Hanna (14) har selektiv mutisme.
Foto: Asbjørn Odd Berge / NRK

Jenta som blir stum

Hanna (14) kan snakke, men når hun møter fremmede blir det helt umulig.

Hjemme på gården på Sørlandet steller og snakker Hanna med sin egen ponni, Mona. Hun er ei vanlig og aktiv tenåringsjente bortsett fra en ting, at hun vanligvis ikke klarer å snakke med fremmede.

Jeg avtaler å intervjue jenta på messenger så hun selv kan fortelle hvordan hun har det. Dersom jeg hadde snakket med henne, ville hun ikke ha klart å si et ord.

Laster innhold, vennligst vent..

Hanna ber meg vente med intervjuet til kvelden når moren er hjemme, så hun slipper å være alene i tilfelle det blir for tungt. Det koster å fortelle, men hun synes uansett det er viktig at flere får vite hvordan det oppleves.

Laster innhold, vennligst vent..

Vi chatter i nesten en time denne kvelden, for det tar tid å uttrykke følelsene sine til en fremmed. Etter intervjuet ringer jeg mamma Hilde for å høre hvordan det gikk.

– Tårene trillet ned på tastaturet da hun skrev, sier moren. Hun syns det er tøft å se hvordan datteren har det, men tenker at det er bra for henne å formulere følelsene sine selv om det gjør vondt.

Hanna rir uten sadel

Hanna synes det er enkelt å snakke med dyrene på gården.

Foto: Asbjørn Odd Berge / NRK

Ble gradvis stillere

– Det hele begynte på mellomtrinnet, forteller Hilde. De fikk høre fra lærerne at hun var alt for stille og burde delta mer muntlig på skolen. På samme tid begynte klassemiljøet å bli dårligere og det kan være en av grunnene til at jenta ble stille.

Hun snakket fortsatt som vanlig hjemme, så det tok flere år før foreldrene forstod alvoret.

– Jeg så at det var noe mer da hun gikk i sjette klasse. Hun gikk i korps, og på en tilstelning så jeg hvordan hun lot være å svare de voksne. Hun var helt stiv og så bare ned og bort.

Etter hvert snakket moren med ridelærerne som bekreftet det hun trodde. Hun sa ingenting til dem under treningene heller. Ridelærerne sa de så at hun forstod hva de sa, men hadde ikke hørt et ord fra henne. Da forstod Hilde at dette var noe mer enn vanlig sjenanse.

Nå har hun endelig fått diagnosen selektiv mutisme: Det betyr at selv om hun kan å snakke, er det helt umulig i enkelte situasjoner.

Laster innhold, vennligst vent..

Følsomme barn

De fleste barna som får selektiv mutisme, slutter å snakke i forbindelse med barnehageoppstart, skolestart eller andre endringer på skolen eller hjemme.

Heidi Omdal, Universitetet i Agder

Heidi Omdal forsker på selektiv mutisme hos barn.

Foto: Sigtor Kjetså / NRK

– Følsomme barn kan få traumereaksjoner av opplevelser de fleste barn kommer seg igjennom, forteller Heidi Omdal.

Omdal er førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Agder og har forsket på selektiv mutisme hos barn.

For mange av disse barna kan noe så vanlig som en for rask tilvenning til barnehagen være så vanskelig at de slutter å snakke. Det å la være å snakke blir det de kan kontrollere i den nye situasjonen.

Heidi Omdal: Når barnet unngår å snakke

Heidi Omdal har gitt ut «Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole.» på Universitetsforlaget.

Foto: Universitetsforlaget

Omdal har akkurat gitt ut boka «Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole». Boka er basert på forskninga hennes, der hun blant annet har intervjuet voksne som hadde selektiv mutisme som barn.

Som voksne kan de se tilbake på barndommen og forstå hva som hadde fått dem til å bli stumme. De fleste kan huske vanskelige opplevelser og i voksen alder forstå at det å la være å snakke var en form for kontroll.

Ingen klarer å tvinge dem til å snakke. Etter hvert blir det å ikke snakke en del av selvbildet til mange.

Umulig å gå på butikken

Hanna forteller at noe av det vanskeligste er å ta buss eller å gå alene i butikken fordi hun ikke kan svare på spørsmål fra fremmede eller be om hjelp.

Laster innhold, vennligst vent..

Moren synes at problemene blir tydeligere nå som hun har blitt så stor. Omgivelsene forventer at ungdommen er mer selvstendig og har vanskeligere for å forstå at hun ikke snakker.

Alvorlige konsekvenser

Heidi Omdal ser at dersom barna ikke får den riktige hjelpen og forståelsen fra de voksne rundt seg, så kan konsekvensene bli svært alvorlige.

Flere av dem hun har intervjuet har forsøkt å ta livet sitt og sliter fortsatt med sosial angst og depresjoner i voksen alder. Selektiv mutisme er en angstlidelse det er viktig å få behandlet i tide.

– Jeg ser at barna trenger tidlig og riktig hjelp for å komme over redselen for å snakke. Vi må ikke vente på at det går over, sier Omdal.

De tror hun er frekk

At barn ikke svarer er vanskelig å takle for mange voksne. Hilde har observert at flere tror at jenta hennes er frekk.

– Og det gjør vondt, for det er hun ikke, hun klarer bare ikke å snakke, sier Hilde.

Da Hanna var på rideleir uten foreldrene i sommer, ble det vanskelig fordi hun ikke turte å bli med på det de andre gjorde og heller ikke kunne forklare seg.

– Noen voksne syntes jeg var frekk fordi jeg ikke svarte, og fordi jeg så opp og ned istedenfor på dem.

Hanna rir på hesten Mona

Da Hanna var på rideleir trodde instruktørene at hun var frekk siden hun ikke svarte dem.

Foto: Asbjørn Odd Berge / NRK

Mange sliter med å bli forstått

– Flere barnehageansatte jeg har observert har blitt frustrerte i møte med disse barna. Det er vanskelig å forstå hvorfor barnet ikke vil snakke med dem, forteller Heidi Omdal.

Hun mener det skyldes manglende kunnskap om en sårbar gruppe. Hun har intervjuet ansatte i barnehager og skoler og vært ute og observert barna i møte med de voksne.

Heidi Omdal, forsker ved UiA.

Heidi Omdal har observert hvordan barn med selektiv mutisme blir møtt i skole og barnehage.

Foto: UiA

I boka skriver Omdal om flere observasjoner:

«I et desperat forsøk på å få henne (barnet) til å si ifra hadde barnehagen en gang latt som om de ikke så at hun hadde tisset på seg. De lot henne sitte med de våte klærne på seg i et par timer.»

« ... en av jentene satt fast støvelen sin i snøen og kom seg ikke løs, hvorpå venninnene hennes løp og sa ifra til den voksne i nærheten. Da sa den voksne til jenta: «Du kunne jo bare ha ropt på meg» Den voksne forteller videre at jenta da smilte et lurt smil, og at hun trodde at jenta var klar over at hun visste at hun egentlig snakker.»

Andre igjen lar barna være stille uten å sette i gang hjelpetiltak fordi de ikke vet hva de skal gjøre. Ingenting av dette hjelper.

– Vi må få folk til å tenke at barnet ikke kan, i stedet for at barnet ikke vil.

Omdal understreker at hun også har sett og møtt mange voksne som strekker seg langt for å hjelpe og støtte barna.

Enklere med venner

Jeg spør Hanna om hva voksne som møter barn som ikke svarer dem kan gjøre.

– Det vet jeg ikke, men i hvert fall ikke tro de er dumme eller frekke. Og ikke mase, for det hjelper ikke.

– Det hjelper når jeg har en god venn med. Jeg tør å snakke mer når jeg er med venner, da kan jeg snakke litt med voksne også.

Hanna og Rakel

Når Hanna er sammen med Rakel snakker hun som andre tenåringer.

Foto: Privat

Omdal forteller at mange barn har en eller to venner de snakker til som hjelper dem å kommunisere i barnehagen eller på skolen. Det virker som om barn har lettere for å godta at folk er ulike og lettere finner andre måter å kommunisere på.

Når de er trygge kan de utfordres

Omdal har opplevd at barn ikke har fått den ekstra hjelpen de trenger på skolen fordi de ofte presterer godt og heller ikke plager noen.

– Da blir jeg frustrert, for jeg mener barna har en rett til å bli hørt, og det blir de ikke dersom de ikke får uttrykt seg, sier Omdal.

Dersom barna blir trygge i omgivelsene, kan de sakte utfordres til å snakke.

Noen av barna bestemmer seg også selv for å begynne å snakke på et tidspunkt. Da er det viktig å ikke lage et for stort nummer ut av det. Ungene liker ikke for mye oppmerksomhet, så det kan fort bli stille igjen dersom det blir for stor jubel over de første ordene i klasserommet.

Åpner språket gjennom lek

Hanne Kristensen har vært barnepsykiater ved Nic Waals Institutt og RBUP (Regionsenter for barn og unges psykiske helse). Hun har også forsket på barn med selektiv mutisme. Kristensen bekrefter at mange opplever å bli misforstått, og at flere får feil behandling.

Hanne Kristiansen

Hanne Kristensen er barnepsykiater og forsker ved RBUP og Nic Waals Institutt.

Foto: R.BUP

Ved RBUP har de blant annet brukt defokusert kommunikasjon i et behandlingsprosjekt.

– Disse barna liker ikke å få for mye oppmerksomhet, men de har allikevel et behov for å fortelle, mener Kristensen.

Noe som kan hjelpe dem til å snakke, er at behandlere og pedagoger deler oppmerksomheten med barnet i stedet for å snakke direkte til barnet. For eksempel kan de snakke om en leke begge ser på eller snakke igjennom lekene.

– Jeg har opplevd å få flere barn raskt i tale på denne måten, forteller Kristensen.

Barna må behandles der de er

Kristensen mener at det er uhyre viktig at denne behandlingen ikke bare foregår i et terapirom. Dersom en unge blir trygg på en behandler og snakker med henne i dette rommet, behøver det ikke å hjelpe når ungen er på skolen eller i barnehagen. Barna må få hjelp i der de sliter til daglig.

– Jeg blir fortvilet når jeg hører om barn som blir behandlet feil i årevis. Behandlerne må ut der barna har utfordringene, som oftest i skole eller barnehage, i tett samarbeid med foreldre, lærere og andre som jobber med ungene, mener Kristensen.

I Oslo har pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) et eget team som jobber med selektiv mutisme ute i skoler og barnehager.Teamet ledes av Kathe Lundahl som oppforder foreldre til å ta direkte kontakt med dem.

Bryter mønster og forventninger

Heidi Omdal forteller at mange foreldre snakker for barna sine. Det er godt ment, men det vil bare opprettholde et uheldig mønster for barnet. Omdal forteller om et møte med en familie med der sønnen i huset ikke snakket.

– Han kommer ikke til å si noe når du er her, sa moren da de hilste på hverandre.

Gutten fulgte taus med på samtalen mellom de voksne.

Omdal ble etter hvert med gutten inn på rommet hans der hun satte seg på gulvet og ble med i leken. Da løsnet gutten, og de to snakket igjennom figurene de lekte med. Etter en stund kom moren inn til dem, og da ble gutten helt stille.

– Det er menneskelig å innfri forventninger. Dersom noen forventer at du ikke snakker, så gjør du ikke det, sier Omdal.

Samler foreldrene

På Haukeland universitetssjukehus forsøkte de noe nytt for to år siden. De inviterte foreldrene til barna med selektiv mutisme til gruppesamtaler.

Vårin Albrigtsen er spesialsykepleier ved Haukeland Universitetssjukehus.

Vårin Albrigtsen er spesialsykepleier ved avdeling for psykisk helsevern for barn og unge på Haukeland universitetssjukehus.

Foto: Haukeland Unviersitetssjukehus

Spesialsykepleier Vårin Albrigtsen og psykologspesialist IneTømmerås ved avdeling for psykisk helsevern for barn og unge, var spente på om det ville fungere med gruppesamtaler.

– Mange av foreldrene til barn med selektiv mutisme er selv forsiktige, sier Albrigtsen.

I gruppene møter foreldrene erfaringskonsulenter, foreldre som selv har hatt barn med alvorlig selektiv mutisme. Disse foreldrene deler sine erfaringer med dem som står midt oppi det, og det viser seg å åpne samtalene. Det gir både gjenkjennelse og håp. Samtalene er en del av en helhetlig behandling der skole og hjem er involvert.

– Familiegruppene ble kraftgrupper. To år etter oppstarten av den første gruppa, møtes de fortsatt på egen hånd utenfor sykehuset. Sammen har foreldrene hjulpet mange barn.

Familiene kan bli isolerte

Mange av foreldrene opplever at det går ut over familielivet å ha barn som ikke snakker. Barna blir sett på som trassige, og foreldrene får ofte høre fra velmenende onkler og tanter at ungene bare må ta seg sammen. Noen forsøker også å presse barna til å snakke.

– Dette vil bare trigge angsten enda mer, forteller Vårin. Dette forstår de fleste foreldrene, og velger da ofte å isolere familien for å beskytte barna. Selektiv mutisme kan føre til at hele familien blir ensom dersom de trekker seg unna.

– Det går jo over, er det mange som sier til dem, og det er jo sant. De fleste begynner å snakke på et tidspunkt, men hvilken barndom lar vi barna sitter igjen med da? spør Albrigtsen.

Vårin Albrigtsen jobber nå med å samle erfaringene fra familiegruppene i en artikkel, så de kan dele kunnskapen med andre behandlingsinstitusjoner.

Mange historier

Når NRK legger ut en post på en lukket facebookgruppe for familier som har barn med selektiv mutisme, får vi en enorm respons. Mange av foreldrene tar kontakt og forteller om en situasjon der hvilken behandling ungene får, avhenger av hvem de møter og hvor de bor.

Ei jente vi har vært i kontakt med sluttet å snakke da hun fikk ny kontaktlærer i femte trinn. Moren forteller at det var hun selv som til slutt foreslo diagnosen selektiv mutisme. Hun har slitt med å skaffe riktig behandling til jenta og har møtt stor skepsis fra hjelpeapparatet.

En annen mor vi har snakket med forteller at barnet i flere år gikk i samtalebehandling på BUP. Jenta satt stille og hørte på at mor og behandler snakket sammen. I dag er jenta 17 år og snakker, men nå sliter hun tungt med angst og depresjoner. Moren forteller at det i fjor gikk det så langt at hun forsøkte å ta sitt eget liv.

Hun ønsker å fortelle deres historie fordi det er så viktig at folk vet hva dette er og hvilke konsekvenser det kan få. Hun angrer seg i dag for at hun ikke krevde mer da hun så at samtalebehandling ikke virket, men valgte å stole på at den behandlingen hun fikk var riktig.

Hanna har troen

Hanna har bare hatt to timer hos psykologen på ABUP (Avdeling for barn og unges psykiske helse), men merker at det hjelper å få satt ord på hva som feiler henne.

Hanna og Rakel

Hanna og flere andre barn med selektiv mutisme har stor nytte av å kommunisere på sosiale medier.

Foto: Privat

– Mange av lærerne maser selv om de vet at jeg syns det er vanskelig, men det har blitt litt lettere nå som jeg vet hva det er. Da skjønner de litt mer fordi mamma har fortalt det.

De valgte å bytte skole i fjor, og det har også hjulpet henne, men hun ønsker fortsatt å kommunisere bedre med de voksne på skolen.

Laster innhold, vennligst vent..

Sjeldne diagnoser krever spesialhjelp

Både Heidi Omdal og Hanne Kristensen bekrefter at det er mange som sliter med å få riktig behandling og å få satt riktig diagnose. Selektiv mutisme er sjeldent, og de antar at under en prosent er rammet.

– Dersom barnet mitt har en hjertefeil, blir det sendt videre til en spesialist, men det virker ikke som om barna som har sjeldne psykiatriske diagnoser alltid blir sendt videre til dem som har riktig kompetanse, mener Omdal.

For å bedre behandlingstilbudet til disse barna, mener Kristensen at det bør etableres noen ressurspoliklinikker som kan veilede behandlere i BUP-systemet. Hun har tidligere vært i kontakt med helsedirektoratet for å drøfte dette, men kom ingen vei.

Kristensen har også vært medforfatter på et kapittel om selektiv mutisme i en nettbasert internasjonal fagbok. Denne ligger åpent og gratis tilgjengelig på nett og kan være en støtte for behandlere.

Fremtidsdrømmen

Hanna rir feltritt

Hanna rir feltritt.

Foto: Trine Møller

Hanna har fremtidsplanene klare. Hun ønsker å satse enda mer på hest. I fjor begynte hun å konkurrere i feltritt, en type hesteløp med hinder i naturen der du må være god både i sprang og dressur. Hun trives sammen med dyrene, og hos dem ligger også drømmeyrket.

Laster innhold, vennligst vent..
Hanna med ponnien sin

Hanna drømmer om å bli dyrlege.

Foto: Asbjorn Odd Berge / NRK