Også i år kan vi få kamper som skriver seg inn de "ordentlige" historiebøkene.

Les om de store politiske kampene i VM-historien lenger ned i artikkelen.

I årets VM deltar begge de koreanske statene for første gang i samme mesterskap.

Det er første gang på flere tiår at to land som formelt er i krig kan komme til å møte hverandre i et VM.

VM-oppsettet gir imidlertid få sjanser til et koreansk møte, slik VM er satt opp kan de ikke møtes før i en eventuell semifinale.

Lang politisk historie

VM-historien har vært preget av kontroverser og boikotter fra de første mesterskap.

I 1934 boikottet Uruguay VM i Italia i protest mot at så få europeiske land hadde deltatt i VM i Uruguay fire år tidligere.

I 1938 hadde Uruguay fått med seg Argentina i en boikott, denne gang over at VM for andre gang på rad ble arrangert i Europa.

Ellers har det vært en rekke enkeltkamper med politiske overtoner; her er de mest kjente:

1934 i Italia

VM-finalen gikk i Roma 10. juni mellom Italia og Tsjekkoslovakia. På forhånd hadde den svært urutinerte svenske dommeren Ivan Eklind vært på besøk hos Mussolini.

Han ble sterkt kritisert for hjemmedømming, både i semifinalen Italia – Østerrike og i finalen Italia – Tsjekkoslovakia.

1938 i Frankrike

Kvartfinale Frankrike – Italia 12. juni i Paris. Foran et intenst anti-fascistisk publikum i Paris stilte Italia opp i svarte fascisttrøyer etter ordre fra Mussolini, i stedet for det vanlige italienske azurblå.

Stemningen i Paris ble ikke hjulpet av at Italia vant 3-1, på vei til sitt andre strake VM-gull.

Ellers utmerket mesterskapet seg med at det østerrikske semifinalelaget fra 1934 ”Wunderteam” måtte trekke seg på grunn av Anschluss med Tyskland tidligere på året. Det ga Sverige walk over i 1. runde, på vei til en plass i semifinalen.

1962 i Chile

VM-finalen i Santiago 17. juni mellom Brasil og Tsjekkoslovakia. Turneringens store spiller, Garrincha, ble utvist sju minutter før slutt i semifinalen (4-2) over Chile.

Normalt skulle en slik utvisning føre til at Garrincha måtte stå over finalen.

FIFA valgte imidlertid å gjøre et unntak, og i ettertid er det sagt at grunnen var at på høyden av den kalde krigen (Berlin-muren var bygget året før – Cuba-krisen senere samme år) ønsket man ikke at et kommunistisk land skulle vinne VM.

1974 i Vest-Tyskland

22. juni møttes Vest-Tyskland og Øst-Tyskland i Hamburg.

Forholdet mellom de to landene var ekstra vanskelig akkurat da, ettersom Willy Brandt var blitt tvunget til å trekke seg kort tid før (7. mai) da det ble avslørt at hans nære medarbeider Gunter Guillaume var øst-tysk spion.

Vest-Tyskland var videre til 2. runde før selve kampen, som Øst-Tyskland vant 1-0. Dermed gikk begge lagene videre.

Det er blitt spekulert i at Vest-Tyskland tapte med vilje for å unngå å komme i gruppe med suverene Nederland i mellomrunden.

Øst-Tysklands målscorer i kampen, Jürgen Sparwasser, hoppet av til Vest-Tyskland i 1988.

1978 i Argentina

2. juni møttes Argentina og Peru i Cordoba. Argentina måtte vinne kampen med minst 4-0 for å gå til finale i VM på hjemmebane.

Den argentinske militærjuntaen (som tok makten to år før, i 1976) trengte VM-suksess.

Det er aldri blitt endelig bevist, men ryktene går om at Peru fikk 50 millioner dollar og noen kornlaster for å ”legge seg”.

VM-finalen (mot Nederland) gikk for øvrig på River Plate Monumental Stadion, like ved det beryktede tortursenteret ESMA, der ofrene kunne høre juberopene fra 3-1-seieren i sine celler.

1982 i Spania

4. juli møttes Polen og Sovjetunionen på Camp Nou i Barcelona.

Ett halvt år tidligere (desember 1981) hadde Polen (sterkt presset av Sovjetunionen) innført militær unntaktstilstand for å undertrykke den frie fagbevegelsen Solidaritet.

Det ble brettet ut Solidaritets-flagg og –bannere på tribunen.

Spansk politi (visstnok etter krav fra Sovjetunionen) gikk brutalt til verk på tribunene for å få fjernet bannerne. TV-bildene viste lite av dette, etter ordre fra FIFA.

Kampen endte 0-0, og dermed gikk Polen til semifinale, der de tapte for de senere vinnerne Italia.

1986 i Mexico

22. Juni 1986 møttes England og Argentina på Azteca stadion i Mexico by.

Fire år etter Falklandskrigen mellom landene var kampen det første store møtet på idrettsbanen.

Fra et argentinsk synspunkt var kampen også en revansj for nederlaget i kvartfinalen i 1966, da England-manager Alf Ramsey i ettertid kalte de argentinske spillere for ”dyr” etter at de grisespilte og pådro seg tre advarsler (mye i 1966) og en utvisning.

Argentina vant kampen 2-1 etter to av tidenes mest berømte mål, begge scoret av Diego Maradona. Først ”Hand of God”, og så driblemålet.

1998 i Frankrike

21. Juni 1998 møttes Usa og Iran i Lyon.

Stemningen mellom Washington og Teheran var spent, men før kampen utvekslet spillerne vimpler og gaver, samt poserte for et felles fotografi.

Det mest politiske på tribunen var det spente forholdet mellom eksil-iranere og ”offisielle” iranske supportere.

Iran vant kampen 2-1 etter god kontringsfotball.

Har du noen tanker om VMs politiske historie? Fortell og diskutér!