Slik husker de dramaet – Pål André (25) trodde han skulle dø da «Helge Ingstad» krasjet

Fredag 8. november 2018 våkner Pål André Gustavson brått i bekmørket av et smell.

Han ligger i lugaren sin på KNM «Helge Ingstad» – fregatten han tjenestegjør som visekonstabel og kokkelærling.

En bankende lyd kommer nærmere og nærmere han. Fregatten har akkurat krasjet i tankskipet «Sola TS».

– Jeg forbereder meg på: Nå dør jeg momentant, eller så drukner jeg. Det her er en kamp om å overleve, forteller han i podkasten Hele historien.

Mandag starter rettssaken mot vaktsjefen på «Helge Ingstad». Påtalemyndigheten mener han handlet uaktsomt da han hadde ansvar for navigasjonen til skipet før ulykken inntraff.

En ulykke der små marginer førte til at ingen menneskeliv gikk tapt.

Statsadvokat Magne Kvamme Sylta mener deler av alvoret Gustavson og flere andre opplevde ikke har kommet godt nok frem tidligere.

– Da sammenstøtet fant stad var det en rekke unge mennesker som holdt på å miste livet sitt. Det sier noe om alvoret som kanskje ikke har kommet tydelig nok fram tidligere, har Sylta tidligere sagt til NRK.

Svelget sjøvann

– Dramatikken følte jeg ikke ble gjenspeilet på noen som helst måte. Det handlet om hvor ubrukelige vi var i marinen, sier Anna Bak, som var marineoffiser på fregatten.

Både Bak og kokkelærlingen Gustavson skal vitne i rettssaken.

I lugaren til Gustavson, flerres veggen opp like over vannflaten av ankeret på tankskipet «Sola».

Lugaren hans blir knust.

Helikopterdrivstoff fra et rør som blir revet over gjør han søkkvåt. Sjøsprøyt slår inn.

Flere begynner å rope «flooding» – at vann trenger inn.

– Jeg roper «flooding» av full hals. Til slutt klarer jeg ikke mer og må stoppe for å svelge sjøvann, sier Gustavson.

Skutesida blir brettet inn og blir til en liten plattform. Gustavson og flere andre må klatre opp på kanten barbeint i bare bokseren.

Vannet stiger i lugaren. Kokkelærlingen er redd de avrevne strømkablene skal gi ham elektrisk sjokk.

– Jeg ser lilla, hvite og blå lyn som går mellom høyspentkablene. Det gnistrer, er nært og dødelig, sier han.

Bilder fra innsiden som ikke er publisert før, viser store skader:

En elektrikerlæring får flikket én av kablene ut. Den kortslutter i vannet.

Lukten av saltvann, isolasjon, helikopterdrivstoff og elektrisk brent stål ligger i lufta.

«Folk er døde»

Over han står marineoffiseren Anna Bak. Hun er fanget i lugaren sin og overbevist om at folk er døde.

– Jeg ser det er folk der nede, som henger utfor kanten og ser utfor sjøen. Jeg roper det og ber de «for helvete å komme seg ut nå.»

Men respons får hun ikke.

– Så jeg tenker «Her er det folk som er døde, her er det folk som har blitt kasta og dratt ut på sjøen», sier hun.

Hun tror folk er døde helt til etter evakueringen av skipet.

For Gustavson er eneste redning ut å komme seg til dekket over. Han tar sats og klatrer opp i flengen der skutesiden har vært – på utsiden av skipet.

Han kommer seg i sikkerhet. Men må til legevakten på fregatten for å behandle dype kutt han har fått i beina etter klatringen.

Ti minutter etter sammenstøtet treffer fregatten land. Fregatten på over 5000 tonn stopper i fjæra.

20 minutter senere blir det klart at all mannskap er i god behold. Åtte personer har pådratt seg skader.

Arbeidet med å pumpe vann ut av fregatten starter. Men det hjelper ikke.

Evakuering blir iverksatt 45 minutter etter krasjet.

– Ble felt en del tårer

Etter evakueringen fra båten, ble mannskapet sendt til militærbasen Haakonsvern.

Madrasser, klær, mat, drikke og mange psykologer står klare.

– Det ble felt en del tårer. Det var stille der inne, men man kunne høre folk tenke. Jeg tenkte mye på hvordan det kunne ha gått og hva vi kunne gjort annerledes, sier Bjørn Jøran Moen, som også var på fregatten under ulykken.

Mannskapet blir debrifet flere ganger, men målet er også at de skal komme seg raskt opp «på hesten» i igjen, altså på et skip.

Mannskapet var selv med på å heve skipet.

Kokkelærlingen Pål André Gustavson ble mer motivert til å fortsette i Forsvaret etter ulykken, men han har også fortalt at han kunne våkne i full panikk et halvt år etter ulykken.

Han jobber i dag som konditor på et bakeri i Oslo.

Marineoffiseren Bak var også preget etter ulykken.

– Jeg merket ettervirkninger. Jeg reagerte veldig på høye lyder i første ukene og månedene etterpå, sier hun i podkasten.

Også lukter kunne trigge reaksjoner.

– Inne på basen på Haakonsvern, så husker jeg svidd lukt av anleggsarbeid. Da fikk jeg helt flashback og hele kroppen frøs i to sekunder. Ganske lenge var jeg veldig bevisst på hva den raskeste veien ut er. Uansett hvor jeg var, sier Anna Bak.