Helenes store frykt: «Kan de lukte det av meg?»

Hele verden kan rase sammen hvis noen oppdager hva som skjer hjemme hos henne. Derfor tør hun ikke be om hjelp.

Bilen ruser over våt asfalt innover et boligfelt med identiske hus.

Det hun trenger til kvelden, er allerede handlet inn.

Hver dag gjøres innkjøpene i ulike butikker: Spar, Kiwi, Rema, Meny.

Helene tar ingen sjanser. Kjører omveier, passerer unødvendige bomstasjoner på vei hjem, for å slippe å møte mistenksomme blikk.

Når lyset ebber ut i dashbordet, viser klokken 16.00. To fulle bæreposer blir dratt ut fra baksetet.

Så går hun med raske skitt mot inngangsdøren.

– Jeg må rekke «tidsskjemaet» mitt.

Varene stables ut. Komfyren skrus på.

Hun åpner kjøleskapsdøren og strekker seg på tå. Kjøleskapet er fylt opp av dagligvarer man forventer å finne hos en barnefamilie. Her fins egg, syltetøy, hvitost og ketchup.

Helt øverst: En innplastret sekspakning.

Knekk.

Tappen forsvinner ned og lager en åpning. Den første lunkne slurken, gjør henne varm og rolig.

Hun har ingen tid å miste.

Alkoholisme

Hver eneste dag kjører hun til jobb. Ingen av kollegaene hennes vet at hun er alkoholavhengig.

Foto: Therese Pisani / NRK

Alt en mor skal gjøre

Mobilen er hele tiden under nøye oppsikt.

Hun snur den utålmodig rundt og rundt. Når klokken blir 17.00, river hun ut en ny boks, pyntet med grønne og blanke striper.

Knekk.

Hverdagen surrer her inne, sammen med sønnen. De gjør lekser og spiser middag sammen, rundt spisebordet i den hvite stuen.

Når første ølen er åpnet, er de «låst». Ingen fritidsaktiviteter venter. Hun kan ikke lenger kjøre noen steder.

Hun gjør likevel alt hun skal, alt en mor skal gjøre. Vasker klær, lager kvelds eller snøhule. Men ølboksen blir med henne, som et selskap til alle pliktene.

To bokser er allerede tømt. Klokken er 18.00. Nå venter en ny.

Knekk.

Hver kveld drikker hun seks halvlitere. Noen ganger flere, aldri færre. Helgene er unntaket: Da kan hun drikke så mye hun vil. La alkoholen ta helt overhånd, uten å tenke på neste dag.

Frem til da holder hun ut.

«Tidsskjemaet» handler om seks timer hver dag, der alt må klaffe. En halvliter i timen. En jevn tilførsel av beruselse.

Alt er timet og oppmålt.

Sklir det ut, står livet deres sammen på spill.

Så langt er det hun som styrer tempoet. Men det skal så lite til før alt kommer ut av balanse.

Et foreldremøte, en tur på butikken eller oppstart av en oppvaskmaskin. Aktiviteter som stjeler dyrebar tid.

For kvoten skal drikkes uansett.

Alkoholavhengig

Helene er alenemor i tidlig i trettiårene, men klarer ikke å tidfeste når alkoholproblemet hennes startet. Hver ettermiddag drikker hun seks halvlitere. Om hun blir invitert med på noe sosialt, takker hun nei. Da vil hun ikke rekke å drikke «kvoten».

Foto: Kjersti Lofthaug / NRK

Alle slags grunner

Mer enn hver tiende nordmann har et alkoholproblem.

Rundt fire prosent av befolkningen kunne blitt diagnostisert med alkoholavhengighet.

Mange tror at alkoholavhengighet handler om mengden alkohol man drikker. Det er feil. Det er hyppigheten som er avgjørende.

Drikker man hver dag, eller nesten hver dag, bør varsellampene lyse. Enten om det er i perioder eller sammenhengende.

Andre tegn er at man tåler mer alkohol eller mister kontrollen over inntaket. Mange opplever også sterkt sug eller får abstinenser når de ikke drikker, eller drikker mindre.

Hun er tidlig i trettiårene, men klarer ikke å tidfeste når problemet hennes startet. Hennes virkelig navn er ikke Helene, men vi har valgt å kalle henne det her.

Hun begynte å drikke vin i helgene. Så hver onsdag, når hun hadde barnefri.

En dag var det fint vær. Ny anledning. Sånn fortsatte det.

Til slutt hadde hun alle slags grunner. Så gikk årene. Nå har hun viklet seg fast. Alkoholen har fått større og større makt over livet hennes.

Bivirkningene av alt inntaket er hukommelsestap.

– Hjernen er ødelagt. Det siste året kan jeg nesten ikke huske. Det er utrolig ekkelt. Jeg klarer ikke mer. Jeg er dødssliten.

Når klokken blir 19.00, går hun likevel på autopilot over stuegulvet for å igjen forsyne seg av det hun kaller gift.

Knekk.

Det er lenge siden hun innså at hun trenger hjelp. Men et stort hinder står i veien: En gutt i barneskolealder. Sønnen hennes.

Frykten for å miste omsorgen for ham, gjør at hun ikke tør å ta grep.

– Det han trenger, er jo at jeg søker hjelp.

Hun setter leppene mot boksen, og tar en slurk.

– Det går bare én vei. Jeg vet at det kommer til et punkt der jeg ikke lenger vil klare å ta vare på han.

Alkohol

Det er flere år siden Helene innså at hun hadde et alkoholproblem og bestemte seg for å oppsøke hjelp. Hun ville ikke klare å slutte, alene. Frykten for at barnevernet ville omplassere sønnen stoppet henne.

Foto: Therese Pisani / NRK

Alkoholen vinner alltid

Avvenning har hun forsøkt, igjen og igjen, på egen hånd.

Hun har strittet imot. Sittet inne og trommet med fingrene, men likevel hastet til butikken rett før stengetid og handlet inn det hun trenger.

Det er lenge siden hun tenkte: Dette er ikke et liv.

For noen år siden bestemte hun seg for å oppsøke profesjonell hjelp. Over nettet bestilte hun en time til fastlegen. I det lille feltet nederst på siden, skrev hun: «Jeg trenger hjelp til alkoholen».

Før hun dro, fortalte hun om legetimen til en hun stoler på.

– Da ble jeg fortalt at om du går til legen og forteller om et alkoholproblem, så blir du fratatt sertifikatet og meldt til barnevernet. Så da avlyste jeg bare den timen.

Hodet hennes lekte med ulike scenario.

Barnevernet ville bli varslet. Sønnen ville bli hentet og omplassert. De ville tenkte at hjemmet deres ikke er et sted for et barn.

Systemet ville se en mor med et alkoholproblem, ikke henne og kontrollen hun har over alkoholinntaket. Tapet ville blitt for stort.

Hun avbestilte timen.

Moren og faren hennes har støttet henne i valget.

– Mamma ville i stedet at jeg skulle love henne å ikke drikke mer. Når hun ber om det, så skjønner hun ikke hvor «sterkt» det er.

«Kan de lukte det av meg?»

Siden har problemet vokst seg større. Sønnen hennes har blitt mer observant og hjelpsom. Forstår mer nå enn tidligere.

Konsumet har økt. Reduseres inntaket, blir hun abstinent.

Foran henne surrer en episode av en komiserie på Netflix. Alkoholen krever ingen spesiell anledning. Det har blitt en ond spiral.

– Jeg er ensom, men takker likevel nei om jeg blir invitert med på noe sosialt. For da kan jeg ikke drikke. Det er det eneste jeg gleder meg til.

Klokken har blitt 20.00. Ny pils. Ny episode.

Knekk.

Når han hører at hun åpner en øl, roper han: «Du kan våge deg å åpne en øl til».

Alkoholen gjør henne trøtt og avslappet. Men sjelden synlig beruset i hverdagen.

Når det lyser 21.00 fra smarttelefonen, gjentar hun rutinen.

Knekk.

Skummet spruter opp. Dette blir kveldens siste.

Om ti timer ringer vekkerklokken. Da skal hun ta seg sammen. Vri om tenningen på bilen, kjøre til arbeidsplassen sin og smile til kollegaer.

Hver eneste dag starter med bekymring. «Kan de lukte det av meg?»

Fingrene dirrer ukontrollert. Det brenner i huden. Likevel klarer hun å komme seg gjennom arbeidsdagen. Kollegaene vet ingenting.

Tankene kverner: Dette skal være dagen jeg slutter, dette skal være dagen jeg slutter, dette skal være dagen jeg slutter.

– Det er en konstant krig i hodet. Når arbeidsdagen er over, har avhengigheten vunnet over det jeg vil selv.

Ny ettermiddag, ny butikk. Med hodet bøyd, kjøper hun en ny sekspakning Tuborg LITE. Noen ganger sammen med sønnen.

For at hun skal holde seg innenfor rammene, kjøper hun ikke inn mer enn hun har gitt seg lov til å drikke den dagen.

Så begynner kvelden og «tidsskjemaet».

Når det lyser 22.00 på skjermen, går hun og legger seg.

Helene ser ikke lenger poenget med å være våken.

Da er det uansett tomt i kjøleskapet.

Alkoholisme

For å ha kontroll over alkoholinntaket, må hun handle inn det hun har gitt seg lov til å drikke den dagen. Innkjøpene gjøres i ulike butikker hver dag.

Foto: Therese Pisani / NRK

Tom mage

En dag vibrerer smarttelefonen som hun alltid bevokter.

Inni røret venter en livsviktig beskjed.

Faren hennes har vært hos fastlegen sin, og delt bekymringen han har for henne og alkoholen.

Legen har oppfordret henne til å komme dit. Uttalt at «det ikke er hjelp å bli fratatt førerkortet eller bli meldt til barnevernet».

Det tennes et svakt håp i henne. I hodet får hun forestillinger om hva dette kan bety.

I forkant har angsten fått større plass i brystet. Hendene skjelver tydeligere enn før. Snart kommer noen til å gripe inn. Og når hemmeligheten sprekker, vil hun ha kontrollen.

Så tar hun sjansen. Tar imot hånden. Bestiller legetimen.

– Det var ingen vei utenom. Alle sømmene holdt på å rakne. Jeg tenkte at hvis jeg skal beholde livet mitt, så må jeg faktisk gå til legen.

Når timen er bestilt, drikker hun på tom mage for å «få mest mulig ut av det».

Helene vil bli full, drikke til hun stuper, ta farvel med alkoholen.

Hun ringer foreldrene og ber dem om å hente sønnen. Blikket hun fikk fra foreldrene da sønnen satt seg inn i bilen deres for å kjøre ham bort, sitter fortsatt i kroppen.

– Det var kjempevondt. Jeg kjente på en sorg, fordi jeg valgte alkoholen over dem som jeg er glad i.

Alkoholen vinner alltid. Kommer hun til å klare å slutte?

Kan krympe problemet

I et gult murbygg i Bergen sentrum finnes hjelpen. I flere etasjer med lyse kontorer gis det behandling til rusavhengige. Men få alkoholavhengige havner her.

De fleste har et problem i årevis, og blir ikke fanget opp før de legges inn på sykehus med fysiske plager på grunn av alkoholen.

Svein Sjøtskift er overlege ved avdeling for rusmedisin på Haukeland universitetssjukehus.

Han mener at helsetjenesten bør gjøre det enklere for folk som sliter med alkoholproblemer å søke hjelp så tidlig som mulig.

– Jo mer alvorlig problemet blir, jo vanskeligere blir det å komme seg ut av det, sier han.

Derfor er det også risikabelt å være alkoholavhengig hvis du har ansvar for små barn. For avhengigheten står sjelden stille. Etter hvert som avhengigheten utvikler seg vil mange prioritere rus foran barna.

Som oftest utvikler problemet seg ganske langsomt, og det kan være vanskelig å se grensene man tråkker over underveis.

– Men det å ha et alkoholproblem er i seg selv ikke det samme som at man ikke er i stand til å gi et barn omsorg.

Svein Skjøtskift

Alkoholavhengighet kjennetegnes av kontrolltap, økt toleranse (man trenger mye alkohol for å få den samme effekten som andre), sterkt sug og abstinenser (man blir abstinent om man slutter å drikke eller drikke mindre enn man har gjort før).

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas / NRK

Han mener at behandlerne mange ganger står i et stort dilemma, fordi de skal tilby behandling og prøve å oppnå tillit. Men samtidig passe på barnas velferd.

Om pasienten ikke kan ta seg av barnet sitt på en forsvarlig måte, må behandleren melde fra til barnevernet.

– Da kan tillitsforholdet ryke, og problemet kan utvikle seg og bli verre. Det er et stort dilemma.

En stor andel av dem som søker hjelp får et mindre problem eller kommer seg helt ut av det.

Det er altså god dokumentasjon fort at behandling hjelper.

Her inne opererer de med flere teknikker for å krympe alkoholforbruket til pasientene. Det er store individuelle forskjeller på hva som biter på de enkelte.

Uansett hvilket metode man velger, så kan det ta tid. Ett eller flere tilbakefall er vanlig underveis.

– Hjernen kan ofte være preget av alkohol veldig lenge etter at man har sluttet å drikke. Hjernen er imidlertid et tilpasningsdyktig organ, som kan kompensere for ganske alvorlige skader.

Svein Skjøtskift

Overlege Svein Sjøtskift ved avdeling for rusmedisin på Haukeland universitetssjukehus mener at meldeplikten har blitt kjent, og at det kan være en av årsakene til at noen vegrer seg for å søke hjelp.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas / NRK

Like sterkt som før

Dagen etter sitter Helene alene på et venterom på et legekontor.

Hun undertrykker tårene som presser seg fram. Kjenner at hun holder på å svime av. Hun må ha næring. For at kroppen skal fungere, kjøper hun seg en Coca-Cola.

Etter to timer på legekontoret, blir hun lagt inn på rusakutten.

– Rommene minner om fengselsceller. Jeg gikk gjennom gangene og hørte oppkast. De andre som var innlagt, var tunge rusmisbrukere. Jeg følte meg ganske malplassert, at jeg tok plassen til noen som trengte den mer enn meg.

En beskjed har brent seg fast. En sykepleier fortalte at hun kanskje var en av de viktigste pasientene de hadde der, fordi hun hadde så mye å tape.

Tiden som fulgte besto av skjelving og kaldsvette. Det er vanskelig å skille mellom hva som er angst og abstinenser. Etter bare ett døgn flyttet hun hjem igjen.

Nå er kjøleskapet hennes igjen fylt opp av aluminiumsbokser.

Hun har bevart vanen med de faste turene over stuegulvet, grepet rundt boksen, klikkelyden med fingeren. Knekket.

Men det har skjedd noe likevel. Boksene er uten alkohol.

Det har gått flere måneder siden hun fulgte «tidsskjemaet» sist.

For å holde ut, drikker hun alkoholfri øl. Bare for å kjenne smaken.

Siden innleggelsen har livet fått en brå omveltning.

Ukentlig går hun til samtaleterapi hos en ruspsykolog. For å ikke bli fratatt førerkortet, må hun levere blodprøver. Rører hun alkohol, vil det slå ut på prøvene.

Sønnen hennes får behandling og oppfølging hos en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk.

Hun har ikke blitt fratatt omsorgsretten.

Han er der fortsatt, rundt henne.

Frykten hennes for å ikke blitt sett, stemte ikke.

– Jeg ble møtt som meg. Men om jeg én dag skulle feile, da vil jeg straffes som alle andre alkoholavhengige. Det er både irriterende og motiverende.

Hun ler kort. Men dette er alvor.

Fremtiden er skummel. Suget etter alkohol er fortsatt like sterk som før.

Livet står på vent. Hver eneste dag handler om å holde ut.

– Straffen er så enorm om jeg drikker nå. Derfor kjenner jeg ikke på noen seier over at jeg turte å søke hjelp.

En dag vil hun ikke lenger bli tvunget til å være edru, en dag vil det være hennes eget valg.

Først da vil hun føle seier.

Hei!

Har du noe på hjertet eller har du et tips til hva den neste saken min bør være? 

Send meg en e-post! 

Tidligere har jeg skrevet om Silje (22) som mener at isolasjonen på koronahotellet minnet om en folkehøgskole og om Siri som ikke vil ha en gravstein når hun dør.