Tortur i Uganda.

Dette fotografiet er tatt 17. januar 1975 i den ugandiske hovedstaden Kampala. Bildet viser hvordan tjenestemenn fra Idi Amins sikkerhetspoliti straffer personer som er arrestert.

Foto: Ap

– Gud, vær så snill, la meg få dø raskt

KAMPALA, UGANDA (NRK): Han ble kalt «Slakteren fra Afrika». Det er 40 år siden Idi Amin rømte fra Uganda, men landet er fortsatt preget av hans terrorregime. I torturkamrene kom døden som en befrielse.

10. april 1979. Ugandas diktator Idi Amin flykter fra sitt hjem i hovedstaden Kampala. Han fraktes bort i et helikopter sammen med noen av sine koner og barn.

Han ville fremstå som en landsfader og ønsket at folket skulle kalle ham «The Big Daddy». Nå var den storvokste generalen, med bakgrunn som tungvektsbokser, på rømmen.

For uganderne var et åtte år langt mareritt over.

Amins terrorregime var ekstremt. Hundretusener ble drept. Torturen de ble utsatt for var bestialsk, nærmest utenfor fatteevne. Her var det ikke slik at fangene tryglet for sine liv. De tryglet om å få dø.

Står nærmest urørt

I en av forstedene til hovedstaden Kampala ligger det tidligere presidentpalasset, Lubiri Palace. Flere av Ugandas statsledere har benyttet bygningen som bolig, hovedkvarter eller oppholdssted. Det gjorde også Idi Amin.

Presidentpalasset

Lubir Palace i Kampala. Bygningen ble benyttet av Idi Amin i perioden han var statsoverhode i Uganda.

Foto: Eirik Veum / NRK

Her er det fortsatt spor etter Ugandas dramatiske historie. I nærheten av palasset står en gammel Daimler Limousine. Den tilhørte Kong Mutesa II og ble ødelagt da Idi Amins styrker angrep dette området i februar 1966.

Rolls

En Daimler Limousine står utenfor Lubiri presidentpalass. Den er et minne om Ugandas dramatisk fortid. Bilen ble ødelagt da Idi Amins styrker angrep palasset noen år før han tok makten ved et statskupp.

Foto: Eirik Veum / NRK

Et lite stykke nedenfor palasset ligger torturkamrene. De står nærmest slik de ble forlatt. For å komme dit må man gå fra det tidligere presidentpalasset, forbi noen gamle militærkaserner og gjennom det som en gang var en park. Hele området er omgitt av en mur.

Inngangen til torturkammeret

Inngangen til torturkammeret nedenfor presidentpalasset. Det ble bygget like etter at Idi Amin tok makten i 1971.

Foto: Eirik Veum / NRK

Dette området ligger på en høyde i millionbyen Kampala. Utenfor går dagliglivet sin vante gang, men her inne er det ganske stille.

For å komme ned til torturkammerets inngang må man gå langs to høye betongmurer. De fører frem mot en mørk åpning.

Guiden Sharon viser oss rundt i det tidligere torturkammeret.

Veien ned mot inngangen. Guiden Nampilma Sharon viser oss rundt i det tidligere torturkammeret.

Foto: Eirik Veum / NRK

Det er mange år siden det kunne høres smerteskrik inne fra kamrene. Likevel kjenner de som går ned mot den store, mørke åpningen en ubehagelig følelse. Det som skjedde der inne var så grusomt, ufattelig og bestialsk. Man kan bare forsøke å forestille seg hva som foregikk der inne.

Den som vil fortsette å tro på at mennesker bare vil hverandre godt må ikke dra hit.

Inne i torturkammeret er det kjølig. Det er en merkelig lukt der, en blanding av fuktig betong og råtne planter. Det er ikke gjort noe her siden de siste dødsofrene ble hentet ut. Fortsatt er det håndavtrykk og skrift på veggene. Ofrene skrev sine siste hilsener med sitt eget blod.

Krokodillene ble matet med mennesker

Utenfor skinner solen fra skyfri himmel. Det er nok en deilig sommerdag, men lyset kommer ikke inn hit. Det drypper fra taket. De massive betongveggene lager ekko og forsterker lydene.

Ingen vet hvor mange som mistet livet i torturkammeret, men det døde mennesker her hver eneste dag. I løpet av sine åtte år ved makten drepte Idi Amin og hans medhjelpere hundretusener. Noen anslår 300 000 drepte, andre mener det kan ha vært opp mot en halv million dødsofre.

Mange av likene ble aldri funnet. Idi Amin fikk dem kastet ut i Nilen. Der ble de mat for krokodillene. Ingen steder var de rovdyrene så feite og velfødde som her.

Fryktet spionasje

De fleste av Amins ofre ble anklaget for å være utenlandske spioner eller involvert i statsfiendtlig virksomhet. Alle risikerte å bli anklaget og arrestert, i mange tilfeller uten å få noen forklaring. Offentlige tjenestemenn, byråkrater, nære medarbeidere og offiserer – selv medlemmer fra Amins egen familie ble arrestert.

I februar 1975 talte Amin til sine ministre i et møte som ble filmet av en journalist. Der sa han klart ifra hvilken skjebne som ventet dem han mente var forrædere.

– Å være spion er ulovlig og særdeles alvorlig. Det vil føre til dødsstraff. Det må jeg gjøre helt klart for dere, sa Amin til sine ministre.

I Uganda ble hundretusener anklaget for å være involvert i spionasje.

Koboko, 25. januar 1978. Idi Amin markerer at det er sju år siden han tok makten ved et statskupp.

Koboko, 25. januar 1978. Idi Amin holder en tale i byen og markerer at det er sju år siden han tok makten ved et statskupp.

Foto: Ap

Stablet lik i et hjørne

Den anglikanske pastoren George Lukwiya var en av få som overlevde torturkamrene ved presidentpalasset i Kampala. Han var i midten av 30-årene da han ble arrestert av det beryktede ugandiske sikkerhetspolitiet, det såkalte State Research Bureau (SRB). Lukwiya ble anklaget for å ha planlagt et attentat mot Idi Amin.

George Lukwiya fortalte sin historie til det australske tidsskriftet The Australian Women's Weekly. Det skjedde like etter at Idi Amin var blitt styrtet og 36-åringen fikk slippe ut. Artikkelen sto på trykk 20. juni 1979. En lignende artikkel havnet også i magasinet World Visions noen uker senere.

George Lukwiya fortalte journalistene hvordan han ble avhørt ved sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Kampala. Tjenestemennene var påvirket av alkohol og medikamenter. De banket og slo ham gjennom dager og uker. Mishandlingen pågikk til Lukwiya mistet bevisstheten. Da tok avhørerne en pause, men når han våknet opp startet de igjen.

En dag når han kom til seg selv merket pastoren at han ikke lenger var i cellen ved politihovedkvarter. Han var i et kammer med betongvegger. Rundt seg kunne han se andre fanger. Menn, kvinner og barn. De var mange og det var trangt.

Fire av torturkamrene.

Fire av torturkamrene. Da det var fanger her var gangen foran åpningene fylt med vann. Det var lagt elektriske kabler i vannet som ga kraftige støt hvis noen forsøkte å rømme.

Foto: Eirik Veum / NRK

– Hver dag skulle noen dø eller bli drept. Som oftest lot vaktene de døde kroppene bli liggende igjen inne i kammeret. Vi kunne ha de døde hos oss i mer enn en uke. Stanken var forferdelig. Vi forsøkte å stable de døde i et av hjørnene og dekket over dem, fortalte George Lukwiya.

– Jeg ba mye. Jeg sa: Gud, vær så snill, la meg få dø raskt.

Et av Idi Amins torturofre.

Et av Idi Amins ofre. Bildet er sannsynligvis tatt i 1971 eller 1972.

Sperret inne for å dø

Torturkammeret var opprinnelig et ammunisjonslager med metertykke betongvegger. Det ble bygget av et israelsk selskap på begynnelsen av 1970-tallet. Kammeret består av en gang med fem avlange rom. Det er noen meter opp til taket. Rommene er fire meter lange og tre meter brede. Opptil 60 personer kunne bli presset inn samtidig.

Fangene fikk knapt med mat og det kunne gå to uker mellom hver gang de fikk vann. Tørsten gjorde mange desperate. Det var vanlig å drikke urin fra medfanger.

Hver natt kom vaktene. De ropte ut noen navn på fanger som skulle hentes. Alle visste hva det betydde. Kvinnene hadde en sjanse til å overleve. Ofte skulle de voldtas av fangevokterne gjennom natten for å sendes tilbake neste morgen.

Det ble sjelden brukt skytevåpen under henrettelsene om nettene. For å spare ammunisjon ble de mannlige fangene slått i hjel med slegger. Kvinnene fikk som oftest halsen skåret over, mens barna ble kvalt eller fikk slag i nakken og bakhodet til de døde.

Hvis fangevokterne ikke orket å drepe selv hendte det at de ba andre fanger om å gjøre det. De fikk utdelt 20-kilos slegger og gitt ordre om å slå medfangene tre ganger i hodet.

Ofrene skulle skjendes både før og etter sin død. Et av ritualene gikk ut på å skjære av kroppsdeler. Mannlige lik ble ofte funnet med sin egen penis i munnen. Det var ikke uvanlig at fangene fikk kjønnsorganet skåret av før de ble drept.

Om kveldene hendte det at Idi Amin kom for å hilse på fangevokterne. Han gikk gjennom en underjordisk gang fra presidentpalasset. Fangene kunne høre hvordan han pratet og lo med sine underordnede.

Idi Amin brukte mange anledninger til å vise at afrikanere sto over europeere.

Idi Amin likte å vise frem situasjoner der afrikanere sto over eller kunne dominere europeere. Dette bildet er fra 29. september 1975 i Kampala og skal vise hvordan britiske og nederlandske diplomater må knele for den ugandiske statslederen. Dette var en del av seremoni som skulle vise at Amin var Ugandas øverste leder.

Foto: Ap

Ikke glemt etter 40 år.

I Uganda grøsser fortsatt innbyggerne når de hører navnet på landets tidligere statsoverhode. Idi Amin regnes som en av verdens mest brutale diktatorer med kallenavnet «Slakteren fra Afrika».

Etter at Amin flyktet fra Kampala endte han opp i Arua lenger nord i landet. Der ble han hentet og fraktet i sikkerhet. Et fly ble sendt dit av Libyas diktator, Muammar al-Gaddafi. Amin oppholdt seg i Libya frem til 1980. Han dro deretter til Saudi-Arabia sammen med flere av sine koner og barn.

Amin hadde minst 60 barn med et ukjent antall kvinner. Flere av kvinnene ble gravide etter at diktatoren hadde voldtatt dem.

Idi Amin i eksil i Jeddah. Bildet er tatt 7. februar 1981.

Idi Amin i eksil i Jeddah. Bildet er tatt 7. februar 1981.

Foto: Aly Mahmoud / Ap

I 1980 ga Amin et av sine første intervjuer i eksil. Det ble gjort av BBC-reporter Brian Barron. Den tidligere diktatoren sa at han gjerne ville hjem til Uganda.

– Hvis folket i Uganda vil det så drar jeg gjerne tilbake. Jeg er sikker på at jeg har noe å gi til folket. Jeg er ikke ute etter makt. Jeg vil hjelpe de fattige og uskyldige, fortalte Amin.

I Saudi-Arabia levde den tidligere diktatoren i en toetasjes suite på Novotel Hotel i Jeddah. Der oppholdt Idi Amin seg frem til han ble syk og døde i 2003.