Stille-før-stormen i Midtøsten

Akkurat nå er det rolig. Her i Kairo har unntakstilstanden igjen gjort Egypts hovedstad til en sovende kjempe. Men det er ikke bare innenrikspolitisk Egypt har forandret seg etter at Det muslimske brorskapet ble tvunget ut av maktens korridorer.

• Les: Halvparten av G20-landene mener Assad står bak kjemiske våpen

Min fiendes fiende er min venn

Borte er støtten til de syriske opprørerne og løfter om å sende både hjelp og soldater. Generalene som regjerer her har lagt an en sterk antiamerikanske holdning, selv om de får penger både fra amerikanerne og fra dem som støtter et angrep på Syria, nemlig lederne i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Hvis du tror denne selvmotsigelsen er unaturlig, tro om igjen.

For i det kompliserte nettverket, eller skal vi si garnet, av allianser og fiendskap i dagens Midtøsten er ikke dette noe unntak. Her gjelder ikke lenger det kjente ordtaket om at min fiendes fiende er min venn.

• Ytring: Kun kompromiss kan redde Syria

I stedet må man lenger ut i årsaksleddene for å finne sammenhengene. Og Syria splitter som få tidligere konflikter har gjort det.

Borte er det kollektive media-enigheten som oppstod rundt Al Jazeera i forkant av Irak-krigen, borte er den store mobiliseringen på gateplan. Men det vil ikke si at misnøyen ikke finnes.

Talende nok kom ikke Den arabiske liga til enighet tidligere denne uka, trass sterkt saudiarabisk press.

Splittet

På statsplan er det som følger: De pengesterke Gulf-landene Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, samt Tyrkia støtter aktivt et militær operasjon. Sjia-muslimske Irak og Hizbollah-dominerte Libanon gjør det ikke, og heller ikke generalene som styrer i Algerie, både på grunn av deres fortid i kamp med islamister og mot den gamle kolonimakten Frankrike som gjør at de er allergiske mot vestlige militære operasjoner i Midtøsten.

Og så har regimet i Damaskus selvfølgelig Iran, som med sin farsi-majoritet og sjiamuslimske statsreligion er både en outsider og essensiell maktspiller i området. Egypt ligger og vaker i midten, og kan nok presses til å være stille, men ikke noe særlig mer.

Og hva med syrerne selv: De er også delt. Som den opposisjonelle menneskerettighetsforkjemperen jeg traff i Beirut som var for et angrep fordi Assad hadde gått altfor langt og fordi han ikke hadde noen til sperrer, som den syrisk-palestinske 18-årige jenta som bodde i den libanesisk-palestinske flyktningleiren Shatila og som på mitt spørsmål om et amerikansk angrep ville gjøre situasjonen bedre for dem sa «Selvfølgelig ikke.»

Assad er upopulær

Amerikanerne tar feil hvis de tror at de kommer til å få støtte fordi Assad jevnt over en upopulær mann i den arabiske verden. At de misliker Assad, betyr ikke at de vil støtte en amerikansk intervensjon. Et kort angrep vil muligens ikke skape for mange bølger, til det sliter hvert land nok med egne problemer, en større operasjon derimot vil skape mer motstand.

• Les: Senatets utenrikskomité sa ja til Syria-angrep

Mitt inntrykk er heller ikke at den påståtte bruken av kjemiske våpen grunnleggende har forandret dette. Hans motstandere ser uansett på ham som en hensynsløs leder og de som støtter ham fornekter det, i det minste offentlig.

Og amerikanernes moralske posisjon er fra før av ikke særlig høy. Vi husker Irak-krigen i 2003. Her husker de det CIA-regisserte kuppet mot Irans statsminister i 1953. De husker også at Saddam Hussein brukte kjemiske våpen mot kurderne uten at noen reagerte.

Det var før Iraks daværende leder hadde lagt seg ut med sine amerikanske støttespillere.

• Les: Første steg til Syria-angrep

Også denne gangen sees amerikanerne på, rett eller galt, som maktspillere som gjør dette av en eller annen egeninteresse, mens de selv nok en gang er tvunget til å være tilskuere i en felles tragedie.