Hopp til innhold

Ett år ved fronten

Det eneste Valentin vil, er å leve et normalt familieliv med datteren og kona. I stedet sover han i skyttergraver og risikerer livet for landet sitt.

Valentin Ilchuk (38) står bak et plankegjerde i landsbyen Lukyanivka nordvest for Kyiv.

Datoen er 24. mars 2022.

Kampene raser rundt ham. Det er flammer, eksplosjoner og skuddsalver.

Småbarnspappaen tror han har funnet en trygg posisjon for seg og våpenet sitt. Herfra kan han observere fienden og skyte tilbake.

Så ser han det:

En russisk stridsvogn, knappe 60 meter unna. Kanonen peker rett mot ham.

Er det over nå?

Langt unna seier

– Selv i dag, når jeg lukker øynene, kan jeg se stridsvognen med den lille røde sirkelen rundt kanonmunningen, forteller Valentin på telefon fra Ukraina.

Før krigen levde han et helt vanlig liv. Han var webdesigner og drev et stort internasjonalt firma. Da Putins soldater strømmet over grensa fra Russland, ble livet hans dramatisk endret.

Som mange tusen ukrainere meldte han seg frivillig som soldat, for å forsvare hjemlandet sitt.

Vladimir Putin så for seg at krigen i Ukraina ville bli et kort og effektivt felttog. Ett år etter invasjonen er Russland fortsatt langt unna seier, og lite tyder på at krigen er slutt med det første.

Innsatsen til frivillige ukrainere som Valentin er én av årsakene til det, mener flere eksperter.

Første gang NRK snakket med Valentin Ilchuk i fjor vår, var han del av en kameratgjeng som hadde meldt seg for å beskytte Kyiv.

Mange hadde, i likhet med ham, erfaring fra fronten ved Donbas i 2014.

Der tok russiskstøttede separatister kontroll over området og erklærte uavhengighet fra Ukraina. Siden har det vært en pågående konflikt.

Det var der Valentin fikk sine første seks måneder med krigserfaring. I årene etter har flere av vennene hans med lignende erfaring holdt tett kontakt.

Umiddelbart etter invasjonen samlet kameratgjengen til Valentin seg i Kyiv.

Fra en hemmelig base forberedte de seg på det store slaget om hovedstaden. Med sin kunnskap om alt fra skarpskyting til rekognosering og evakuering, ble de en viktig del i forsvaret av hovedstaden, sammen med andre frivillige og militæret.

– Jeg frykter en bykrig kan bli blodig, sa Valentin da NRK snakket med han få dager inn i krigen.

Massiv motstand fra mange ukrainere gjorde at russerne ikke lyktes med å ta Kyiv.

Én måned etter krigsutbruddet får Valentin og den gruppen han nå er en del av oppdraget i Lukyanivka nordvest for hovedstaden. Nå skal han virkelig få kjenne krigen på kroppen.

– Krig er vanligvis ikke som på film, hvor alle skyter vilt rundt seg mens de løper på kryss og tvers hele tiden. Krig i virkeligheten er mye planlegging og endeløs venting. Men det som skjedde i Lukyanivka kunne vært med i en Hollywood-film, forteller Valentin.

Etter å ha stirret inn i den russiske kanonmunningen, begynner han å løpe for livet.

– Jeg ropte alt jeg kunne for å advare mine folk som var lenger borte. Jeg var fullstendig klar over at om de skyter en runde med maskingeværet fra stridsvognen, blir jeg i beste fall skadet, i verste fall drept.

Det er ingen steder å søke dekning. Utrolig nok skyter ikke russerne på ham.

– Enten så de meg ikke, eller så bestemte de seg for at jeg ikke var viktig nok.

Den russiske stridsvognen runder et hjørne og fyrer av, men bommer på første skudd. Hadde russerne truffet kunne de blitt utslettet, forteller han.

Da kvelden kommer er landsbyen frigjort. Av styrken på 120 har fem til seks mann mistet livet, ifølge Valentin. Tre-fire ble skadet.

Hver gang Valentin er i ekstreme situasjoner, lever hodet sitt eget liv. Tankene jobber på høygir. Han visualiserer at han er truffet, og ser for seg hvordan livet til familien blir etterpå.

– Det er sprøtt, men jeg antar det er en psykisk reaksjon. Det gjør at jeg aksepterer at situasjonen er som den er og hindrer at jeg ikke blir vettskremt der og da.

Etter ett år med krig er smilet til Valentin likevel på plass. Men bildene han legger ut på sosiale medier og tonen hans på telefonen, avslører at han ikke er upåvirket. Både skjegg og hår har fått gråtoner, stemmen er mer dempet og blikket vitner om levd liv.

– Husker du hva du sa var din største frykt ved krigens start?

– At verden skulle glemme krigen. Jeg innser nå at det ikke kommer til å skje. Så mye som russerne har utsatt oss for, er vi forbi punktet for å glemme. Det er trist, men fakta.

Med fire korte ord beskriver Valentin IIchuk sitt liv nå:

– Usikkerhet, konstant forandring, ensomhet.

Valentin forklarer at de aldri vet hva som venter dem, om det som kommer er bra eller dårlig. I løpet av året har de kjempet ved tre ulike fronter; Kyiv, Kherson og Zaporizjzja. Underveis har de bodd på mange ulike, midlertidige steder.

Selv om han er sammen med det han beskriver som en fantastisk gjeng venner, er det ensomt. Kameratskap er ikke det samme som familie, forklarer han.

Hverdagen er preget av alvor, men også soldater trenger å le.

Da de en dag kommer over et ustemt piano i et utbombet lokale, setter Valentin seg ned i håp om å gi medsoldatene en god latter:

Krigens mareritt

Samme dag som Valentin og hans kamerater satte kurs for Kyiv og krigen, flyktet kona Diana, datteren Leia på seks år og svigermoren til Tallinn i Estland.

– Vi hadde allerede pakket sekkene da datteren vår våknet av de første eksplosjonene, forteller Diana.

Fra sitt nye midlertidige hjem i sikkerhet, prøver de å leve et så normalt liv som mulig.

– Datteren vår glemmer aldri lyden fra de første eksplosjonene. Hver gang andre barn her fryder seg over fyrverkeri, blir hun redd.

Helt fra krigens start har Valentin prøvd å forklare datteren hvorfor han må kjempe. De har alltid vært en patriotisk familie. Leia har tidligere stolt fortalt på skolen at hun har en pappa som kjempet ved Donbas i 2014. Men en gang i fjor sommer fikk Valentin klar beskjed fra seksåringen:

– Ikke snakk mer om krigen, jeg får mareritt om natta.

Den lille familien bruker videosamtaler til å fortelle hverandre om helt vanlige, hverdagslige ting. De tenner juletreet sammen. Snakker om skolen, spiller spill.

– Før krigen var vi en tett liten familie som gjorde så mye sammen. Nå drømmer jeg om når vi kan møtes og være sammen i virkeligheten, ikke bare via en skjerm, forteller Diana.

Det var fra første stund klart at Valentin måtte bli i Ukraina og kjempe.

– Da han dro ut i krigen første gang i 2014 fikk jeg nærmest sjokk. Denne gangen forsto jeg at dette var noe han måtte gjøre. Det er slik han er, sier hun.

Hver gang Valentin har vært ute på oppdrag, venter familien på at pappa skal ringe. Og hver gang har han ringt og fortalt at det har gått bra.

Når fienden stikker

Valentin og kameratgjengen ble etter hvert en del av en spesialstyrke i politiet som først og fremst skulle kjempe, ikke utføre vanlige politioppgaver. Med base i Mykolajiv hadde de i åtte måneder kort vei til Kherson fylke.

Dette området ble okkupert av russiske invasjonsstyrker allerede 2. mars 2022.

Det skulle gå nesten ni måneder før russerne trakk seg ut og byen ble frigjort.

– En historisk dag, sa den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj da han overraskende dukket opp bare dager etter frigjøringen.

Folk strømmet til for å hylle både presidenten og soldatene. Men verden fikk ikke se at Valentin og soldatene i ukevis hadde forberedt seg til det de regnet med ville bli en av de hardeste kampene så langt i krigen.

– I lang tid hadde vi drevet med rekognosering i det området som vår gruppe skulle ta tilbake. Vi lærte oss veiene, så etter steder for å utplassere tyngre skyts og hvor vi kunne fly dronene fra. Det er slik vi alltid forbereder oss.

Men det ble aldri den kampen og konfrontasjonen de hadde ladet opp til over lang tid. Russerne trakk seg tilbake fra området og minela alt.

– Den følelsen kan nesten ikke beskrives. Her sto en styrke klar, større en jeg noen gang har sett i virkeligheten eller på film. Så ble det aldri det slaget alle hadde forberedt seg på.

– Det var så klart bra at vi unngikk et blodbad. Men dette var som å forberede seg til OL, stå på startstreken og så ikke få lov til å konkurrere. Det kreves mye mental forberedelse over lang tid før en slik kamp.

Men alt gikk ikke rolig for seg. Mange ukrainske liv gikk tapt og soldater mistet ben og armer som følge av å ha tråkket på miner.

Utrolig nok har ingen fra den opprinnelige kameratgjengen med frivillige rundt Valentin mistet livet så langt.

Glimt av håp

Hverdagen som er preget av usikkerhet, forandring og ensomhet har også sine små lysglimt.

Rett etter den russiske tilbaketrekningen fra Kherson stopper Valentin og gruppen i en landsby som ble frigjort dagen før.

En eldre mann kommer mot dem. Han smiler og gråter om hverandre, tydelig lettet. Landsbyen hans har vært under russisk okkupasjon og avskåret fra kontakt med resten av landet siden mars.

Nå strekker han frem et fat med hjemmebakte paier til soldatene.

Mannen forteller at han har to sønner som er i militæret, men han har ikke hørt fra noen av dem siden mars. Da russerne kom, ødela de all telefonkontakt til landsbyen.

Valentin og spesialstyrken er utstyrt med nytt satellittutstyr og får sendt ut meldinger til begge sønnene om at både faren og moren deres lever. Uten at de får noe umiddelbart svar.

Midt på natten, når teamet er på vei tilbake etter å ha sikret at russerne faktisk har krysset elven Dnipro, tikker det inn en melding. Det er fra den ene sønnen som bekrefter at han er i live og har det bra. Nå lurer han på hvordan det går med foreldrene.

– Vi dro rett tilbake til den gamle mannens hus og skremte vettet av lokale styrker som trodde noen var kommet for å rane dem. Men synet av den gamle mannen da han fikk beskjed om at den ene sønnen var i live, var helt ubeskrivelig, sier Valentin.

Hva som har skjedd med den andre sønnen har han ennå ikke fått svar på.

Langt fra over

For ett år siden håpet og trodde nesten en hel verden at krigen skulle være raskt over.

Nå tviler Valentin på at krigen kommer til å ende før Russland kollapser innenfra. Og det tror han ikke skjer med det første.

Han har sluttet å frykte at krigen blir glemt. Året han har bak seg har fjernet all form for frykt. Han har også sluttet å drømme om fremtiden. Nå har han bare ett ønske.

– Det eneste jeg egentlig vil er å være sammen med familien min.