En barndom på institusjon. Uten foreldre. Uten familie. Uten den ubetingede kjærligheten og den nære, trygge omsorgen som kun foreldre kan gi. Dette blir virkeligheten for mange barn dersom Norge stanser utenlandsadopsjon.
Det kunne også vært situasjonen for mine to gutter. De er begge adoptert fra Sør-Afrika.
Adopsjonsregelverket i Sør-Afrika krever at sosialarbeidere først gir råd og veiledning med det håp at biologiske foreldre eller noen andre i familien kan ta vare på barna.
Om dette ikke fører frem, forsøker de å finne adoptivforeldre i hjemlandet. Men i Sør-Afrika er det vanskelig å finne foreldre til barn som er over ett år, barn som er født for tidlig og barn som har blitt eksponert for rusmidler under svangerskapet.
I likhet med mine gutter, ville alternativene for disse barna vært institusjon eller utenlandsadopsjon. Hvilket av disse to alternativene som er til barnets beste sier seg selv. Det slås også fast i Haagkonvensjonen.
Noen adopsjoner skulle aldri skjedd
Bufdir har anbefalt Barne- og familiedepartementet å midlertidig stanse all utenlandsadopsjon. Bakgrunnen for dette er adopterte som har fortalt om høyst uetiske forhold og mulige lovbrudd i egen adopsjonsprosess.
Noen av disse adoptivbarna – nå voksne – har oppdaget at deres biologiske foreldre trolig ikke ønsket å adoptere dem vekk. Enkelte har mest sannsynlig blitt utsatt for kidnapping eller menneskehandel. Å oppdage i voksen alder at det finnes slik uvisshet rundt starten på livet ditt, er en identitetskrise av enorme dimensjoner.
En kartlegging gjennomført av VG viser at det fra 70-tallet og frem til nå har kommet mange varsler som norske myndigheter burde vært kjent med. Denne kritikken er alvorlig og peker på mulige svakheter i adopsjonssystemet, ikke bare i samarbeidsland, men også her hjemme.
Nå har norske myndigheter satt ned et utvalg som skal granske adopsjoner til Norge og undersøke om kontrollen har vært god nok.
Dette støtter jeg fullt ut.
Tryggere enn før
Flesteparten av de ulovlige adopsjonene som VG har avdekket fant sted på 70- og 80-tallet. Heldigvis har synet på barn og barndom endret seg mye siden den gang.
Barn oppfattes ikke lenger som foreldres eiendom, men som fullverdige mennesker med sterke rettigheter. Vi vet også mye mer i dag om hva som skal til for at barn skal ha det bra og utvikle seg på en sunn og god måte.
Denne kunnskapen har ført til endringer i hvordan vi som samfunn og foreldre forholder oss til og oppdrar våre barn. Den har også ført til endringer i regler for utenlandsadopsjon. En eventuell stans burde derfor ta utgangspunkt i dagens adopsjonssystem slik det praktiseres i hvert enkelt land, heller enn i adopsjoner som ble gjennomført 40–50 år tilbake i tid.
En midlertidig stans i alle utenlandsadopsjoner mens granskingen pågår (dvs. i to år) fremstår som en uklok og svært drastisk konklusjon. Statsrådens svar på anbefalingen slår med rette fast at beslutningsgrunnlaget er for dårlig. Direktoratet har for eksempel ikke vurdert forholdene i de enkelte samarbeidslandene og hvordan de varierer.
Utfallet av denne typen slett arbeid kan for eksempel bli full stans i adopsjoner fra Sør-Afrika fordi det er risiko for dokumentforfalskning og korrupsjon knyttet til adopsjoner fra andre land.
Se til Sør-Afrika
Adopsjon fra Sør-Afrika til Norge skjer gjennom et samarbeid mellom Abba Specialist Adoptions and Social Services og den norske adopsjonsforeningen Verdens Barn.
Min erfaring er at prosessen har en høy etisk standard som både ivaretar barnets beste-prinsippet og biologiske foreldres rettigheter. I Sør-Afrika ledes samtykkeprosessen av en dommer, uten at Abba er involvert.
Biologiske foreldre, ofte en ung enslig kvinne i en sårbar situasjon, kan trekke tilbake sitt samtykke i løpet av 60 dager etter at det er gitt. I denne tiden får foreldrene tilbud om rådgivning og blir informert om ulike alternativer til adopsjon.
Mange velger da å i stedet plassere barnet sitt i fosterhjem, mens andre kommer frem til at de ønsker å ta vare på barnet selv eller at det får omsorg hos noen andre i familien. I 2023 ble 17 barn gjenforent med biologiske foreldre eller andre familiemedlemmer som følge av denne typen veiledning ved kontoret i Cape Town.
Når adopsjon blir løsningen, forsøker sørafrikanske myndigheter å finne adopsjonsfamilie nasjonalt. Jeg har fått opplyst fra Abba Cape Town at bare ett av fem barn adoptert gjennom organisasjonen ble adoptert ut av landet. Resten fikk nye familier i Sør-Afrika. Men jo eldre barnet blir, jo vanskeligere blir det å finne en familie i hjemlandet, særlig for barn med helseutfordringer eller spesielle behov.
Det er disse barna som adopteres til Norge og andre land.
En høy pris
Kritikk og avdekking av alvorlige mangler i adopsjonssystemet bør og skal føre til endringer som kan forhindre fremtidig svikt i systemet, men Bufdir foregriper begivenhetenes gang ved å anbefale stans før granskingsutvalget har gjort sitt arbeid.
Det vil også være en grov feil å skjære alle land over en kam. Dessuten vil det være svært nedlatende. Noen land har et vel så godt regelverk og praksis som Norge.
Tanken på de voksne adoptivbarna som har blitt sviktet av systemet, er svært vond. Men tanken på de barna som kan miste muligheten til å få en familie, smerter meg like mye.
De barna må vi ikke miste av syne.
Endring: I første publisering av kronikken var det skrevet at det var risiko for dokumentforfalskning og korrupsjon knyttet til adopsjoner fra Madagaskar. Det er tatt ut i siste publisering. Det korrekte er at bufdir har stanset adopsjoner fra Madagaskar til Norge fordi direktoratet «ikke har den sikkerheten som er nødvendig for at adopsjoner fra Madagaskar til Norge gjennomføres i samsvar med internasjonale prinsipper for adopsjon» Endret 26.01. kl.12.54.
