Derfor lykkes ikke stormaktene i Afghanistan

Søndag sendes den siste episoden av krigsdramaet «Nobel». Tidligere utenrikskommentator og mangeårig medarbeider i NRK, Hans-Wilhelm Steinfeld, benytter anledningen til å forklare hvorfor det er så krevende å være soldat i det utilgjengelige landet. Steinfeld er i dag partner i PR-byrået Corporate Communications.

Sviket i Hindu Kush

Fjellkjeden Hindu Kush deler Afghanistan diagonalt. Det afghanske lendet – som de militære kaller et landskap for – er uegnet for innsats fra regulære hærstyrker.

Mot slutten av 1940-tallet ga den norske antropologen Fredrik Barth (1928–2016) verden unik innsikt i afghansk spillteori om makt. Gjennom studier i Swat-dalen fant Barth ut at svik var en metode i all kamp om makt:

– Du dreper din bror eller fetter for å bli familieoverhode, landsbyleder, og klanoverhode.

Siden var sviket alltid med i alle maktskifter i Afghanistan – også på nasjonalt plan. Fra og med kuppet mot kongen Mohammed Zahir Shah i 1973, kuppet mot president Daud i 1978 og deretter sto svigersønner mot svigerfedre under årene da de såkalte kommunistene tok makten på rekke og rad i Kabul – Nur Muhammed Taraki, svigersønnen Hafizullah Amin, som beordret Taraki drept i 1979 og Babrak Karmal.

Kommunistene i Kabul satt bare til sovjetarmèen trakk seg ut i 1989. Deretter ble den siste kommunistlederen Muhammed Najibullah – som klamret seg til makten til 1992 – styrtet og siden ble hengt i en lyktestolpe i Kabul av Taliban i 1996.

De sovjetiske feilene i Afghanistan.

Det var vanskelig også for russerne å bygge allianser i det afghanske miljøet. KGBs øverste ekspert på orientalske spørsmål, General Leonid Sjtsjerbasjìn, tvilte på at kommunistregimet kunne sikre hovedveien fra Kabul til sovjetgrensen alt før invasjonen i 1979. Ti år etter kranglet generalen som invaderte Afghanistan med KGB, og stilte spørsmålet:

–Hva har vi gjort nesten ti år her i Afghanistan?

Dette var det den sovjetiske armegeneral Valentin Varennikov (1923–2009) som skrev i det femte bindet av sine 7 binds memoarer, på side 184. Memoarene heter «Det som ikke må gjentas». Den står hjemme hos meg, med hans dedikasjon.

Kommunistlojale Varennikov beskrev hva sovjetlederne gjorde feil i Afghanistan. Som sjef for de sovjetiske landstridskreftene tryglet han forsvarsminister Dmitrij Ustinov om at sovjetiske styrker ikke måtte settes inn i Afghanistan allerede våren 1979.

Men forsvarsminister Ustinov var lojal til bønnen om hjelp fra den Moskva-orienterte president Taraki.

Den sovjetiske invasjonen kom like før nyttår i 1979. General Varennikov som hadde fått ordre om å forberede invasjonen, kalte sin forsvarsminister for «en stabukk».

I fem år var Varennikov øverstkommanderende for den 40. armé i Kabul, som kom til å telle 120 000 mann. Han beskriver mange feil i sine memoarer. Ingen tenkte på å forankre det sovjetiske nærværet i de ulike etniske grupper i landet. Ofte forsto ikke generalstaben i Moskva de feltmessige forholdene.

Varennikov beskriver hvordan han ble tvunget til å renske opp i mujahedins baser i fjellområdene mot Pakistan mitt i snøsmeltingen i februar et år.

Blodbad

Det ble et blodbad over flere måneder. Etter endt operasjon paraderte de 15 000 soldatene som måtte settes inn bare i dette oppdraget på Kabul flyplass.

Russerne mistet i alt 16 000 soldater under sitt 9 år lange felttog. Rund 2000 liv gikk unødvendig tapt fordi de russiske militære kunne for lite om lokale forhold, som æreskodekser.

Varennikov beskriver hvordan pansrete avdelinger ofte durte gjennom dalfører uten å konferere med lokale klanledere. Da åpnet afghanerne ild.

For en av de verste krenkelser var å få ubedt besøk av væpnede menn på eget område. Varennikov skrev at hadde de bare stanset, sendt inn to soldater med hvitt flagg, drukket høflig te og bedt om lov, kunne avdelingene ofte fortsatt – uten å bli beskutt.

1/8 av tapstallene skyldes ifølge armegeneralen slike tabber. Da russerne trakk seg ut, publiserte generalmajor Aleksandr Ljakhòvskij sin bok «Tragedie og dåd i Afghanistan». Og da USA rykket inn etter nyttår 2001/2002, sendte Ljakhòvskij åpent brev til sine amerikanske kolleger, og det ble trykket i Washington Post.

«En klok mann lærer av andres feil, bare en tosk lærer av sine egne», lyder et gammelt russisk ordtak.

Vestlige feil i Afghanistan

Bare sju prosent av Afghanistans befolkning hadde og har tilgang til strøm. Å skaffe dem dèt, ville ha utgjort en merkbar forskjell for vanlige afghaneres liv.

Her i Norge brukte vi mye krefter på å debattere om personell fra Forsvarets spesialkommando FSK kunne settes inn i skarpe oppdrag. På den tiden var jeg utenrikskommentator i NRK, og dekket så vel russernes som «vårt» felttog etter 2001.

Nord for grensen til Tadsjikistan hadde jeg besøkt verdens største vannkraftverk «Nurèk», som russerne bygget i Pamir-området. En ting Norge kan godt er vannkraftverk.

Før en TV-debatt på NRK1 sjekket jeg med konsernsjef Bård Mikkelsen i Statkraft om han kunne bygge et stort vannkraftverk i Afghanistan. Mikkelsen, som hadde vært elitesoldat i sin ungdom og fortsatt fløy helikopter, svarte:

–Bare kom med pengene, du!

I studio noen dager senere deltok viseadmiral Jan Reksten som sjef for Forsvarets fellesoperative hovedkvarter med Statsminister Jens Stoltenberg. Diskusjonen gikk på om det var strategisk viktig og riktig å sette inn hundre mann fra FSK til støtte i sør fra tid til annen.

I debatten sa jeg at et solid vannkraftverk ville ha mange, mange ganger større strategisk betydning enn bruken av noen snes norske kommandosoldater i Afghanistan.

Jan Reksten med ansvaret for våre styrker i Afghanistan sa seg enig. Men det ble aldri noe av. Slikt kunne utgjort en forskjell for afghanerne.

Hvordan var det i felten i begynnelsen?

Fra 2001 til 2010 foreleste jeg for mannskapene som skulle i oppdrag til Afghanistan over emnet «fredsopprettende operasjoner» i regi av Forsvarets voksenopplæring. Det startet gjerne i Rena der både Telemark bataljon og FSK var forlagt, så fulgte kystjegerne i Harstad, kavaleriet på Sætermoen, styrkene på Heggelia, i «Skjold garnison i Øverbygd, på Porsangermoen og Garnisonen i Sør-Varanger.

Jeg foreleste også for norske offiser i Kabul. Det ble mange eposter fra nykommerne i felten etter hvert med budskap om at jeg hadde bidratt til å forberede dem realistisk på det som ventet dem i det afghanske lendet.

I 2003 var nordmannen Ole-Martin Hojem visestabssjef for hele ISAF-styrken i Kabul. Han var også Norges øverste befalingsmann i Afghanistan. Obersten svarte for sivilmilitært samarbeid. CIMIC som var forkortelsen for Civilin-Military Cooperation, en suksess fra Bosnia-operasjonen.

Til å begynne med talte ISAF-styrken bare 4000 mann og sto i Kabul.

– Knapt et heimevern for byen, sa Oberst Hojem til NRK.

Han var særlig opptatt av drikkevann til Kabul.

Han var en modig mann. Foran Dagsrevyens kamera fordømte han amerikanernes drap på to varetektsfanger som var mistenkt for terrorisme. De to, som skulle til Guantánamo, ble slått i hjel på flybasen Baghram nord for Kabul av forhørspersonell fra USA.

Oberst Hojem ble «snuteparkert» av forsvarsminister Kristin Krohn-Devold (H) fordi han var for frittalende. Men etterfølgeren Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) ga ham oppreisning.

På Baghrambasen ledet den amerikanske oberst Dixon fra US Marines’ flyvåpen operasjon Anaconda. Dette var klappjakten på Taliban og Al Qaida i Bora-Bora-fjellene, «et meget skarpt oppdrag.»

Soldater fra Telemark bataljon fikk svært gode skussmål fra amerikanerne på Baghram for sin deltakelse i Operasjon «Anaconda». Men disse mannskapene gjemte seg for et Dagsrevykamera når NRK besøkte Baghram som gjester hos amerikanerne, akkurat som FSK-soldatene hadde gjort når jeg kom nær dem i Kosovo.

Etter borgerkrigen mellom Nordalliansen og Taliban, var Kabul ødelagt. De første norske kontingentene sto nokså hjelpeløse overfor ødeleggelsene, for Norges avanserte ingeniørbataljon sto i Kosovo, en avansert avdeling, også utstyrsmessig.

Men de norske CIMIC-teamene i Afghanistan var flinke til å rydde opp det som ryddes kunne – som granater strødd i landsbybekkene. Deres leder fortalte NRK at han la stor vekt på selv å forstå afghanerne.

Bestefar i uniform

Majoren drøftet alltid med landsbyens eldste før hans folk for eksempel rensket opp i landsbybrønnen. Og den sindige bestefaren i uniform fikk varm mottakelse av ungene i landsbyene nord for Kabul.

Tidene skulle bli adskillig heitere etter 2003 både for nordmenn og alle andre i NATO-styrken ISAF i Afghanistan.

Narjab-provinsen ble norsk ansvar i Nord-Afghanistan

Den blå moské i Mazar-e-Sharif er en av de store helligdommer på Silkeveien fra Kina til Europa. Den blå moské var "no-go-area" for norske militære, forlagt hos tyskerne i byen.

Under fredagsbønnene dominerte salafistene utendørs. De gir grobunn for islamsk fundamentalisme.

– Åh, er dere fra Dagsrevyen, utbrøt denne karen på norsk til NRKs kameramann Mohammed Alayoubi. Gutten som var 18 år, var returnert fra to år i et asylmottak på Nordfjordeid. Da jeg spurte ham hvordan det var å komme hjem, oppfattet han nok spørsmålet svært bokstavelig, og svarte med afghansk aksent:

– Det var veldig lett. Du flyr til Kabul. Så tar du den buss over Hindu Kush-fjellene, og du er i Mazar.

Selv om Nordalliansen hadde kontroll, beveget ikke norske militære seg uten pansrete kjøretøyer utenfor garnisonen som Norge delte med Tyskland i Mazar-e-Sharif.

Øvelsene fulgte tett, også med markører som sårete. Oppsjekk av lendet og veier mot minelegging var en nødvendighet, og norske soldater falt også senere som ofre for slikt.

Den lokale, afghanske brigadesjefen i Mazar-e-Sharif var under veiledning av en norsk oberst. Når det skulle gjennomføres oppklarings-turer ut i ørkenen sør for Turkmenistan, ble tyngre, tyske panserkjøretøyer brukt.

Ørkenboerne var ofte fortvilet fordi motorsykkelbander «skattla» deres adgang til vannhullene i ørkenen, og klaget sin nød til både afghanske og norske militære.

Triviell kriminalitet var en større plage enn terrorisme på steder som dette.

I 2007 var oberst Odd-Egil Pedersen norsk kontingentsjef i Afghanistan med base i Mazar.

Han besøkte ofte den nye, norske basen i Meymane i Farjab-provinsen. Sjefen der het oberstløytnant Arne Opperud, og sammen gikk de inn i lokalsamfunnet der den etnisk usbekiske krigsherren Dostum regjerte. Med en dokumentert brutalt og korrupt karriere bak seg.

Levekårene var ikke all verden i Meymane, kjøkkenet på det lokale lasarettet sa sitt.

Den første norske basen i Meymane kalt «banken» og ble ganske tidlig utsatt for et aggressivt angrep fra krefter i lokalbefolkningen. Bakgrunnen var at Jyllands-Posten trykket karikaturtegningen av profeten Mohammed. Angrepet kom fra markedsplassen like ved.

Det var så vidt de norske ISAF-styrkene berget både seg og leiren midt i sentrum av Meymane. Dette var det første, alvorlige angrepet på en norsk ISAF-styrke. Etter dette ble en ny og tryggere garnison oppført. Under kjøring til et skytefelt, omkom en militær i dette terrenget på grunn av landminer. Jakt på ulovlige våpenlagre sto sentralt

Kartlegging og bekjempelse av afghansk opium-økonomi var ikke formelt en del av ISAF-oppdraget. Sytti prosent av opiumbeslagene i Afghanistan i 2007 ble gjort i bagasjerommene på afghanske politibiler. Å bygge opp en alternativ økonomi til Afghanistans opiumsdyrking, klarte hverken russerne eller vestmaktene.

De norske ISAF-styrkene registrerte jo og rapporterte det de så av opium-dyrking. Men ifølge daværende utenriksminister Jonas Gahr-Støre var det ikke ISAFs jobb å bekjempe denne delen av landets ulykke.

Striden mellom ISAF og hjelpeorganisasjonene

Både i Bosnia og Kosovo hadde det militære og det sivile samarbeid fungert, også i forhold til vestlige hjelpeorganisasjoner. Tanken med samkjør fra norsk side, var at det norske flagg skulle bety både beskyttelse og hjelp for lokalbefolkningen.

Afghanistan ble vanskeligere. De såkalte NGO-ene prøvde å distansere seg fra ISAF-styrkene. Men de hadde knapt evne til å beskytte seg selv mot de ulike krigsherrenes bander.

Den afghanske forfatteren Khaled Hosseini har skildret det forferdelige mannsveldet over kvinnene i afghansk kultur gjennom sine romaner «Drageløperen» og «Tusen strålende soler».

Virkeligheten bekreftet hans fantastiske skildringer som er verdig en nobelpris i litteratur, slik jeg kunne se.

Før det ble for farlig å drive hjelpearbeid i pashtunenes land i fjellene sør for Kabul, prøvde den Norske Afghanistankomiteen å avhjelpe situasjonen i høyfjellene. Om mulig var forholdene sør for Hindu-Kush-fjellene verre enn i det nordlige Afghanistan.

Fluortabletter for fred

På en helsestasjon høyt oppe i fjellene strømmet landsbykvinnene til med barna sine. Det er mange helseproblemer i Afghanistan, med blant annet verdens høyeste spedbarnsdødelighet. Dysenteri sprer seg gjennom vannet i vannmelonene som alle spiser.

De gifte kvinnene kom om morgenen og satt tålmodig i varmen hele dagen til de fikk se legen. Imens lekte barna rundt dem, mens kvinnene snakket lavmælt med andre kjente fra landsbyene rundt om.

Bak burkaenes slør skjulte det seg mange hemmeligheter, som menn ikke skulle vite om.

– Vet du hva vår største medikamentutgift er, spurte den afghanske legen meg på dette landsbylasarettet, som ble drevet for penger innsamlet i Norge.

Jeg ble naturligvis svar skyldig, og svært forbauset da legen la til «Fluortabletter!»

Så fortalte legen at de gifte kvinnene ikke fikk gå utendørs med mindre barna trengte medisiner. Men det feilte som oftest ikke barna noe.

Og kom de hjem uten å ha fått med seg medisin, fikk de pryl.

Motivet til de burkakledde pashtunkvinnene for å komme til landsbylasarettet, som Afghanistan-komiteen i Norge betalte for, var å få seg en prat med venninner som de ellers aldri fikk treffe.

– Derfor gir jeg dem bare fluortabletter, slik at de har noe å vise frem til tyranniske ektemenn når de har tilbrakt hele formiddagen i bakgården her.

For det er bare slik de kan ha et sosialt liv utenfor hjemmets murer, fortalte legen meg.

Norske politikere fortalte det norske folk at det norske militære nærværet i Afghanistan var motivert av behovet for å hjelpe kvinner og barn i Afghanistan. Hadde det bare stått på fluortabletter.