Terror-onsdagen i Paris

Direktepunktet jeg etter mye om og men hadde fått adressen til lå på den andre enden av den langstrakte gata. Politimannen så desperasjonen i øynene mine og lot meg passere.

Men et par hundre meter lenger nede i veien løp jeg på en ny politisperring og denne gangen nyttet det ikke å be om noen forståelse. Politimannen hadde viktigere oppgaver enn å ta hensyn til en reporter som måtte til den andre siden for å bli med direkte i Dagsrevyen.

Ti minutter til sending.

Hastemelding fra Paris

Denne onsdag 7. januar hadde begynt som en helt vanlig dag. Jeg hadde stampet i kø inn til kontoret i Brussel, funnet en korttidsparkering i en sidegate og logget meg på. Omtrent samtidig – i Paris – gjorde kanskje tegnerne i Charlie Hebdo seg klare til årets første redaksjonsmøte.

De skulle diskutere neste utgave. Jeg satt i en samtale med redaksjonslederen i Oslo da de første hastemeldingene begynte å tikke inn: «Ti personer drept i skyting, ifølge øyenvitner.»

En time senere satt jeg på hurtigtoget på vei til Paris. At bilen sto ulovlig parkert var en bagatell.

Unntakstilstand

Det var en hovedstad i unntakstilstand jeg kom til. På togstasjonen Gare du Nord patruljerte nervøse soldater med godt grep om våpnene. Og på den knapt ti minutter lange drosjeturen mot de sønderskutte redaksjonslokalene til Charlie Hebdo passerte vi en rekke politibiler med blålys og ulende sirener.

Flere kvartaler var stengt av. Ut fra det avsperrede området kom sykebiler og andre utrykningskjøretøy med terrorens ofre.

Inn kjørte bilkortesjen med president François Hollande. Journalister, skuelystne og folk som følte seg berørt hadde samlet seg der: En ung muslim, som ville legge ned en rose, en jøde, som mente at dette bekreftet at Frankrikes sviktet minoriteter og noen journaliststudenter som sto med plakater med påskriften «Je suis Charlie» – jeg er Charlie – slagordet som skulle spre seg som en farsott over hele verden.

Konstante trusler

Charlie Hebdo var det ultimate målet. Satiremagasinet hadde levd med konstante trusler siden de første karikaturtegningene av profeten Mohammed i 2006. De publiserte dem for å støtte danske Jyllands-Posten, og som en reaksjon mot selvsensuren i mange franske aviser.

En brannbombe ble kastet inn i redaksjonslokalene for tre år siden, men i stedet for å kneble, trigget den Charlie Hebdo-redaksjonen til å trykke enda flere tegninger mot ekstremisme. For å fortelle at vold ikke ville få dem til å legge ned blyanten – deres våpen.

Satiremagasinet var beryktet lenge før islamister ble en trussel. Tegningene var grenseløse i sin harselering med både politikere og religioner. Forløperen til magasinet ble stanset flere ganger på 1960- og 70-tallet etter det som ble sett på som overtramp.

På begynnelsen av 1980-tallet forsvant det helt, for så å gjenoppstå ti år senere. Fortsatt kontroversielt. De siste årene hadde både redaktøren og et par av journalistene hatt politibeskyttelse.

Likevel ble anslaget mot Charlie Hebdo den 7. januar første gang jihadistene lyktes i sin drepende kamp mot karikaturtegnere, journalister og redaksjoner.

Løpe, løpe

Det var derfor skulle jeg være med i starten av Dagsrevyen denne onsdagen. Men politimannen ville altså ikke slippe meg gjennom sperringen slik at jeg kunne komme til direktepunktet noen meter borti gata.

Jeg løp tilbake og kastet meg i en drosje. Sjåføren måtte slippe meg av et godt stykke unna. Ny løpetur. Jeg ringte desken for å fortelle at jeg kanskje ikke rakk det.

Fem minutter igjen til sending.

Ingen er forberedt på et terroranslag. Det er terrorens sterkeste våpen: Overraskelse, panikk, kaos og frykt. Vanlige patrisiere på gata var i sjokk. Hvor ville terroristene slå til neste gang? De skulle snart får svar.

Morgenen etter var hovedsaken i alle nyhetssendingene at en politikvinne var skutt i Paris. Hva var dette? Hadde det noe med de 12 drapene å gjøre? Enda ett døgn gikk før vi fikk vite noe.

Ny terroraksjon

Det begynte med en politijakt. Fredag morgen kommer meldingen om at de to ettersøkte brødrene er på vei i en kapret bil i retning av Paris. Rett før de passerer hovedflyplassen Charles de Gaulle kjører de inn i en landsby og forskanser seg i et trykkeri.

Så går alarmen igjen. En mann har tatt flere gisler i en jødisk koscherbutikk øst i Paris.

Mens fotografen og jeg er på vei i drosjen til landsbyen kommer en lang rekke utrykningsbiler med full sirene motsatt vei. Dramatikken er et faktum. En ny terroraksjon er på gang.

Rundt klokken 17 går politiet til aksjon. Først i trykkeriet. Så i kosherbutikken. Alle de antatte terroristene blir drept i skuddvekslingen som følger. Inne i kosherbutikken ligger også fire døde personer. Skutt av attentatmannen.

En av dem jeg snakket med i Paris satte disse ordene på utryggheten: – Hvordan skal vi venne oss til å leve med at når vi går i butikken så er det ikke sikkert at vi noen gang kommer hjem igjen? Kvinnen bodde rett ved kosherbutikken, som ble terroristenes mål.

Kompis-jihad

Frankrike har store utfordringer med rekruttering til ekstrem islam. Ingen vet hvor mange små sovende terrorceller det er i landet. Kompis-jihad, kalte en fransk terrorforsker det ganske betegnende.

Det kan være to brødre, et kjærestepar, noen venner i gata eller bekjente fra et fengsel. De er vanskelig å oppdage, og har liten eller ingen kommunikasjon utad.

Selv om Frankrike har satt store ressurser inn på etterretning og overvåking, klarer de ikke følge med på alle til enhver tid. Ingen europeiske land har rekruttert flere til den såkalte Islamske stat, IS, enn Frankrike, og fremmedkrigere utgjør en potensiell fare.

Men etter folketallet er det fra lille Belgia flest har reist for å kjempe på jihadistenes side. Noen forståsegpåere mener at i et land der mange ikke identifiserer seg som belgiere, men heller vallonere eller flamlendere, så er det enda vanskeligere for innvandrere å bli integrert selv om de er 2. eller 3. generasjon.

Belgia hevet trusselnivået en uke etter terrorhandlingene i Paris. Det var kaotiske tilstander da politiet kalte sammen til pressekonferanse. Kvelden og natten før var 13 antatte jihadister pågrepet og to drept i en av de største antiterror-operasjonene i landet. De var mistenkt for å planlegge å drepe politifolk på åpen gate.

Nervøst i Brussel

Vi som bor her er bedt om å være både oppmerksomme og varsomme, og nervøsiteten er til å ta og føle på. En melding om en mistenkelig pakke fikk politiet til å evakuere en togstasjon her om dagen, og EU-parlamentet ble stengt etter at en mann i kamuflasjeklær ble pågrepet like utenfor bygningen. Bilen hans var parkert rett ved, og i den fant politiet både et våpen og motorsag, heter det.

Selv følte jeg meg som en sikkerhetsrisiko da jeg forsøkte å få min vanlige akkreditering til EUs toppmøte for to dager siden. Et møte stats- og regjeringssjefene hadde kalt sammen til for nettopp å vedta en plan om bedre terrorberedskap i Europa.

Men Norge er jo ikke med i EU, og dermed ble det plutselig vanskeligere å slippe inn. «Innstramminger grunnet høynet beredskap», var forklaringen jeg fikk.

To avslag senere og med bistand fra den norske ambassaden slapp jeg til slutt gjennom nåløyet. Eller for å være mer presis: Jeg slapp inn bak alle politisperringene, piggtrådene, betongblokkene og politibilene med blinkende blålys, som passet på at ingen terrorister angrep stats- og regjeringssjefene fra de 28 EU-landene der inne.

Nå ble mye av møtet brukt på fredsinitiativet i Ukraina, men de bestemte seg også for bedre grensekontroll og var åpne for å se på om utveksling av passasjeropplysninger likevel kan være stuerent.

Forebygge radikalisering

Til nå har det vært omstridt blant de folkevalgte i EU grunnet personvernet. Ved siden av bedre samarbeid vil EU-toppene gjøre mer for å forebygge radikalisering blant unge muslimer.

Der oppfordrer de blant annet medlemslandene til å fjerne innhold fra internett som kan fremme ekstremisme og terror. Flere land, som Sverige, mener det ikke må gå så langt at det blir et nytt angrep på ytringsfriheten.

Her i Belgia, som i Frankrike, har myndighetene annonsert flere antiterrortiltak etter de dramatiske hendelsene i januar. Blant annet vil de inndra pass, frata statsborgerskap og kriminalisere det å reise ut for å kjempe. Belgia, også som Frankrike, har lenge slått hardt ned på dem som rekrutterer folk til kamper.

Onsdag denne uka ble 45 av dem dømt til fengsel i den største rettssaken av sitt slag her i landet. Ifølge dommen tilhører de en terrorgruppe som sender fremmedkrigere til militante grupper som IS. Ganske illustrerende var bare sju til stede i rettssalen. Resten befinner seg trolig i Syria. De ble likevel dømt til mellom tre og 12 år i fengsel.

Men også fengselsstraff er en utfordring. For stopper det radikaliseringen? Mye tyder på det motsatte.

For mange år siden satt en ung mann i et fengsel sør i Paris. Der møtte han en som var 17 år eldre og som fortalte at han hadde blitt torturert i Afghanistan av vestlig etterretning. Den eldre mannen gjorde sterkt inntrykk på ham. Han beveget også en annen innsatt. Den eldre hadde blitt dømt for planer om å sprenge den amerikanske ambassaden i Paris. Han var en overbevist jihadist.

De to yngre var Chérif Kouachi, og Amedy Coulibaly. Den ene skjøt og drepte 12 personer den 7. januar sammen med broren sin. Den andre drepte fem personer de to etterfølgende dagene.

Klokka nærmer seg 19 onsdag den 7. januar. Dagsrevyen skal snart på lufta. Med nød og neppe rakk jeg frem. Men det tok ennå tid før vi fikk linjer igjennom til Oslo. Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvem gjerningsmennene var. Ei heller at det bare var starten på flere dramatiske dager.