Mamma mot alle odds

Hun var alene, akkurat som hun likte på legebesøk. Veggene rundt var gamle, grå og triste.

Men det som skulle dukke opp på skjermen var alt annet enn det. Ikke noe synlig hjerte som banket ennå, bare en liten klump. Det var det hun trengte å se.

Hun kjente en dyp takknemlighet der hun lå med kald gele over magen. Til tross for fem positive graviditetstester ble det ikke virkelig for henne før nå.

Ukene i forveien hadde hun vært redd hver gang hun gikk på do. Tenk om det kom blod på dopapiret?

Idet hun slapp sine egne bekymringer, tok legene over dem. De hadde advart henne mot å bli gravid.

Tøffe tak

Helsen stod på spill, men den sjansen var Anette Kojedahl villig til å ta. Ønsket om å bli mamma overskygget det meste.

Som treåring ble porsgrunnsjenta hardt rammet av leddgikt. Sykdommen gikk ikke bare ut over leddene, men også indre organer.

Knær, hofter, en ankel og en skulder ble erstattet med kunstige ledd. Rullestolen ble hennes faste følgesvenn og hun tok sterke medisiner.

Det kunne bli tøft hvis Anette fikk barn. Ikke kunne hun gå særlig langt eller bære tungt.

Legene fryktet at sykdommen skulle blusse opp igjen. Flere medisiner måtte kuttes ut av hensyn til babyen.

Noen måneder inn i svangerskapet fryktet legene at presset fra babyen skulle gjøre det vanskelig for henne å puste.

For at magen ikke skulle bli for stor, spiste hun salat i ni måneder.

Anette kunne verken amme eller trene for å få babykiloene av igjen.

Så lenge hun kunne huske hadde hun ønsket få barn. Akkurat som andre unge damer på samme alder. Drømmen var to barn, en familie på fire.

Hun kjente kroppen sin og visste hva den kunne få til. Derfor ble hun ikke skremt av legenes advarsler mot å bli gravid.

Startet forening

Det finnes ingen oversikt over hvor mange funksjonshemmede foreldre det finnes i Norge. Dermed finnes det også lite kunnskap og forskning på temaet.

En av de få som har sett mer på denne gruppen er Lars Grue ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

I løpet av tidsperioden 1998 til 2000 dybdeintervjuet han 21 funksjonshemmede som fikk barn.

Møtet med helsevesenet under svangerskapet var en negativ opplevelse for mange av dem.

Ifølge Grue var flere helsearbeidere overrasket over, eller negative til, at funksjonshemmede ventet barn.

Allerede før graviditeten får mange gjerne råd om å la være. En av dem som har fått denne beskjeden er Lena Horie fra Selbu i Trøndelag.

– Det var ikke presentert som en mulighet for meg, selv om jeg tenkte at det går fint. Foreldrene mine fikk høre at de ikke akkurat kunne forvente noen barnebarn fra min kant, sier Lena.

Hun sitter i rullestol, akkurat som Anette Kojedahl. Begge har til felles at de valgte å lytte til sin egen magefølelse da de møtte mennene sine. Lena er i dag mamma til to små jenter.

Hele veien har Lena møtt på fordommer i møte med systemer. Hun trekker frem eksempler på ergoterapeuter som ikke har erfaring eller hørt om funksjonshemmede foreldre.

En av de vondeste episodene tobarnsmoren har vært borti var da hun ble truet med barnevernet da hun søkte om å få hjelp fra assistenter.

Hvis Lena ikke klarte å ta vare på barna selv, burde hun kanskje ikke ha dem heller?

Dette fant hun seg ikke i. Lena bestemte seg for å bruke de vonde opplevelsene til noe godt.

Med målet om å dempe fordommer og gi mer kunnskap om denne gruppen, startet hun opp foreningen for Funksjonshemmede foreldre i 2019.

I løpet av det første året har over hundre kvinner og menn fra hele landet raskt blitt medlemmer. Flere har sagt at dette var et samlingspunkt som de savnet.

Slike tilbud fantes ikke den gangen Anette Kojedahl ble gravid. Men det kunne hun ønsket.

En varm maidag i 2014 ble hun endelig mamma, men etter dette opplevde hun flere vanskelige situasjoner.

Sier ikke hei

Det startet allerede i nyfødttiden da de som skulle være hennes armer og hender hadde egne meninger. Både om stell og barneoppdragelse.

Anette la fram salver som hun ville at assistentene skulle smøre Ludvig med. Men de ble ikke rørt. Potetmel var bedre, sa en. Det brukte hun på sine egne barn.

De gangene hun kjørte til butikken med rullestol hadde hun gjerne sønnen i babysete mellom beina. Fremmede spurte om han var med tanta si på tur.

Ingen trodde at hun kunne være mamma. Hun valgte å tenke at det var fordi de manglet kunnskap, og ikke at de mente det vondt.

Det fortsatte da Ludvig begynte i barnehagen. Barna spurte rett ut om hvorfor hun satt i rullestol og hvordan hun fikk Ludvig. Det kunne hun fint svare på.

Det var verre med foreldrene som glodde, fremfor å spørre. Flere lot være å hilse på henne, og hun følte at noen kviet seg for å invitere sønnen hennes på besøk.

Før hun fikk barn var hun forberedt på blikkene og kommentarene. Hun var klar over at de ville være en annerledes familie.

Men det var én ting som overrasket henne først etter at hun ble mamma.

Hun var ikke forberedt på at hun skulle føle skyld for Ludvig i mange situasjoner. Hun kunne ikke ta med sønnen på skogsturer eller andre fysiske opplevelser som mange andre foreldre.

Som nybakt mamma ble hun mer og mer usikker på seg selv og sin morsrolle. Og det mente hun samfunnet bidro til.

Likevel forsøkte hun å gi ham en barndom fylt med opplevelser og fine minner.

Men fordommene skulle ikke bli ikke det verste Anette måtte takle i livet.

Allerede rundt Ludvigs ettårsdag fikk hun beskjeden som skulle snu opp ned på alt.

Samtalen

I mai 2015 fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Det gjorde at Anette ble oppmerksom på sine egne bryster.

Etter en taus undersøkelse ved sykehuset, hvor sykepleieren ikke ville kommentere hva hun fant underveis, fikk Anette beskjed om å komme tilbake om noen dager.

Hun foreslo først at hun skulle komme alene, men da hadde legen fått et alvorlig drag over ansiktet. Det fikk hun ikke lov til. Hun skulle ha med seg noen.

Den vonde følelsen vokste seg større. Medisinene hun hadde tatt siden barndommen var sterke, kunne det være grunnen til at hun var dårlig nå?

Da fredagen kom var moren med henne gjennom de hvite korridorene. Begge kjente igjen sykepleieren som møtte dem. Hun hadde behandlet moren hennes.

Pulsen økte da Anette la merke til at damen med de hvite klærne hadde tårer i øynene. Da forstod hun at dette ikke kom til å gå bra.

Inne hos legen fikk hun svaret hun hadde fryktet. Kreft. Hun fikk en følelse av å få bomull stappet inn i hodet.

Anette registrerte hva som ble sagt, men ville ikke forstå at det var henne de snakket om.

De var jo i gang med å prøve å bli gravide igjen. Hvor lang tid skulle dette ta? Når kunne hun gi Ludvig et søsken?

Svaret var at hun måtte ta 16 cellegiftkurer først. Men underveis i behandlingen gjorde legene andre urovekkende funn.

Mørke flekker

På røntgenbildene ble det oppdaget tre mørke flekker på leveren.

Legene konkluderte med at det var kreft.

Kreft med spredning. Trolig uhelbredelig. Svarene føltes som et slag i trynet, selv for en positiv dame som henne. Livets lysbryter ble skrudd av for en periode.

Etter å ha sørget og grublet i noen måneder klarte hun å skru den på igjen. Anette fant ut at den eneste løsningen var å leve en dag av gangen.

Hun sluttet å mase om når hun kunne bli gravid igjen. Den drømmen ble lagt på hylla for godt. Den tiden hun måtte ha igjen ville hun bruke på Ludvig.

Verken hun eller legene trodde hun skulle få oppleve sønnens første skoledag. Det gjorde vondt å tenke på.

Målgangen

Fem år senere er førsteklassingen Ludvig på vei inn skolegården på Vestsida i Porsgrunn.

Med ny skolesekk på ryggen og den lyse luggen som stadig faller ned mot de smilende øynene hans.

Sola glitrer gjennom bladene på trærne. Han ser ved siden av seg, der går hans stolte pappa.

Det kunne vært bare dem to denne dagen, men sånn ble det heldigvis ikke.

Legene vet ikke hvorfor Anette har klart seg så bra. Det ser ut til at medisinene holder alt i sjakk.

Hun lar tankene fare denne augustdagen. Hun ser for seg hvor stolt hun vil være den dagen Ludvig går ut av 10. klasse.

Eller konfirmasjonsdagen, da han skal stå foran henne i ny dress. Kanskje midt i stemmeskiftet med lett dunbart.

Dette er dager hun ønsker å oppleve. Nye milepæler å strekke seg mot. Hun har klart det én gang, og vil så gjerne få det til igjen.

Nok en gang står stillingen 1-0 til Anette. Hun lever til tross for alvorlig sykdom. Hun er mamma, selv om hun sitter i rullestol.

Tiden fra hun så den lille klumpen på ultralyd og frem til i dag hadde ikke vært enkel.

Men nå er hun trygg på at det hun gjør er rett, og at hun er den beste mammaen i verden for Ludvig.

Når Anette ser den livlige og fine gutten i dag er hun ikke i tvil.

Det var verdt det, og hun skulle gjerne gjort det igjen.

Mot alle odds er hun mammaen hans, og det vil hun alltid være. Selv om hun lever på lånt tid.