Frykter at «verdens største flytende slum» skal forsvinne
LAGOS (NRK): Tusenvis av styltehus speiler seg i lagunen. I «Afrikas Venezia» viser gondolieren vei, langs hundrevis av kanaler.
– Jeg er veldig stolt av å bo her i Makoko, sier Abel Hungwe.
Gondolieren balanserer på en håndlaget, smal og ustø kano. Den lange åren treffer det oljede, seige vannet.
Han vet ikke at Makoko kalles for «Afrikas Venezia». Han frakter ikke velstående turister fra palass til palass under sukkenes bru.
Her finnes verken en Markusplass eller et Dogepalass. Men, her finnes oppfinnsomhet, energi og patriotisme.
– Vi er et fiskerfolk, sier Hungwe. Han forteller at mennene drar ut om morgenen og fisker. Kvinnene tørker fisken og selger den til markedet.
Hungwe staker og padler folk til og fra markedet, til og fra kirken, til og fra hva som helst i labyrinten av kanaler.
Hans største frykt er at myndighetene skal rive skurene og kaste dem ut.
Under en bro
Lagos er en raskt voksende by, en av de største byene i verden. FN sier det bor 14 millioner her, myndighetene mener tallet er nærmere 21 millioner.
Hver dag kommer flere tusen nye innbyggere hit, med håp om et bedre liv. Mange av dem bosetter seg her i Makoko.
På 1800-tallet kom fiskere fra Benin og Togo hit. De søkte lykken i Lagos og dermed var Makoko etablert.
I dag ligger området, som The Guardian har kalt «verdens største flytende slum», under den mest trafikkerte broen i Lagos. Myndighetene ser på området som en skamplett, et område utenfor politiets kontroll.
Slummen har også en attraktiv beliggenhet. Det er fristende å slette skurene i slummen, og bygge skyskrapere ved kanten av lagunen. Makoko passer ikke inn i bildet av en moderne, kosmopolitisk by.
Nigerias oljeøkonomi har skapt en ny overklasse. Det er ikke langt fra skurene her til fasjonable hoteller med østers på menyen ved bassengkanten.
Men rikdommen er skjevt fordelt. Halvparten av befolkningen i Nigeria bor i slumområder, ifølge FN.
Livet langs kanalene
Trafikken på kanalene er beryktet. Hungwe roper til kolleger på andre båter, mens han skyver og dytter seg vei. Passasjerene holder seg fast.
Sakte passerer vi utallige, vaklevorne skur på stylter. På trammen røyker kvinnene fisk. Halvnakne barn leker og vinker. En liten gutt flyter i en blå balje. Kirkegjengere kledd i hvitt, synger og danser fra de flytende kirkene. Det er søndag i Makoko.
Ingen vet helt hvor mange som bor her. Beregninger viser alt fra 40 000 til 300 000. Gondolieren mener tallet er mye høyere.
– Det er umulig å telle hvor mange vi er, men det er snakk om millioner, sier Hungwe.
Folk her er stolte over å løse problemer uten statlig innblanding. Ni «høvdinger» kontrollerer hvert sitt område. Politiet våger seg sjeldent hit.
Høvdingene bestemmer straffen for alt fra utroskap til svindel. Den verste straffen skal, ifølge Die Welt, være å bli fraktet med kano langs kanalen, mens innbyggerne roper ut fornærmelser.
Trusselen
– Noen ganger kommer folk fra myndighetene og sier de vil kaste oss ut herfra. Alle i Makoko er redde for at det skal skje.
Den smilende båtføreren blir med ett svært alvorlig. Abel Hungwe vet at han står i fare for å bli hjemløs.
Senest i vår mistet flere tusen hjemmene sine i Otodo Gbame, et annet slumstrøk i vannkanten av Lagos.
Folk skal ha bli vekket av politi som skjøt i luften, og satte fyr på de skjøre trehusene. Innbyggerne flyktet til Makoko, der de nå bor i de åpne kanoene sine. I Nigeria er det ikke noe sikkerhetsnett for fattigfolk.
I Makoko har også folk fått sine hjem jevnet med jorden. I 2012 erklærte myndighetene at boligene i slummene var ulovlige. Innbyggerne fikk en frist på 72 timer til å forlate hjemmene sine. Så kom menn med macheter til skurene.
Ifølge en menneskerettighetsgruppe ble boliger satt i brann, 30 000 ble hjemløse.
– Vi ønsker at Makoko skal forbli. Vi ønsker å bo her i vannkanten. Vi kan ikke bo på land. Det er her vi kan fiske. Det er dette livet vi kjenner, sier Hungwe.
Guvernørens talsmann i Lagos, Steve Ayorinde, sier til BBC at innbyggerne ikke har noe å frykte. Han benekter at myndighetene har drevet folk fra hjemmene sine, men han understreker at det alltid vil være behov for å fornye områder av byen.
Innbyggerne får hjelp av menneskerettighetsgrupper som kjemper deres sak.
Hjemme
Abel Hungue inviterer NRK med hjem. Treplankene er dårlig festet. Her må man trå forsiktig. Kona sitter på trammen og renser fisk, med yngstedatteren på ryggen.
– Noen dager kan vi tjene 20 kroner på fisken, andre ganger får vi ingenting, forteller Christine Bose.
Det er bare centimeter fra den oljede vannflaten opp til familiens soverom. I det trange rommet sover to voksne og fire barn.
– Da jeg bygde dette huset var det solid og fint, men nå råtner det. Jeg gleder meg til å reparere huset, sier Hungwe, men han vet ikke hvor han skal få pengene fra.
Han forteller at det er mye mygg, og at myggen bærer med seg malaria. Sykdommen er et stort problem i Makoko. Det er også diare og luftveisykdommer. Likevel vil han ikke klage.
Hungwe er glad i livet i vannkanten. Hans største ønske er å få råd til å sende barna på skole. Han løfter opp datteren og forteller at navnet hennes betyr «Lykke».
– Jeg drømmer om at hun skal få utdannelse, sier Hungwe.
Christine Bose tar med seg ungene i en kano. Hun røyker fisken i båten på turen. Ferskrøyket fisk skal selges på markedet.
Røyken ligger som en tåke over Makoko. Lukten setter seg i klærne, i huden, i håret.
Flytende skole ble knust
Til tross for det forurensede vannet i lagunen, er ikke vannbårne sykdommer et stort problem. På kryss og tvers av lagunen er det hjemmesnekrede rør som fører rent drikkevann til innbyggerne.
Men området mangler et stabilt strøm, et kloakksystem, avfallshåndtering og sykehus. Et håp ble tent da en arkitekttegnet flytende skole ble bygget i 2013.
Arkitekten Kunlé Adeyemi vant flere priser for å ha bygget skolen av lokalt tre og bambus, og på en flåte bestående av 250 plastbokser.
Men et uvær knuste skolen i 2016.
Gondolierens sang
Det pøsregner. Abel Hungue må videre. Flere fraktoppdrag venter.
Hans håp er at «Afrikas Venezia» skal få bestå.
– I årene som kommer ønsker vi at dette stedet skal bli utviklet videre, slik at Makoko blir et enda bedre sted å bo, sier gondolieren og vinker farvel.