– Det kommer til å være flommer av tårer og emosjoner

I dag feirer hele Sør-Afrika at landslaget i fotball - "Bafana Bafana", "Gutta boys" - går på banen i åpningskampen i fotball-VM på hjemmebane.

Den 15. mai 2004 gikk en hel nasjon av hengslene, da Sør-Afrika fikk verdensmesterskapet i fotball.

Sør-Afrikas turbulente historie, med boerkrigen, apartheid-regimet, frigjøringen og tiden etterpå skulle oppveies med et verdensmesterskap i fotball. For første gang skal et afrikansk land arrangere verdens mest prestisjetunge fotballturnering.

Hjemmelaget er, for en gangs skyld, ikke blant favorittene. Verden holder pusten for Sør-Afrika at den store kriminalitetsraten ikke skal ødelegge, og arrangørene krysser fingre og tær for et ettermæle og regnskap som skal gi dem anerkjennelse og en fast plass i fotballfamilien.

• Les: VM 2010 er i gang
• Les: – Sør-Afrika kan gå til finalen

– Allerede en suksess

– Dette ser ut til å gå over alle forventninger hva gjelder fest og fotballfeber, og slik sett er mesterskapet allerede en suksess, sier Elling Kjønland, forsker og Sør-Afrika-ekspert ved Christian Michelsens institutt i Bergen.

– Slike suksesser er viktige i et ungt, skjørt demokrati som Sør-Afrika, hvor folk sliter og det er store skiller. Da trenger de noe som samler dem, og slik sett er fotball-VM viktig, påpeker Kjønland.

(Saken fortsetter under bildet)

Doktorgradsstipendiat Anders Hasselgård ved Norges idrettshøyskole tror fotball-VM kan fungere som et slags utviklingsprosjekt i Sør-Afrika.

– Slike store idrettsarrangementer er et historisk fenomen, hvor man ønsker å bruke dette som et middel for økt økonomisk utvikling, spesielt i urbane strøk, gjennom økt turisme, bygging av infrastruktur og økt sysselsetting, sier Hasselgård til NRK.

– På dette området har det allerede gitt en del positiv effekt i Sør-Afrika, legger han til.

Han synes likevel det er vanskelig å svare på om fotball-VM kan virke forsonende mellom folk i Sør-Afrika.

– Idretten har vært veldig delt i Sør-Afrika tidligere. De hvite har spilt rugby, mens de svarte stort sett har vært representert gjennom fotball.

– Slik sett er det veldig positivt, fordi fotballen i dag representerer majoriteten i Sør-Afrika. Hvis vi kan få med de hvite også, så blir det en litt annen kontekst enn det vi hadde under rugby-VM i 1995. Mandela brukte rugby-VM aktivt til å forsone svarte og hvite, forklarer Hasselgård.

(Saken fortsetter under bildet)

Arven etter Mandela

Under apartheid-regimet var det en idrettsboikott av Sør-Afrika, ifølge NRKs tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen.

– Den førte til en ren ydmykelse. Sør-Afrikas rugbylag, som altså var hvitt preget, hadde ikke mulighet til å spille mot andre lag i verden, sier Kristiansen.

– Dette var så ydmykende for sørafrikanere, at da apartheid ble opphevet og sanksjonene mot sport ble opphevet, var det den største feiringen av frigjøringen, slik jeg husker det, forklarer han.

Landets nye president, Nelson Mandela, brukte sport som en symbolfaktor for å skape enhet. Det første Mandela gjorde i 1994, etter at han hadde blitt innsatt som president, var å ta helikopter til FNB Stadium i Soweto, det som i dag heter Soccer City. Mandela overvar landskampen mellom Sør-Afrika og Zambia, som Sør-Afrika selvfølgelig vant.

• Les: Soccer City åpnet portene

– På det tidspunktet var det ikke én eneste nasjonal feiringsdag, ikke én eneste markering som hadde noe som samlet nasjonen. Det var enten om den hvite mann som drepte 3000 zuluer på én dag, det var andre slag, det fantes ingen ting som samlet, forklarer Kristiansen.

Mandelas neste trekk var å stille i rugbydrakt på stadion da Sør-Afrika spilte mot New Zealand i rugby-VM i 1995.

– Mandela går frem til kapteinen og sier: «Jeg takker for det du har gjort for Sør-Afrika», og den hvite kapteinen sier: «Det er ingenting mot hva du har gjort for dette landet, Mandela», forteller Kristiansen.

– Det var slike hendelser som bandt Sør-Afrika sammen, og sporten har hele tiden vært det som gjør Sør-Afrika til en nasjon, og ikke en samling forskjellige raser som ikke tåler trynet på hverandre.

Én hvit spiller

Under rugbykampen var det ikke mange svarte spillere. Og på fotballaget er det ikke mange hvite. Matthew Booth er den eneste hvite spilleren i VM-troppen. Han er superpopulær, av mange årsaker, ifølge Kjetil Siem, nordmannen som er administrerende direktør for Sør-Afrikas øverste fotballiga.

– Han har barn med en svart og har et farget barn, og han er da på en måte Sør-Afrika i en familie, sier Siem.

Han mener VM kommer til å bli et manifest på det som startet med boikotten, og fortsatte med valget, kampen i 1994 og mer til. Mange av de som kommer på åpningskampen i dag er født etter apartheid.

– Vi må ikke glemme at det nå kommer en generasjon som ikke har apartheid i blodet på samme måten.

Siem: – Ubeskrivelig

– Da jeg kjørte til studio i dag, kjørte jeg igjennom et såkalt hvitt område. Det er mange hvite ute tidlig på morgenen, med sørafrikanske flagg. De har malt seg i ansiktet, vinker og heier.

Han mener dette er den største samlingen av svart og hvit, og viser til hva sørafrikanerne sa i 2004: «Nå skal hvit og svart gjøre det sammen».

Siem bor i Sør-Afrika på tredje året, og skal på den utsolgte åpningskampen mellom Sør-Afrika og Mexico i dag.

– Det går ikke an å beskrive det som kommer til å møte oss som skal inn på stadion i dag, og som skal følge VM. Det kommer til å være flommer av tårer og emosjoner.

– Den siste halvtimen før åpningen, og de første minuttene av den kampen, blir noe helt annet enn folk har opplevd før.

Kjønland ved Chtistian Michelsens institutt mener VM har noen positive sider økonomisk, men at arrangørene har brukt altfor mye penger. Kjønland tror flere av stadionanleggene vil slite veldig med etterbruken, spesielt i Cape Town og Durban.

– Det har skjedd noe med de hvite

Ifølge Siem var den hvite delen av befolkningen i utgangspunktet skeptiske til å skulle arrangere fotball-VM. Ikke minst i forhold til det som har blitt omtalt som «unødvendig pengebruk».

Nå rapporterer internasjonale medieaktører som BBC, Sky og CNN fra Sør-Afrika.

– Det har skjedd noe med de hvite. De gikk vanligvis ikke i landslagsdraktene til «Bafana Bafana». Den siste måneden her går titusener, hundretusener av hvite og støtter det tradisjonelt svarte fotballandslaget, forteller Siem.

• Les: Fra fascisme til øst-vest-strid

– Det har skjedd noe, og det er verdt mer enn hva den stadionen i Durban, Cape Town eller Soccer City har kostet. Og det er lett for en forsker å glemme: Det som er inne i sinnet til sørafrikaneren. Det som skjer i den følelsesmessige betydningen av håp, tro og viktigheten av å få det til, det kan ikke måles i kroner og øre, mener han.

(Saken fortsetter under bildet)

Kan bedre omdømmet

Anders Hasselgård trekker frem to motivasjonsfaktorer for å søke slike store mesterskap: Bygge et internasjonalt omdømme, og nasjonsbygging.

– Jacob Zuma sa her forleden dag at VM skulle være med på å forandre verdens oppfatning av Sør-Afrika, påpeker Hasselgård.

Han mener dette ikke trenger å slå heldig ut. Bedring av det internasjonale omdømmet var et svært fremtredende motiv for Kina da de arrangerte OL i Beijing i 2008. Men for Kinas del fikk mesterskapet en motsatt effekt, på grunn av fokuset på menneskerettighetsbrudd og andre ting.

– Vi kan trekke noen paralleller i dag til Sør-Afrika, men vi får håpe at det ikke overskygger festen, sier Hasselgård.