Makt i sikte

En varm oktoberettermiddag i 2019 gikk Giorgia Meloni på scenen som var satt opp på den store plassen foran Laterankirken i Roma.

Det var høyresidens store samlingsdag, der drømmer om Italias framtid skulle deles av tre politiske ledere:

Den ene var den en gang så populære forretningsmann-politikeren Silvio Berlusconi. Den andre var den italienske høyrepopulismens stjerne Matteo Salvini, fra partiet Lega. Den tredje var Giorgia Meloni, den ganske unge lederen av partiet Italias Brødre.

Berlusconi virket trøtt. Salvini så litt matlei ut. Giorgia Meloni derimot, hørtes så energisk og sint ut at effekten var umiddelbar.

«Jeg er Giorgia!», brølte hun. «Jeg er en kvinne! Jeg er mor! Jeg er kristen!».

Talen var et identitetspolitisk brøl, en nyformulering av en nasjonalkonservativ høyrepolitikk drevet av motstand mot kosmopolitiske ideer, homofiles rettigheter og fremmedartede religioners innvirkning på Italia.

«De prøver å viske ut vår identitet», sa Meloni. «De kommer ikke til å lykkes».

Før var Laterankirken stedet der nye paver ble innsatt. Denne oktoberdagen var det lett å få følelsen av at en ny ytre høyre-dronning hadde trådt fram.

Den vanskelige arven

Søndag 25. september er det valg i Italia. Hvis meningsmålingene slår til, blir Giorgia Meloni statsminister og den første ytre høyre-lederen i landet siden Benito Mussolini.

Meloni kom inn i politikken som 15-åring, da hun meldte seg inn i en bevegelse kalt «Ungdomsfronten» i 1992.

I arbeiderklassebydelen Garbatella i Roma, der hun vokste opp, var det ikke et vanlig valg. Her stemte folk til venstre. «Ungdomsfronten» var ungdomsorganisasjonen til partiet MSI, «Den italienske sosiale bevegelsen», stiftet etter andre verdenskrig av dem som ville bygge videre på arven etter fascistdiktatoren Benito Mussolini.

I selvbiografien «Jeg er Giorgia» beskriver Meloni Ungdomsfronten som et hjem, et sted å finne en identitet. Det var et mannsdominert miljø, men i Giorgia Melonis egen fortelling om seg selv, gjorde det henne bare sterkere.

Dessuten er det et stadig tilbakevendende argument mot kjønnskvotering i dag, når Meloni snakker: «I vårt parti plukker vi kandidater basert på hvor dyktige de er, ikke på grunn av hvilket kjønn de har», sier hun gjerne.

Ungdomsfronten ble også starten på en rask karriere. Bevegelsen var alt for henne, skal vi tro selvbiografien – der klassekameratene brukte helgene på å spise is og flørte i sentrum av Roma, var det bare ytre høyre-politikk som gjaldt for Meloni:

«Når du har ambisjoner om å endre verden, finnes det ikke plass til noe annet. Når du har en nasjon å redde, blir det å ta hensyn til dine personlige behov og ønsker utilgivelig», skriver hun.

Det er slik Giorgia Meloni ofte har snakket og skrevet – som om episke kamper og slag til stadighet skal utkjempes og vinnes.

Giorgia i fantasy-land

Hun var ikke alene om å ha sansen for å flette politikken inn i store, dramatiske fortellinger. Ungdomsfronten var besatt av fantasylitteratur, særlig J. R. R Tolkiens univers. Fra 1970-tallet av var nyfascistenes sommerleirer kalt Hobbit-leire, der målet var å skape noe som skulle konkurrere med det de oppfattet som venstresidens ungdomskulturelle dominans.

I årene Meloni var med, hadde partifellene Tolkien-inspirerte kallenavn, og når det skulle kalles inn til debattmøter om kvelden, var det Boromirs horn som ga signalet. (Giorgia Meloni hadde hobbiten Sam som personlig favoritt.)

Det er rom for mange tolkninger av Tolkien, åpenbart, men for Meloni virker mye å handle om identitet som må passes på. Alver, hobbiter og dverger kan gjerne samarbeide, men de bør helst dyrke sin egenart i sine egne hjemland – omtrent slik Meloni har beskrevet det ideelle samarbeidet mellom europeiske land.

Noe helt annet enn EU, skriver hun, «en udefinerbar størrelse i hendene på obskure byråkrater, som vil overse eller kanskje aller helst viske ut de nasjonale identitetene.»

Melonis Italia

Meloni steg raskt i gradene i en bevegelse som skiftet ham. Raskt etter Melonis inntreden i politikken, forsvant moderpartiet MSI. Partiledelsen hadde tatt et oppgjør med fascismen og med den mest åpenlyse dyrkingen av landets avdøde diktator Mussolini, og skiftet navn til Nasjonalalliansen. Nå var målet å bli et regjeringsparti, ikke en nostalgisk bevegelse i utkanten av det politiske livet i Italia.

Og ganske snart kom ytre høyres representanter, iblant referert til som «post-fascister», inn i regjering, ledet av forretningsmann-politikeren Silvio Berlusconi.

Det var i dette politiske landskapet Giorgia Meloni ble valgt inn i parlamentet for første gang. Og i 2008 ble hun ble tidenes yngste minister i Italia, i nok en regjering ledet av Berlusconi.

Senere smeltet partiene sammen, i den Berlusconi-ledete bevegelsen «Frihetens folk». For mange av veteranene i Melonis parti, var det et feiltrinn, ja, nesten et svik. Var det virkelig ingenting igjen av ytre høyre-arven? Identiteten? Hadde de ikke en nasjon å redde?

Da Berlusconi-regjeringen kollapset i kjølvannet av finanskrisen, grep Giorgia Meloni sjansen.

Brødrenes dronning

Det nye partiet «Italias brødre», stiftet i 2012, skulle ta vare på arven fra ytre høyre, uten surrete innblanding fra Berlusconi eller andre. Samtidig måtte arven forvaltes på en måte som ikke skremte vekk velgere.

Meloni skulle pleie ytre høyres røtter, men samtidig måtte hun insistere at de røttene ikke var det samme som fascisme. Eller i det minste at fascismen er et avsluttet kapittel i en bok som er lukket. Det var en vanskelig balansegang.

De første årene var det ingenting som tydet på at Italias Brødre skulle bli noen dominerende kraft i italiensk politikk. Meningsmålingene antydet at bare et par-tre prosent av landets befolkning ville gi dem sin stemme ved valg.

Giorgia Meloni hadde likevel sterke støttespillere og beundrere, ikke minst i utlandet. Mannen som en gang var Donald Trumps sjefstrateg, Steve Bannon, var ofte i Roma, både for å knytte bånd til de mest konservative kreftene i den katolske kirken og til Giorgia Meloni. I 2018 var han æresgjest på Melonis ytre høyre-festival Atreju (oppkalt etter hovedpersonen i en annen eventyrlig bok, «Den uendelige historien».)

Året etter var det Viktor Orban, Ungarns statsminister og oppfinner av ideen om det «illiberale demokratiet», som var hovedattraksjon.

Når opposisjonen i Italia i dag advarer mot Giorgia Meloni, er det ikke nødvendigvis båndene til fascismen som holdes fram, men snarere forbindelsene til Orbáns nasjonalkonservative, illiberale tankesett.

Fedrelandet, familien og kirken er kjernepunkter hos begge.

Når de snakker om en krympende befolkning, er det ikke studenter som reiser ut av landet de bekymrer seg for, men synkende fødselstall blant dem som «egentlig» tilhører nasjonen.

Abort er et annet viktig punkt for Meloni. Hun vil ikke endre loven som sikrer retten til abort – bare «gi kvinner retten til å ikke ta abort», sa hun tidligere denne uken, før en lang debatt om hva hun egentlig mener med det fulgte.

Russiske dilemmaer

Meningsmålingene gir Meloni store sjanser til å vinne valget kommende helg. Utfordringene har kanskje først og fremst handlet om å overbevise velgerne om at endringene under henne ikke egentlig blir så dramatiske.

Hun har understreket at hun ikke vil ut av EU, hun har framholdt sin tro på det transatlantiske samarbeidet. Hun har gjort dette i taler på flere språk, for også utenlandske advarsler og markedenes reaksjoner på en uprøvd ytre høyre-leder bekymrer.

Giorgia Meloni har gjennomgått en bemerkelsesverdig profilendring bare siden juni, da hun holdt en flammende tale for ytre høyre-kolleger i det spanske partiet Vox, med en ordbruk som minnet om en oppfordring til nye korstog.

Etter at statsminister Mario Draghi måtte gå av i sommer og valgkampen kom i gang, har det vært langt mer moderate toner som har dominert. Det kan minne om «avdemoniseringen» franske Marine Le Pen har hatt som strategi i en årrekke, men forsøksvis gjennomført på rekordtid av Meloni.

Samtidig kan koalisjonspartnerne hennes by på problemer. Der Melonis stilling til Russlands angrepskrig i Ukraina har vært klart fordømmende, sliter Matteo Salvinis Lega mer med gammel beundring for og avtaler med Vladimir Putin.

Senest denne uken fikk anklagene om at Lega har fått pengestøtte fra Russland en ny runde i debatten. Tanken om at en regjering med Salvini og Berlusconi vil gi Putin en seier han trenger, er problematisk for Meloni.

Enn så lenge holder imidlertid høyresiden i Italia sammen. Går alt Giorgia Melonis vei, kan koalisjonsregjeringen til og med klare seg uten Silvio Berlusconis støtte. I så fall vil det være naturlig å fjerne «sentrum» i betegnelsen «sentrum-høyre», som stadig brukes om Melonis regjeringsalternativ i Italia.

Landet vil få Vest-Europas eneste rene ytre høyre-regjering. Hva det betyr for Italia – og for Europa – kan fort bli høstens mest spennende episke fortelling fra virkeligheten, med stort rom for forskjellige tolkninger av hvem som er modige helter og hvem som er farlige motstandere.