samfunnet.
Dette er faktafeil nummer to: Utdanningssystemer, en tidlig kapitalisme, en rivende teknologiutvikling og den protestantiske arbeidsetikken er alle eksempler på ting som kom før opplysningstiden. Ikke alt er direkte knyttet til kristendommen, men det er liten tvil om at det religiøse skiftet bidro til å legge grunnlaget for slike endringer.
Pave Sylvester 2 i 995 ble for eksempel regnet som en av sin tids mest lærde mennesker, og var utdannet i det muslimske Spania. Kirken i middelalderen stod på mange måter i spissen og sørget for en felles rettstenking på tvers av stater. I år 1500 var det flere titusen universitetsutdannede i Europa.
Kirkefaderen Martin Luther var også en av de største forkjemperne for utdanning for folk flest, og ikke minst for jenter. Da kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge, hadde kvinner allerede hatt stemmerett i kristne organisasjoner og menigheter i lengre tid.
Det skjedde for første gang i 1889, med Norsk Søndagsskoleforbund, og dernest på løpende bånd i 1895, 1903, 1905 og sist i 1911 – med Indremisjonsselsskapet. Først i 1913 kom det sekulære Norge etter.
Den første kjønnskvoteringen skjedde også i kristen regi, i 1905. Norges Kristelige Ungdomsforbund, dagens Norges KFUK-KFUM, bestemte at hovedstyret skulle ha like mange kvinner som menn.
Jeg er veldig glad i plansjer, ikke minst Harald Eia sine. I valgsendingen viste han plansjer han mente påviste at sekulære land var blant de lykkeligste landene i verden. Jo mindre religion, jo lykkeligere folk.
Dette er faktafeil nummer tre. Harald Eias populære humorprogrammer er blitt heftig diskutert i et vitenskapelig metodeperspektiv. Slike slutninger kan man altså ikke trekke av et ellers underholdende materiale.
De landene han trekker fram som vellykkede har en veldig lang kristen historie. At disse landene er sekulære i dag betyr ikke at det er grunnen til at det er godt å leve der. Vel så mye av forklaringen på dagens situasjon kan ligge i de verdiene som har preget samfunnene frem til i dag – som for eksempel Norge.
For å ta en sportsmetafor: Det blir som å ta et bilde av innspurten på ei femmil der vinnerne tilfeldigvis gikk med røde trøyer. Og så sier man at seieren skyldes at de hadde rød trøye på. Da ser man bort fra hva som har skjedd resten av de fem milene. Forklaringen på hvorfor vinneren vant ligger kanskje heller et sted tidligere i løpet? Eller i hvem som har trent best?
Men Harald Eia tok kanskje feil TV-sending? Det er jo forskjell på faktakravet i ”Brille” og i NRKs valgstudio.
Fortsetter han som nå, kan det være at Faktisk.no får det travelt framover.
Se debatten: Harald Eia og Vebjørn Selbekk i «Din stemme» på NRK 1
Følg NRK Debatt på og
