Digitale skyttergraver

En søndag i september 2015 satt Hans Johan Breidablik alene i seilbåten sin og forberedte seg på å miste jobben som fagdirektør i Helse Førde på grunn av et innlegg han hadde delt på Facebook.

På den speilblanke Førdefjorden så han for seg hvordan det ville bli å si farvel til en jobb han hadde viet de siste ti årene av livet sitt til.

Han var forberedt på å gjøre det frivillig dersom Helse Førde mente at han som fagdirektør satte dem i et dårlig lys.

Da mandagen kom, ble Breidablik kalt inn på kontoret for å snakke med kommunikasjonssjefen og direktøren i Helse Førde.

Redde for å bli stemplet som onde

Det er ikke mange år siden sosiale medier åpnet en ny arena for den offentlige debatten, der muligheten til å delta kun er begrenset av tilgang på internett eller en smarttelefon.

Samtidig peker undersøkelser i retning av at debatten blir mer polarisert og ekskluderer mange.

I rapporten «Kollektiv handling i digitale medier» av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor oppgir 24 prosent at de unngår å ytre seg politisk i sosiale medier fordi de er redde for å gi feil inntrykk av hva de mener.

Forsker Kjersti Thorbjørnsrud har snakket med personer som har opplevd å bli sosialt ekskludert på grunn av hva de mener. En følelse forskeren mener ikke må undervurderes, fordi den kan bidra til å presse folk lenger ut mot de ekstreme ytterpunktene.

Utviklingen av den offentlige debatten er bakgrunnen for prosjektet «Hele Norge snakker», som skal flytte diskusjonene vekk fra kommentarfeltenes utropstegn og CAPS LOCK og heller invitere folk til å snakke sammen ansikt til ansikt.

Målet er å lytte og få en forståelse for hvorfor folk mener noe annet enn deg.

NRK skal teste ut dette 19. februar. Du kan følge samtalene til flere par i en direktesending fra NRK Østlandssendingen mellom kl. 14 og 17.

Det døde barnet på stranden

På kjøkkenveggen hjemme hos Hans Johan Breidablik henger landskapsmalerier fra Jølster i Sogn og Fjordane ved siden av ornamneter fra den russisk-ortordokse kirken.

For til tross for at han uttaler seg kritisk om innvandring i nettdebatten, har han vært gift med russiske Alena de siste 16 årene.

Rundt middagsbordet snakkes det russisk og bredt sognemål om hverandre.

– Jeg tror integrering er mulig dersom man blir en del av samfunnet, altså assimilering. Problemet er når man tviholder på en helt fjern kultur. Da oppstår utenforskap og parallelle samfunn, som er noe jeg mener på sikt kan true samfunnet jeg vokste opp i.

Med hodet til sin irske setter i fanget forteller han om Facebook-innlegget som fikk ham til å frykte for jobben sin.

September 2015. Breidablik er på en medisinsk konferanse i USA for å snakke om overdiagnostikk.

På andre siden av Atlanteren står Europa overfor det som av FN blir beskrevet som den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

I utenlandske medier leser Breidablik artikler som stiller spørsmål ved historien bak bildet som ble et symbol på flyktningkrisen: Den tre år gamle syriske gutten Alan Kurdi, skylt inn på en tyrkisk strand etter å ha druknet på ferden over Middelhavet.

En av nettsidene fagdirektøren klikker seg inn på, tilhører det britiske høyreradikale partiet Britain First. En organisasjon som er åpen om sin antiislamske politiske agenda. Den samme organisasjonen fikk daværende olje- og energiminister Terje Søviknes kritikk for å ha delt en video fra i 2017.

Breidablik leser en artikkel som hevder at den syriske familien hadde bodd flere år under trygge forhold i Tyrkia, før de satte kursen mot Europa for å tjene penger slik at faren kunne få råd til nye tenner.

«Sannheten er ikke alltid slik den blir fremstilt», skriver han på mobiltastaturet fra hotellrommet i Washington.

Så klikker han på deleknappen på Facebook.

– Tragedien bak bildet forstod jeg selvfølgelig, jeg som har mistet en sønn selv, sier Breidablik. Sønnen ble funnet død for to år siden.

– Jeg kjente ikke til Britain First, men ønsket bare å vise at historien bak bildet kanskje ikke var så ikonisk som den ble fremstilt i mediene.

Kritisert for å spre propaganda

Men Breidablik hadde ikke vært kildekritisk nok overfor nettstedet han delte artikkelen fra.

Det provoserte mange. De mente at man burde kunne forvente bedre av en høyt utdannet forsker.

«Hans Johan Breidablik, som forsker; hvor god er du på kildekritikk? Hva med å overføre det til politikk? Hva vet du om Britain First, som gjør at du vil dele denne», lød én av kommentarene.

«Og du sprer dette som sannhet. Jeg hadde større tanker om deg!», skrev en annen.

Innlegget vekket så sterke reaksjoner at det noen dager senere var oppslag på forsiden av lokalavisen Firda.

– Folk tolket det nærmest som at jeg syntes det var helt ok at gutten hadde druknet. Jeg var ikke kildekritisk nok når det gjaldt det brune nettstedet og det var feil av meg. Men jeg opplevde at det var urettferdig å skulle bli kastet fra jobben kun fordi jeg stilte et spørsmål.

NRK har snakket med Firda, som sier at kritikken mot Breidablik dreide seg om hans oppførsel i debatten, ikke hans meninger på innvandringsfeltet.

De understreker at de synes det er viktig med personer som liker å provosere og utfordre.

– Det vi reagerte på er at han, som burde ha kildekritikk i ryggmargen, helt ukritisk delte dette innlegget fra Britain First. Det opplevdes som en hån fra ytre høyre over et dødt barn på en strand, sier nyhetsredaktør Trond Grimeland.

Sosiale mediers forsterkende effekt

Studien til forsker Kjersti Thorbjørnsrud viser at mange unngår å ytre seg i den offentlige debatten fordi de er redde for å bli assosiert med aktører som ansees som illegitime.

Hun utdyper at en av farene med en polarisert debatt er at man lett blir identifisert med et av ytterpunktene, også når man ikke har ekstreme meninger.

Førsteamanuensis Rune Karlsen ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO forklarer at sosiale medier bærer preg av en skyttergravsdynamikk.

– Det foregår en del meningsbrytning i sosiale medier, men det fører ikke nødvendigvis til en moderasjon av det opprinnelige standpunktet man hadde. Tvert imot kan det føre til en forsterkning.

– For når noen argumenterer mot vårt standpunkt, mobiliserer vi motargumenter for å forsvare det. Slik blir troen på det opprinnelige standpunktet sterkere.

I boken «Borgerlig offentlighet» skildrer den tyske filosofen Jürgen Habermas en idealmodell av den offentlige samtalen: En rasjonell debatt, preget av fornuft og kritisk dømmekraft, der det beste argumentet til slutt vinner frem.

Karlsen mener dagens debatt i sosiale medier er langt fra den offentligheten Habermas så for seg.

– Det er ikke nødvendigvis sånn at man skifter mening ved å diskutere ansikt til ansikt med noen. Men det er en sosial situasjon der man kanskje er mer villig til å forstå den andre, enn i et kommentarfelt på Facebook.

Moderate stemmer som drukner

Blant de over 1000 personene som har meldt seg på prøveprosjektet «Hele Norge snakker» finner vi folk fra alle samfunnslag og aldersgrupper.

Helsefagarbeidere, ingeniører og byggfaglærlinger som er rakt uenige om ulv, bilkjøring, innvandring og likestilling, ønsker å delta.

Paul Omar Lervåg er én av dem som har meldt seg på.

– Jeg liker prosjektet. Hvis det blir en suksess viser det også det jeg har tenkt hele tiden: At det å møtes ansikt til ansikt gir mer forståelse enn å diskutere på nett.

Vi møter Lervåg på Universitetet i Oslo hvor han tar en bachelor i nordiske studier med spesialisering i retorikk og kommunikasjon.

Han har på seg en T-skjorte fra satireserien «Rick and Morty», runde briller med sort innfatning og han gestikulerer engasjert når han snakker. Interessen for samfunnsdebatten var selve årsaken til at 29-åringen først begynte å studere.

Lervåg er likevel ikke den stereotypiske Blindern-studenten.

Han er homofil, har brutt med Smiths Venner og har to diagnoser: ADHD og Aspergers.

– Vi med Aspergers har en evne til å se de sosiale kodene utenfra. Jeg vurderer ikke nødvendigvis saker ut fra et emosjonelt perspektiv, kanskje heller rasjonelt.

Han gjenkjenner utfordringene med en samtale der meningsmotstandere er redusert til et profilbilde på Facebook og et innlegg i kommentarfeltet.

– Når vi møtes ansikt til ansikt kommer vi med forberedende ytringer til det vi er i ferd med å si og korrigerer oss selv. I kommentarfeltene skriver folk gjerne veldig fort og følger ikke med på hvilke reaksjoner det vekker hos dem man diskuterer med.

Helt siden han opprettet en Facebook-profil i 2009 har Lervåg vært svært aktiv i nettdebatten.

Her har han diskutert med innvandringsfiendtlige om innvandring, med radikalfeminister om transpersoners rettigheter og med konservative muslimer om negativ sosial kontroll.

I lang tid var Lervåg medlem av flere av de største Facebook-gruppene for diskusjon i Norge, som «Brodins Snakkeboble» og «Ordet er ditt, ordet er fritt».

Kommentarfeltene i disse gruppene har alltid hatt høy temperatur i form av personhets og avsporinger, forteller han.

Samtidig mener studenten at mengden hets og usakligheter i sosiale medier har økt gjennom hans tid som nettdebattant. Nå deltar han i færre fora enn før, og er bekymret for dem som presses ut.

– Det er ikke bra at utsatte grupper unngår å ytre seg fordi det følger med en personlig kostnad.

Brobyggeren

Lervåg sier han prøver å bygge bro mellom partene i debatten. I vennelisten på Facebook har han alt fra Resett-lesere til kommunister, som ofte ender opp i de samme diskusjonene i kommentarfeltet hans.

Som den eneste ateisten i en religiøs familie er han vant til å håndtere ulike synspunkter.

– Tidligere hadde jeg en veldig aggressiv måte å diskutere på som ikke førte noe sted. Jeg forstod at det som funket var å ha en mer dialogsøkende og mindre konfliktsøkende retorikk.

Han frykter moderate stemmer som hans egen drukner i en polarisert debatt hvor det ropes høyest fra ytterkantene.

– Det er de som skriker høyest som slipper til. De som egentlig har det mest balanserte og fornuftige å komme med blir ofte glemt.

Han tror fraværet av den såkalte dannede talen i familien hans og blant arbeiderne på aluminiumsfabrikken har preget ham.

– Det var ofte en rå og hard tone, en sarkasme som mange ville oppfattet som ondsinnet og sårende i andre omgivelser. Mange ganger senere i livet har jeg tenkt at det ikke er så rart at folk har misforstått meg, for de har ikke vokst opp der.

Til tross for reaksjonene som kom etter artikkelen han delte fra Britain First, fortsatte Breidablik å være aktiv i sosiale medier.

På Facebook deler han jevnlig artikler og personlige meningsytringer, ofte etterfulgt av opphetede diskusjoner i kommentarfeltet.

Han er spesielt opptatt av å dele sine bekymringer knyttet til innvandring, særlig fra muslimske land.

– Jeg ser selvsagt ikke på muslimer som annerledes mennesker enn meg og deg. De ønsker det samme for barna sine som oss og de fleste vil leve et bra liv. Likevel er det farlig med absolutte religioner og ideologier som deler verden i to, sier han og mener nazismen, kommunismen og islam er eksempler på det.

Hetsen som skremmer

En fersk rapport fra Institutt for samfunnsforskning av forskerne Marjan Nadim og Audun Fladmoe slår fast at minoriteter er spesielt utsatt for hets og hatefulle ytringer på nett.

Det har 19 år gamle Ayat Majbel Saeid fått kjenne på kroppen.

Med sin bakgrunn som halvt kurdisk, halvt arabisk er hun en av få personer med minoritetsbakgrunn som har meldt seg på «Hele Norge snakker».

Hun er også en man legger merke til i mengden, med et stort krusete bleket hår, buttons festet høyt oppe på blazeren og et stødig blikk.

Til tross for at hun har et brennende politisk engasjement, må Saeid trå varsomt i debatten på sosiale medier. Navnet hennes er i seg selv nok til at noen hisser seg opp og slenger ut rasistiske kommentarer, forteller hun.

Det gjør at hun ofte unngår diskusjoner.

– Jeg prøver å være aktiv der det er mulig, men jeg er også veldig på vakt. Jeg har ikke lyst til å kaste meg inn i et vepsebol som jeg ikke kommer ut av, der folk kommer med nedlatende kommentarer basert på rase eller kjønn.

Når Saeid prøver å delta i nettdebatten, klikker meningsmotstanderne seg inn på Facebook-profilen hennes og bruker karakteristikker ved hennes etnisitet, navn og utseende som et våpen mot henne i kommentarfeltet.

– Det er veldig ubehagelig. Jeg vil jo se hva folk mener om en sak, men det er umulig når de i stedet for å diskutere konstruktivt begynner å stalke profilen min for å finne noe å ta meg på.

Hverdagsrasisme er noe 19-åringen sier at hun opplever daglig, enten på trikken, på gata eller på vei hjem fra skolen.

Mest synlig er det likevel i kommentarfeltene på sosiale medier.

På bordet foran henne på Frederikke spiseri på Blindern ligger studentavisen Universitas ved siden av en gammel laptop dekorert med klistremerker med politiske budskap.

Selv om Saeid opplever mye hets i nettdebatten, jobber hun aktivt for å få flere minoritetsungdommer til å delta. Hun mener det er et demokratisk problem at minoritetsstemmer skremmes fra å delta i den offentlige debatten.

– Stortinget og veldig mange kommunestyrer har en overvekt av etniske nordmenn. Det en større terskel for minoriteter å ta plass og si sin mening, fordi det er så mye som kan gå galt. Hetsen får deg til å føle at meningen din ikke er verdt noe.

De store diskusjonene

Da Hans Johan Breidablik studerte medisin i Bergen på 1970-tallet, varte diskusjonene om kommunisme, Vietnamkrigen og 68-revolusjonen til langt på natt.

I «Hele Norge snakker» skal folk møtes på samme måte: Ansikt til ansikt, uten en skjerm å gjemme seg bak og med et mål om å forstå sine meningsmotstandere bedre. Også Breidablik kunne tenke seg å være med.

– Hvis man greier å akseptere meningsmotstanderen sin som person er det ikke noe problem å være uenige, det er berikende. Men det betinger at de hører på deg også.

– Noen personer ansees som onde bare fordi de har avvikende meninger, legger han til.

Breidablik mener dagens offentlige debatt er preget av politisk korrekthet, forstått som en rådende oppfatning av hva det er innafor å mene – og ikke.

– De politisk korrekte med sin ovenfra og ned-holdning er de mest intolerante i mine øyne. De er så lukket mot alt som rører seg utenfor deres «godhetsverden» at de ødelegger for seg selv. Det er ikke sånn at man kan avfeie folk bare fordi de ikke kan føre den dannede diskusjonen. Vi må ha det høyt under taket.

– Men kan du forstå at mange skremmes fra å delta i debatten nettopp på grunn av den harde tonen og personangrepene?

– Ja, det er en av farene. Men dersom man må trå for varsomt blir det ikke mulig å ha en diskusjon om de spørsmålene man faktisk lurer på.

– Er du selv opptatt av å prøve å forstå dem du diskuterer med på nett?

– Jeg synes det ofte er ganske enkelt å forstå dem. Etter to setninger forstår du ofte hva slags holdninger de har, men jeg leser videre om det ikke blir for langt.

– Vi har et ansvar for det vi deler

NRK har snakket med flere personer i lokalsamfunnet som kjenner Breidablik fra den offentlige debatten.

Én av dem han diskuterer med er fylkestingsrepresentant Trude Brosvik for KrF i Sogn og Fjordane. Hun mener det er positivt at Breidablik tør å stikke hodet frem.

– Jeg synes ikke det er et problem at han er tydelig og at han kan være ironisk eller sarkastisk. Men jeg opplever det som problematisk at han med sin bakgrunn er så lite kildekritisk til det han deler.

Selv om hun ikke liker måten Breidablik debatterer på, opplever Brosvik ham som en debattant som setter pris på dem han er uenig med.

Samtidig mener hun at han bommer på hvordan han karakteriserer meningsmotstanderne sine.

– Med én gang han blir imøtegått, punkterer han debatten ved å kalle meg og andre for politisk korrekte. Dermed virker han ikke åpen for debatt.

Personer i denne typen stillinger har rett til å uttrykke private meninger, var beskjeden fra den administrerende direktøren. Samtidig fulgte én betingelse: Han måtte gå ut med en offentlig beklagelse.

De diskuterte. For Breidablik opplevdes dette som den siste sjansen han hadde til å redde jobben sin.

Omsider gikk han med på å beklage Facebook-innlegget. I dag, mer enn tre år senere, er det beklagelsen han angrer mest på.

– Det var feigt av meg, for jeg mener at det var innafor ytringsfriheten og at den bør ha så vide rammer. Min grunntanke er at vi også må våge å slippe ut de tankene som er politisk ukorrekte fordi det styrker demokratiet.