Dansk Folkepartis opp- og nedtur

Strandparken i Holbæk er badet i høstsol. Bladene på trærne som for noen måneder siden ga en sval skygge for den varme sommersolen, visner bort og faller til jorden.

Ett og ett blad.

For hver dag som går, blir det færre og færre igjen. Noen faller rett ned. Andre får vinden tak i. De blåser vekk, et lite stykke – eller langt, langt bort.

Det danske landskapet er i ferd med å endre seg.

Det er bare en liten times kjøring herfra til Christiansborg. Det danske demokratiets definitive maktsentrum midt i København. Og det var der Jeppe Klenitz-Jakobsen i 2015, den gang 26 år gammel, fikk sitt kontor og sin plass i Folketingssalen. Innvalgt for Dansk Folkeparti (DF) fra Sjællands storkrets.

Partiet gjorde sitt beste valg noensinne, ble størst på borgerlig side. Flere enn hver femte velger stemte på DF.

Han ble nevnt i diskusjonene om hvem som kunne bli statsråder dersom DF gikk inn i regjering. Kanskje barne- og undervisningsminister? Saksfeltet som står hans pedagoghjerte nærmest.

Men for ti måneder siden forlot han Dansk Folkeparti.

– Jeg meldte meg ut da det var klart for meg at Dansk Folkeparti gikk bort fra den linjen som de alltid hadde stått på tidligere, nemlig å være ordentlige. Søke innflytelse, sier Klenitz-Jakobsen til NRK når vi møter ham i hans hjemby Holbæk, noen dager før valget.

– Nå fikk man i tillegg en formann som står med det ene benet i fengselet. Og det er fjernt fra det partiet har stått for tidligere,

Skal ha brukt EU-penger på seg selv

Når han sier «ett ben i fengselet», så er det Morten Messerschmidt han snakker om. Vi skal komme tilbake til veien partiet har gått, senere. Men Messerschmidt ble i fjor dømt til seks måneders fengsel. Tiltalt for å ha brukt EU-midler til å drive valgkamp for seg selv i 2015.

Han skal også ha forfalsket dokumenter i forbindelse med saken. Men rett før Dansk Folkeparti skulle velge ny leder, fikk Messerschmidt medhold i at den ene dommeren var inhabil i saken.

Dommen er opphevet og saken skal opp på nytt. Messerschmidt har ved flere anledninger, både til mediene og i private kanaler, holdt fast at han er uskyldig i saken.

Men velgerne forsvant.

Klenitz-Jakobsen ble ikke ble gjenvalgt ved folketingsvalget i 2019, og Dansk Folkeparti ble mer enn halvert.

Av de 16 representantene de beholdt ved valget, er det nå kun seks igjen. Resten har meldt seg ut av partiet. Blitt løsgjengere eller skiftet til andre partier.

Fra det rekorddårlige valgresultatet på 8,7 prosent i 2019, har det bare gått én vei. Nå tyder mye på at partiet faktisk kan havne under sperregrensen, som i Danmark er på 2 prosent.

Da er de også sannsynligvis helt utradert fra dansk politikk.

– Grunnen til at man nå er helt nede rundt sperregrensen, tror jeg handler om at Dansk Folkeparti har mistet en stor del av sin identitet. Tilbake på 2000-tallet markerte Dansk Folkeparti seg som et parti som inngikk kompromisser og gjerne ville samarbeide for å endre politikken. Det var jo det som gjorde at vi skilte oss ut fra Fremskridtspartiet i sin tid, sier Jeppe Klenitz-Jakobsen.

Skattesnylteren fra Bornholm

Fremskridtspartiet, ja. Man kan ikke fortelle historien om Dansk Folkeparti uten å nevne Mogens Glistrup. Og bare så det er sagt: Han var aldri medlem i Dansk Folkeparti, men derimot i forløperen, Fremskridtspartiet.

Han var skattejuristen og den gudbenådede taleren med en tydelig bornholmsk aksent.

Han var mannen som hadde store danske selskaper på kundelisten. En mester i å finne smutthull i lovgivningen ved å opprette tomme aksjeselskap. Slik sørget han for at både selskapene og han selv måtte betale minimalt i skatt.

Så ble han invitert til programmet «Fokus» på DR, som tilsvarer NRK i Danmark, i 1971. Egentlig for å fortelle om fordelen ved selskapsbeskatning sammenlignet med personlig beskatning. Men mot slutten av samtalen tok det hele en høyst uventet vending, da programleder Orson Nielsen stilte følgende spørsmåle:

«De har sagt at én krone betalt i skatt til staten, er én krone betalt til fedrelandets fordervelse. Mener De det?»

Mogens Glistrup nølte ikke ett sekund.

«Ja», sa han, og kikket ned i bordet.

Programlederen fulgte opp:

«Hvor meget bidrar De selv til fedrelandets fordervelse?»

Glistrup trakk pusten, kikket opp med et gradvis bredere og bredere smil om munnen, og svarte:

«Jeg forsøker å betale den skatt som jeg synes det er «ønskverdig» å betale. Jeg har ikke tallene på meg her. Jeg har ikke mitt bokholderi med. Men jeg finner avgjort at det er grunn til å rose de mennesker som betaler minst i skatt og fordømme de mennesker som betaler mest i skatt. Skal vi si det på den måten, at det å være skattesnyter er en farlig ting, fordi man tar noen veldige risikoer for å få seg en ordentlig kølle i hodet. Men skattesnyteren i dag kan sammenlignes med jernbanesabotøren under okkupasjonen (andre verdenskrig red.anm.). De gjør en farlig jobb, men de gjør en fedrelandsnyttig jobb».

Jordskredsvalg og fengsel

Noe skjedde i Danmark denne vinterdagen. DR var den gangen landets eneste TV-kanal og millioner av dansker fikk dette servert inn i stuene. Mogens Glistrup ble landskjent over natten.

Da han i februar samme år fortalte til radioprogrammet «Presseklubben» at han var nullskattyter, hadde snøballen rullet så langt at den ikke kunne stoppes. Det ble innledet etterforskning mot ham.

Men Glistrup hadde fått blod på tann. Han dannet det ultraliberale partiet Fremskridtspartiet året etter. De gikk til valg på å legge ned regjeringen.

Valget i 1973 er kjent som «jordskredsvalget» i Danmark. De store, gamle partiene gikk betydelig tilbake. Fremskridtspartiet ble valgets vinner med 15,9 prosent oppslutning og landets nest største parti med 28 representanter i Folketinget.

Men etterforskningen av skattejuks tok mye oppmerksomhet og Glistrup ble til slutt fengslet i 1983.

Pia-epoken

Pia Kjærsgaard, som hadde meldt seg inn i Fremskridtspartiet i 1978, overtok hans plass. Både i Folketinget og etter hvert som leder av partiet. Hun ville finne løsninger og samarbeide med andre partier.

Dette splittet partiet, og i 1995 tok hun med seg tre andre folketingsmedlemmer og dannet Dansk Folkeparti. Kjærsgaard ble formann i partiet.

Partiet skilte seg lite fra Fremskridtspartiet. Det var ikke like anarkistisk og ultraliberalt, men også de trakk frem ønsket om en mye mer restriktiv innvandringspolitikk som en av sine fanesaker.

– Det har vært partiets store suksess at de har flyttet de største partier tett på deres syn i innvandringsdebatten. Nå er vi i den situasjon at det ikke kommer så mange innvandrere til Danmark mer, og da får det spørsmålet heller ikke så veldig stor plass i debatten, forteller Rune Stubager, professor i statsvitenskap ved Aarhus universitet.

Han legger til:

– Det som blir diskutert nå er hvordan integreringen skal løses, og der har ikke DF meldt seg like tydelig på.

Når fargene skifter

De lave bygningene som utgjør universitetet ligger spredt utover en stor park. Stubager kikker ut fra kontorvinduet. Mumler noe om at det er noe symbolsk over valg om høsten. Når alt skifter farge der ute.

For først var Dansk Folkeparti blå.

De var en del av det parlamentariske grunnlaget for både Anders Fogh Rasmussen og senere Lars Løkke Rasmussens borgerlige regjeringer mellom 2001 og 2011. Velgerne responderte tålelig bra.

Det kom ikke så mange nye til, men de beholdt en oppslutning på 12–13 prosent. Etter å ha vært i opposisjon igjen mellom 2011 og 2015 – og fått ny formann i Kristian Thulesen Dahl – gjorde partiet sitt beste valg noensinne med 21,1 prosent av stemmene. Og den borgerlige blokken vant valget.

Men så begynte de å bli litt rødere.

Fortsatt ville Dansk Folkeparti stå utenfor regjeringen. Minnene fra suksessen mellom 2001 og 2011 var gode. Men så kom splittelsene – igjen.

Nå ville sterke krefter i partiet heller samarbeide med Socialdemokratiet på flere saker. I dette tospannet trengte man ikke kjempe mot skattelettelsene de andre borgerlige partiene ville ha. Man kunne bli enige i store deler av innvandringspolitikken.

Nå reagerte velgerne annerledes.

– Det var nok en del av deres velgere som ble skuffet over at de ikke tok makten når de kunne få den. Det at de laget en allianse med Socialdemokratiet, så mange på som en legitimering av Mette Frederiksen. At hun var en politiker man kunne stemme på, sier Stubager.

– Dansk Folkeparti løp rett og slett inn i et ganske alvorlig uvær. Dette forplantet seg inn mot valgkampen i 2019, hvor de gikk kraftig tilbake. Da begynte man å ha interne diskusjoner om hva som gikk galt. Det endte med at Kristian Thulesen Dahl måtte trekke seg etter lang tids press.

Små skritt mot stupet

Partiet valgte juristen Morten Messerschmidt til formann. Men entusiasmen har ikke økt. Nå står de på kanten av stupet.

– De må finne sin form nå, som et mye mindre parti. I utgangspunktet hadde de, som Fremskridspartiet, en ganske liberal økonomisk linje. Men den endret de med årene og flyttet seg mot midten, for eksempel med mer støtte til eldresaken og sosialt utsatte. Krefter i partiet hadde som mål at de skulle bli et nytt sentrumsparti, men det gikk ikke. Nå har de reorientert seg til de borgerlige, forklarer professoren.

Men der har det blitt trangt om plassen i det siste

Det er i hvert fall to nye partier som er dannet i Danmark siden 2015, som jevnt og trutt har tatt velgere fra Dansk Folkeparti.

– Velgerutroskap har vært omfattende i dansk politikk de siste årene. Opp mot halvparten av velgerne sier de bytter fra valg til valg, så det er ikke noe nytt, sier Stubager.

Nye Borgerlige, som ble dannet i 2015, er ett av partiene gamle DF-velgere går til sengs med nå. Pernille Vermund sprang riktignok ut fra Det Konservative Folkeparti. Men det nye partiet hennes har blant annet vist seg ganske kompromissløst i innvandringspolitikken. I motsetning til DF har de vært limt fast på borgerlig side.

«Fenomenet»

Men de som virkelig kan sende partiet under sperregrensen, er ledet av en politisk slugger fra Hadsund på Jylland.

Danmarksdemokratene – og Inger Støjberg.

Man kan nesten kalle henne «fenomenet» Inger Støjberg. Hun var Venstrepolitiker. Statsråd under Lars Løkke Rasmussen. Integreringsminister.

I fjor ble hun dømt i riksretten for, som statsråd, å ha beordret at mindreårige asylpar skulle skilles fra hverandre ved ankomst i Danmark. Uten individuell vurdering.

Venstre var hun ferdig i.

Folketinget ble hun kastet ut av.

Fotlenke fikk hun.

Sone måtte hun – hjemme i Hadsund i 60 dager.

Der dannet hun sitt eget parti. Et parti som ifølge henne selv ligger i sentrum av den borgerlige blokken, men som likevel har sugd til seg mange tidligere fremtredende politikere i Dansk Folkeparti.

For ikke å glemme velgerne deres.

Også Støjberg er limt til borgerlig side. Hun snakker fortsatt om innvandring, men også om desentralisering, eldreomsorg og helse.

Mange i DF hadde nok heller sett at Inger Støjberg ble formann for dem. Men kvinnen med den stramme hårknuten i nakken, «nakkeknollen», som nærmest har blitt et av hennes varemerker, ville det annerledes.

Mener de andre er kopier av DF

På Højbro Plads i København, et steinkast fra Christiansborg, finner vi Dansk Folkepartis grunnlegger, Pia Kjærgaard. Hun driver sin femtende folketingsvalgkamp.

Med en flettet kurv i den ene hånden deler hun ut brosjyrer med den andre. Hva synes hun om at partiet hun stiftet kan bli utradert fra dansk politikk om noen dager?

– Utfordringer skal man alltid ta godt imot. Jeg er klar til å ta imot utfordringene. Jeg har vært i dette her så mange ganger og det er fortsatt kampgnist igjen i meg. Vi er de beste. Vi er de beste på innvandringspolitikken og sosialpolitikken. De andre partiene forsøker å lage kopier, men vi er originalen, sier hun bestemt.

Mange vil ta bilde sammen med henne. Hun er utvilsomt dansk politikks «grand old lady». Og var også Folketingets formann (tilsvarende stortingspresident) fra 2015 til 2019.

Den nåværende partiformannen, Morten Messerschmidt, er på samme arrangement. Han avstår fra å snakke om dårlige målinger opp mot valget.

– Det er et arbeidsvilkår i politikk at det går opp og ned. Jeg er overbevist om at de temaene vi er opptatt av er de samme som danskene er opptatt av. For eksempel problemene med den økonomiske krisen hvor folk er bekymret for hvor de skal finne penger til strømregning, varmeregning, matvarer og så videre.

– Jeg vet politikere ikke vil snakke om sperregrensen. Men frykter du den?

– Nei, jeg frykter at det er dansker som ikke kan komme seg gjennom den neste måneden, på grunn av prisstigningene. Det andre er ikke noe jeg frykter, den er jeg sikker på at vi skal komme over.

Nye tider – nye farger

I Holbæk er det ikke så nøye for Jeppe Klenitz-Jakobsen om hans gamle parti havner over eller under sperregrensen. Han er ferdig med partiet.

Vi står ved en vindmølle fra den tiden disse ble brukt til å male korn, ikke produsere elektrisitet. Det er en «stubmølle». En mølle man kunne snu, avhengig av hvilken vei vinden blåste.

Akkurat nå kjennes det som om høstvinden blåser litt fra alle kanter.

– Jeg synes faktisk det har vært veldig vanskelig. For første gang i livet vet jeg ikke hvor jeg skal sette kryss hen. Jeg har altså ikke bestemt meg ennå for hva det blir.

– Blir det høyre eller venstre?

– Det blir enten Socialdemokratiet. Eller Danmarksdemokraterne.

Som Knut Hamsun sa det:

Høsten ... den svale, fine årstid da allting skifter farge og forgår.