Ni måneder i isødet

Tenk deg å bo i ei steinhytte på 2 x 3 meter i stummende mørke i ni måneder. Temperaturen er fra –15 til – 30 grader. Kostholdet er på ingen måte variert: du må ta til takke med isbjørnkjøtt.

 

Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen
Foto: Scanpix / Scanpix

Slik var situasjonen for Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen vinteren 1895/96. Etter å ha forlatt polarskuta Fram og deretter mislyktes i framstøtet mot Nordpolen, måtte de gjøre retrett sørover. De endte opp på Frans Josef Land hvor de overvintret fra august 1895 til mai 1896. Litt seinere på sommeren møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Det ble redningen for de to.

 

Hemmelig havstrøm

På 1880-tallet fant eskimoer noen vrakrester ved Julianehåb på Sydøst-Grønland. Vrakrestene stammet fra den britiske seilskuta Jeanette, som ble knust av ismassene utenfor Øst-Sibir tre år tidligere. Dette fikk Fridtjof Nansen til å tro på teorien om at det fantes en hemmelig havstrøm under isen. Dersom man lot ei skute fryse inn i isdekket i øst, ville havstrømmen føre skuta tvers over Arktis, ja til og med rett forbi polpunktet, mente Nansen. Og Nordpolen var en hemmelig drøm for nordmannen.

Polarskuta Fram

Men ingen polarskuter hadde til da overlevd møtet med ismassene i Arktis. Når isen beveget seg og tok tak i skroget, ble samtlige båter skrudd ned og knust av ismassene. Nansen mente at årsaken lå i formen på skroget. Derfor kontaktet han båtkonstruktøren Colin Archer og bestilte ei skute som skulle ha en rundere form. Ifølge Nansen og Archer ville isen nå presse skuta opp, og ikke ned. Skuta ble døpt Fram.

Bommet på Nordpolen

Men sjøreisen med Fram og innfrysingen i isen gikk ikke som forventet. Etter å ha blitt omslukt av ismassene ved De nysibirske øyer i september 1893, oppdaget Nansen at de ville bomme på Nordpolen med mange hundre kilometer. Dette var langt mer enn de vel 100 kilometrene han hadde satt som maksimumsavstand tidligere i toktet.

Støt mot polpunktet

Etter en periode der usikkerheten preget Fram, besluttet Nansen omsider at Hjalmar Johansen og han selv skulle forlate skuta og gjøre et støt mot polpunktet. Dersom de lyktes, ville dette bety mye for Norge i den gryende selvstendighetskampen som var i emning.,

86°14’

Men mye gikk galt. Først ved tredje forsøket klarte de to å komme seg av gårde. Problemene meldte seg umiddelbart. Skruisen var verre enn de hadde regnet med, råkene var flere og kulden var intens. Men det som virkelig tok fra dem motet, var oppdagelsen av isens bevegelser. Isen beveget seg så hurtig i motsatt retning av de to nordmennene at de nærmest mistet framdriften. 6.april 1894 sa Nansen stopp. De hadde nådd lenger nord enn noe annet menneske hadde gjort tidligere - 86°14’.

Glemte å trekke urene

Men det var ikke uten videre enkelt å komme seg hjem. De var helt avhengige av å kunne navigere sikkert, både i forhold til bredde- og lengdegrad. Etter noen dager oppdaget de at de begge hadde glemt å trekke opp urene sine. Dermed mistet de muligheten til å måle lengdegraden, det vil si; det å styre rett mot målet.

Heller Svalbard 

Med andre ord visste de ikke nøyaktig hvor de var. Men både Nansen og Johansen mente de ville treffe på Svalbard, eller det som verre var; Frans Josef Land, bare de klarte å holde en noenlunde stø kurs sørover.

“Nu får De nok skynde Dem…”

Det er i dette tidsrommet at Johansen havner i basketak med en isbjørn. Han klarer å klemme dyret i strupen og roper så de berømte ordene til Fridtjof Nansen som på sin side leter febrilsk etter geværet; “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent”. Nansen finner geværet og skyter isbjørnen.

Steinhytte på 6 m2

Sensommeren 1895 får de fast grunn under føttene. Uten å vite det med sikkerhet, har de gått i land på nordspissen av øygruppa Frans Josef Land. De bestemmer seg for å overvintre og bygger seg ei steinhytte på seks kvadratmeter. Det skal bli hjemmet deres de ni neste månedene.

Dobbel sovepose

Det blir mange måneder i mørke, den eneste lyskilden var det dunkle lyset fra tranlampen som bidro til å holde innetemperaturen på rundt nullpunktet. Ute kunne det være ned mot 40 minusgrader. De to mennene holdt varmen ved blant annet å ligge i dobbel sovepose. Det er mot slutten av denne perioden at Nansen inviterer Johansen til å være dus.

På vårparten bryter de leir og legger I veg sørover. Etter en dramatisk episode der kajakkene driver av og Nansen må svømme i iskaldt vann for å hente dem tilbake, møter de helt tilfeldig en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Det blir redningen for de to.