Et bilde til begjær
Dette var jo et bilde vi hadde gått og ventet på, forteller professor og forfatter Jon Bing – et bilde som vi mente å ha sett kopier av på forsiden av science fiction- magasiner. Men når vi så fikk se det i virkeligheten, så var det likevel noe helt annet.
Bildet av Jorda som et sårbart egg der ute i Kosmos ble et symbol på noe mer enn oss selv – og åpningen til en drøm full av forventninger.
1968 - et brutalt år
Året 1968 var til endes. Et år fullt av militære konflikter, attentater og andre tragedier. Fjernsynet leverte sine bilder rett inn i stua til folk - fra hungersnød og krigshandlinger i Biafra og Vietnam til drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy. Ved universiteter i Europa og USA reiste studenter og arbeidere seg til opprør mot autoriteter og politisk vanstyre, og i august rullet sovjetiske tanks inn i Praha og kvalte drømmen om sosialisme med et menneskelig ansikt.
Den lengste reisen
En måned senere får tre amerikanske astronauter beskjed om å gjøre seg klar til en skikkelig langfart – Frank Borman, Jim Lovell og William Anders. I flere år hadde de forberedt seg til en romferd i bane rundt Jorda, men nå var planen plutselig endret. Etterretningskilder i CIA hadde fortalt NASA at Sovjetunionen gjorde seg klar til å sende det første bemannede romfartøy rundt Månen. Meldingen ble mottatt med stor bekymring, for USA var fortsatt rystet etter de første sovjetiske romfartstriumfene -
Sputnik-sjokket i 1957 og Gagarins romferd i april 1961. Kampen om verdensrommet var i gang for alvor. Sovjetunionen hadde tatt første stikk og nå gjaldt det Månen.
De tre astronautene f.v. Frank Borman, William Anders og Jim Lovell og William Anders. Foto: NASA
Fire måneder etter Gagarins triumf gikk president John F. Kennedy på talerstolen i Kongressen og forpliktet USA til å landsette mennesker på Månen og bringe dem trygt tilbake igjen før 1960-årene var over. En forpliktelse med stor risiko og uten sikkerhetsnett, og for å nå målet dro NASA i gang tre store romfartsprogram - alle med navn fra mytenes verden. Først Mercury, så Gemini og endelig Apollo-programmet.
Romfart i mytenes verden
Det siste steget fram mot Månen skulle altså skje med Apollo, og det er ikke tilfeldig, ifølge Nina Witoszek, professor ved Universitetet i Oslo. Apollo er den antikke gud for fornuft og vitenskap, og for erobring og kontroll av naturens krefter. Han er óg den gud som mer enn noen annen representerer den store amerikanske drømmen – om erobring av nye grenseområder, nye vitenskaper og høyder – alt som dreier seg om overskridelse. Kampen om Månen ville bli en kamp med mytiske dimensjoner, og derfor var det trygt med denne guden som skytshelgen.
Mot baksiden av Månen
Men selv Apollo måtte skynde seg langsomt. Den opprinnelige planen til de tre astronautene var å prøve ut et komplett og bemannet romfartøy i bane rundt Jorda. Men da månelandingsfartøyet, som skulle være med på prøveferden, ankom Kennedy Space Center, viste det seg å ha mange feil. Det kunne rett og slett ikke brukes, forteller romfartsekspert Erik Tandberg, og når så etterretningskildene fortalte at Sovjetunionen kunne hente nok en triumf rett for nesen på amerikanerne, kom kontraordren. Ferden med Apollo 8 skulle gå rundt Månen – og det med 10 omløp. Aldri før hadde mennesker vært ute på en så lang ferd. Aldri før hadde mennesker sett baksiden av Månen og heller ikke Jordkloden fra det dype verdensrom.
Rakettpoesi
Da den over 110 meter lange Saturn 5 raketten løftet seg opp i et inferno av bulder og ild den 22 desember, var det første gang den tok av gårde med mennesker om bord. Dette var Werner von Brauns flaggskip, og kulminasjonen av romfartens høyteknologiske forskning gjennom mange år. Et underlig stykke moderne poesi, sier Jon Bing, om denne monsterraketten, der den starter fra Jorden i et hav av ild og reiser seg mot himmelen. Jeg kan fremdeles ikke se bilder av en Saturn 5 rakett uten å kjenne at det grøsser langs ryggen, legger han til.
En klode uten grenser
I en liten trang kapsel helt i toppen av raketten satt de tre astronautene. Vi kalkulerte med om lag 35 % sjanse for å komme levende tilbake, fortalte William Anders etter ferden. Etter tre dager nådde de, som de første mennesker, fram til et annet himmellegeme, og med ei knudret måneoverflate som forgrunn fotograferer William Anders den blå og skjøre klinkekula som flyter der ute i Kosmos – med kontinenter og hav, med fjell og skyformasjoner. Men der er ingen grenser å se i dette geofysiske systemet.
Bildet fra Apollo 8 illustrerer, ifølge professor Bernt Hagtvet, et viktig trekk ved 1968 – nemlig en internasjonalisering av livsfølelsen. Det politiske engasjementet fjernet seg fra nasjonalstaten, og førte til en fornyet interesse for den tredje verden, sier Hagtvet. Ikke minst så mener jeg at Apollo-bildet kan betraktes som en inngangsportal til det som ble 70-tallets aller viktigste politiske bevegelse – nemlig miljøvernbevegelsen.
Skapelsesberetningen fra Rommet
Den retoriske kraft som bildet i ettertid skulle få, fikk næring både fra teknologisk
framtidsoptimisme og mytologiske tradisjoner. Her møttes Saturn 5 raketten, et foreløpig høydepunkt innen romfartens teknologiske hard-fact vitenskap, med kulminasjonen av menneskets mytologiske forståelse av verden – nemlig Skapelses-beretningen. For på det niende omløp rundt Månen, på selveste julekvelden, leser de tre astronautene hver sine avsnitt fra Skapelsesberetningen i Bibelens Første Mosebok.
Dagen etter, 25 desember 1968, publiserer New York Times et essay av poeten Archibald MacLeish, der han, etter å ha fulgt nattens direktesending på fjernsyn,
skriver ’ Å se Jorda slik den i virkeligheten er, liten, blå og vakker der den flyter av gårde i den totale stillhet, det er som å se oss selv som ryttere i en samlet flokk over Jordas evige, kjølige skjønnhet.
