Alle fornøyelsesparker med respekt for seg selv hadde en. Og filmer som
med Pierce Brosnan og med Michael Douglas og Demi Moore og TV-serien gav oss forhåpninger om at alle ville få tilgang til en fantastisk, men farlig verden i ekte 3D som lå like inn i fremtiden. Alt vi trengte var et headmounted display (HMD) eller brillehjelm og en kraftig nok datamaskin. Men slik gikk det ikke.Virtual Boy
Et av selskapene som ville gjøre penger på VR-hypen var Nintendo. I 1994 lanserte de Virtual Boy. Den besto av en en brille, et stativ som man kunne seg på og en håndkontroll. Maskinen ble lansert fire år før GameBoy Color og for å spare strøm valgte Nintendo en enfarget skjerm som bare viste fargen rødt.
Den stereoskopiske brillen gav spillerne tredimensjonale bilder, men bare i en farge og innholdt ikke sensorere som kunne fange opp brukerens hodebevegelser. Maskinen gav spillerne hodepine, solgte dårlig og ble skrotet ett år etter lanseringen i USA.
Ble kvalme
Ikke særlig bedre gikk det for VR-maskinene i spillhallene. De var svært dyre og ble fort ødelagt. Mange ble også kvalme og kastet opp når de prøvde dem. De stereoskopiske brillene hadde nemlig en tendens til å gjengi bevegelser en god stund etter at spillerene hadde beveget hodet sitt. Med kraftigere PCer har dette blitt mye bedre.
Dårlig oppløsning
Men til tross for at VR-briller har vært tilgjengelig til vanlige PCer siden 90- tallet, er det knapt noen av oss som har sett noe til dem. Det kan ha noe med prisen å gjøre, samt at oppløsningen og synsfeltet ikke er mye å skryte av. Selv en brille til 7000 kroner på Amazon.com gir ikke høyere oppløsning enn 800 x 600 bildepunkter. Hvis du bare vil se bilde uten at maskinene din skal følge hodebevegelsene, slipper du unna med 1000 kroner med en oppløsning på 640 x 480. Det største problemet med VR-teknologien er dog om vi faktisk vil ha to skjermer rett foran øynene våre. Kanskje blir det andre måter å skape 3D-opplevelser på som vil vinne fram?