Afrikansk møkkbille

Afrikansk møkkbille på jobb.

Foto: Andi Gentsch

Insekter redder livet ditt hver dag

Uten insekter hadde du druknet i dritt. Ikke hadde du fått sjokolade heller.

Frid Kvalpskarmo Hansen

«Vi mennesker trenger insekter for å overleve, men insektene trenger ikke oss. Dersom mennesket forsvant i morgen, er det lite sannsynlig at et eneste insekt ville dø ut av den grunn, med unntak av tre varianter av hode- og kroppslus. (…) Hvis derimot insektene skulle forsvinne, ville landjorda ganske snart kollapse i kaos.»

Slik beskriver Harvard-biologen Edward O. Wilson vår relasjon til insektene i boka «The Creation – An Appeal to Save Life on Earth», fra 2007.

Mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. Akkurat nå kravler og flyr det noe sånt som ti trillioner insekter rundt på kloden. Det tilsvarer 13 tonn insekt på hver av oss mennesker. Trenger vi egentlig å frykte for småkrypenes eksistens? På den internasjonale rødlista er tross alt bare 58 insektarter klassifisert som utryddet.

Axel Hochkirk

Biolog Axel Hochkirk.

Foto: Privat

− Det tallet er latterlig lavt. Antagelig har flere dusin insektarter forsvunnet bare den siste uka. Ingen vet nøyaktig hvor mange småkryp som forsvinner fra planeten, men anslagene varierer fra en til hundre om dagen, sier den tyske biologen Axel Hochkirch, som leder komiteen for bevaring av virvelløse dyr i Verdens naturvernunion (IUCN).

Rett før jul ble FNs biodiversitetskonferanse holdt i Mexico. Heller ikke her nådde insektene toppen av dagsorden, og Hochkirch mener det nå haster med å ta insektenes situasjon på alvor.

− Vi står overfor en insektkrise som ikke kan ignoreres. Vi vet ikke hvilke arter vi mister, eller om utryddingshastigheten går opp eller ned. Vi aner heller ikke hvilke konsekvenser dette får. Det gir grunn til uro, sier Hochkirch.

Men hvordan ser egentlig insektapokalypsen ut – hvis vi maler den ut i Edward Wilsons ytterste konsekvens? Hvilke jobber er det insektene gjør, som vil få verden til å kollapse i deres fravær?

En verden uten biller

Det er den 26. januar 1788 og den første flåten med britiske skip har akkurat lagt til land på sørkysten av Australia. Britene skal starte straffekoloni, og om bord er det 775 kriminelle, foruten sjøfolkene og deres familier.

Viktigere for denne historien er imidlertid en okse, fire kyr og en kalv, som også følger med på reisen. Da den første saftige kuruken faller på australsk jord, aner britene lite om at dette kommer til å bli et langt mer uhåndterlig problem enn de kriminelle nybyggerne.

Anne Sverdrup-Thygeson

Anne Sverdrup-Thygesen, professor i bevaringsbiologi ved NMBU.

Foto: NMBU

− Kubæsj forsvinner ikke av seg selv, den ryddes i stedet vekk av møkkbiller med spadeformede gravebein, sier Anne Sverdrup-Thygeson, professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Hun forklarer videre at dritten tas med under jorda, der den blir til barnemat for billelarver. Slik bringes næringen tilbake til jorda, samtidig som det hindrer sykdomsspredning fra ymse kjipe organismer som trives i møkka om den får ligge på overflaten.

− Problemet var at australske møkkbiller var vant til tørr og fiberrik pungdyrmøkk, og de var derfor ikke i stand til å bryte ned de rennende kurukene. En ku produserer i gjennomsnitt ni tonn møkk i året. Om møkka blir liggende, vil det dekke et område på omtrent fem tennisbaner på ett år – per ku, sier Sverdrup-Thygeson.

Hvor mye areal kudritt fyller, ble australierne smertelig klar over, etter hvert som tallet på storfe økte. Dyra beiter ikke fra området rundt kuruka, og etter hvert dannes det dessuten en tørr skorpe som nytt gress ikke spirer gjennom. Dette gjorde at opptil 2000 km² australsk beitemark forsvant årlig, og den uhorvelige mengden fluer som ble avlet fram i rukene var til stor plage for både folk og dyr.

Kyr i Queensland, Australia

Det finnes i dag rundt 26 millioner storfe i Australia. Landet er avhengig av importerte insekter for å bli kvitt møkka de produserer.

Foto: Marc Dalmulder

− Løsningen ble å importere kumøkkspisende biller til Australia. Det var ikke bare lett, siden de måtte finne typer som tålte det australske klimaet, og som heller ikke var til skade på noe vis, sier Sverdrup-Thygeson.

Fra slutten av 60-tallet til midten av 90-tallet ble det innført 53 ulike billearter til Australia, og 23 av disse har etablert seg. På tross av dette er flueproblemet ennå stort deler av året, siden det ikke alltid er nok biller tilgjengelig på ryddedugnaden.

− Historien fra Australia er et konkret eksempel på hvor dårlig det ville gått om nedbryterne våre forsvant. Møkk og døde dyr hadde bidratt til å spre sykdommer, stanken ville vært uutholdelig, og etter hvert hadde det rett og slett blitt uframkommelig, forteller Sverdrup-Thygeson.

Hun legger til at et annet stort problem med dette er at næring hadde blitt låst i dødt organisk materiale, for eksempel i skogen.

− Intet tre faller til jorden uten at insektene vet det. Billene kommer i hopetall og det gnafses og knaskes tålmodig til treet er blitt til muld, og næringen på ny er tilgjengelig for både tømmer, sopp og skogsbær.

En verden uten mygg

Det er juli og vi befinner oss i Alaska. Et eller annet sted i villmarka trekker en flokk karibu gjennom et dalføre. Det er kanskje ikke åpenbart ved første øyekast, men dyra er på flukt. På flukt fra blodtørstige myggsvermer, som suger i seg opptil tre desiliter blod om dagen fra hvert enkelt dyr. Dette marerittscenarioet kan da umulig være godt for noe?

Caribou

Caribou i Alaska.

Foto: Sean Clawson

− Forskere ser at mygg og fluer styrer hvordan karibu-flokkene trekker. Når tusenvis av trampende dyr endrer retning, har det mye å si. Uten disse insektene ville både beitinga, tråkkslitasjen og næringen fra dritten bli annerledes fordelt i landskapet, og det kan påvirke hele økosystemet, forklarer Anne Sverdrup-Thygeson.

Plageåndvirksomhet er langt fra det eneste myggen driver med. Det finnes flere tusen myggarter, og det er bare noen få hundre av disse som bryr seg med å suge blod. De andre spiser nektar og sprer pollen.

− Et eksempel er sjokoladeknotten, som er en av få som klarer å krabbe inn i kakaoblomsten og pollinere den, slik at vi får sjokolade, sier Sverdrup-Thygeson.

Mygglarver bryter dessuten ned organisk materiale i vann. I tillegg fôrer de opp store mengder fugl og fisk.

− Mygg utgjør en stor del av biomassen i nord og er derfor et vesentlig fundament i næringskjedene på den arktiske tundraen, sier Sverdrup-Thygeson.

Kakaoblomst

Kakaoblomsten kan pollineres av ytterst få insekter. Et av dem er sjokoladeknotten.

Foto: Wikimedia Commons

En verden uten maur

Luften er varm, fuktig og full av skrål fra alskens dyr. Vi befinner oss dypt inne i en thailandsk skog. På et blad koser en liten lubben larve seg med et saftig blad. På møysommelig vis tygger den seg innover, millimeter for millimeter. Den er så oppslukt i måltidet at den ikke enser den smaragdgrønne mauren som sniker seg innpå. To kraftige kjever hugger inn i larvekjøttet, så er det hele over.

Vevermauren er kjent for å være en aggressiv jeger, som dreper både edderkopper, larver og andre maur. Av den grunn har arten blitt brukt som et levende plantevernmiddel av asiatiske bønder fra år 400 f.Kr. – helt fram til i dag. Frukttrær som er bolig for vevermaur, produserer frukt av bedre kvalitet og har mindre bruk for syntetiske plantevernmiddel.

Vevermaur

Vevermaur.

Foto: Mark Marathon

− Vevermaur er bare en av mange insektarter som bidrar til å holde skadelige organismer i sjakk. Dette er en av de grunnleggende økologiske funksjonene insekter ivaretar, forklarer Anne Sverdrup-Thygeson.

Skadedyrkontroll er langt fra det eneste mauren bidrar med. Den er også en viktig matkilde for mennesker, siden de er proteinrike og har et høyt innhold av sunne fettsyrer. Vevermauren er spesielt populær på middagsbordet, og i de nordøstlige delene av Thailand koster vevermaurlarver like mye som biff.

− Maur er dessuten en viktig matkilde for mange dyr, blant annet bamsen vår, særlig om våren når den trenger raske proteiner etter vinterdvalen. Maur bidrar også på mange andre vis: De rydder vekk døde dyr og planter, sprer frø og lufter jorda gjennom å grave tunneler, forklarer Sverdrup-Thygeson.

Vevermaurlarver til salgs på et marked i Thailand

Vevermaurlarver til salgs på et marked i Thailand.

Foto: Bertrand Man

Vi risikerer et flykrasj

Biller, mygg og maur er bare noen av insektene som bærer jordas økosystem på sine skuldre. Småkrypene fyller på mange vis rollen som omsorgsfulle foreldre for menneskeheten: De sørger for at vi lever i rene, ordnede omgivelser og har mat nok på bordet. Hele 75 prosent av avlingene våre er insektpollinert, i tillegg til at insekter er en sentral del av kostholdet til to milliarder mennesker.

− Insektene hersker i kraft av at de er så fryktelig mange, og finnes nesten overalt. De jobber på en måte for oss, hele tiden. Vi vet det bare ikke. De lager ikke så mye leven, de bare pusler på med sine mange jobber, sier Anne Sverdrup-Thygeson.

Slik stoda er nå, dør opptil hundre insektarter ut daglig − oftest fordi vi mennesker ødelegger leveområdene deres. Det er lett å tenke at insektene forsvinner fordi de ikke lenger har en jobb å gjøre. Slik er det imidlertid ikke.

Nye studier viser at sjeldne arter ofte fyller en spesialisert økologisk rolle, som ikke automatisk kan fylles av andre, forklarer bevaringsbiolog Anne Sverdrup-Thygeson.

− Det er dessuten viktig å huske at vi bare har beskrevet en tiendedel av insektene på kloden – og vi vet knapt hva denne tiendedelen driver med. Selv om de fleste insektindividene tilhører vanlige arter, er de fleste arter sjeldne.

Ifølge biologen kan insektenes betydning illustreres i form av et fly: Det går sikkert bra å fjerne en mutter her og en skrue der, flyet holder seg fremdeles på vingene. Hvis du fortsetter å fjerne deler vil imidlertid flyet på ett eller annet tidspunkt krasje.

− Slik er det også med insekter. Det er kanskje mange arter vi kan klare oss uten, men vi vet ikke hvilke som er helt livsviktige for oss. Det eneste vi vet, er at det på ett eller annet tidspunkt kommer til å gå galt hvis vi fortsetter på samme viset, sier Sverdrup-Thygeson.

− Vi må dessuten ikke glemme at insekter også har en selvstendig rett til å leve. Har vi rett til å bestemme hvilke arter som skal forsvinne for all framtid? Rett til å styre evolusjonen gjennom å utrydde arter – og dermed klippe av greiner på livstreet som har vokst møysommelig fram fra ursuppa over 3,8 milliarder år?