Avskjed med Storbritannia

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

– Jeg så prins William, roper jentungen, som nesten ikke kunne stå stille. Hun var yr av overbegeistring. Og klassekameratene stimet sammen rundt henne.

– Hæ? Hvor, når? Her – nå? Hvorfor det? Er det mulig?

En reise i det britiske monarkiet

Det var en fredag morgen, åtteåringene samlet seg i skolegården for å ta fatt på ukas siste skoledag. Og Ellie hadde altså allerede hatt dagens store opplevelse.

Selveste prins William hadde kjørt rett forbi henne, med all politieskorte og nødvendig oppstyr. Han skulle sannsynligvis bare til flyplassen, men likevel.

En stor hendelse i en britisk åtteårings liv. Og for moren hennes også, forresten. Hun var nesten like ivrig, både mor og datter sto og trippet av begeistring. Men spør du dem om de er opptatt av Kongehuset, fnyser de.

Kongelig forlovelse overskygget politisk kamp

Dette var nemlig langt fra mitt første møte med britenes forhold til «The Firm», altså Kongehuset, som snarere bør kalles Dronninghuset.

Hele min nå drøyt treårige korrespondentperiode har vært en reise i historiske monarkiske hendelser.

Min første kongelige rapport hjem til Norge tvang seg fram i juni 2010.

Da hadde jeg allerede holdt igjen i knappe tre måneder som korrespondent, men nå ble spekulasjonene om en snarlig kongelig forlovelse mellom nevnte prins William og hans Kate Middleton så påtrengende at jeg fant det nødvendig å melde hjem om det.

• Les: Her kommer Kate Middleton fra

Dessuten hadde vi parlamentsvalget og den påfølgende dragkampen om regjeringsdannelse tilbakelagt, det var blitt rom for å sysle med annet enn politikk.

Finanskrise og internasjonalt diplomati

Spekulasjoner ble til fakta samme høst, da dønningene etter brødrekampen om ledervervet i Labour bare så vidt hadde lagt seg.

• Les: Storebror Miliband trekker seg frå toppolitikken

Dianas ring strålte fra Kates finger og britene fikk høre stemmen hennes for aller første gang. Da skjønte jeg at jeg skulle få en begivenhetsrik korrespondentperiode sett med rojale øyne.

Et ekte britisk prinsebryllup er ikke unnagjort i en fei. I månedene fram til bryllupet i april 2011 måtte jeg fare med harelabb over mindre viktigere ting som at Irland var i dyp økonomisk krise og gikk inn i en ny emigrasjonsbølge, eller at Wikileaks-gründer Julian Assange ble arrestert og skapte diplomatisk trøbbel for en hel verden.

Nei, jeg hadde viktigere ting å rapportere hjem om. Som «Hvordan arrangere det perfekte bryllup» (Forbrukerinspektørene), «Innblikk i usmakelige bryllupssuvenirer» (Nitimen), «Er mediedekningen av bryllupet for stort?» (Kulturnytt), «Følg i prins Williams fotspor gjennom London"»(Verden på Lørdag) og noen saker om økonomi og sikkerhet til nyhetssendingene. Og ennå var de ikke gift.

• Les: Skal du reise til London?

Mediehysteri over alle støvleskaft?

Hele den britiske nasjon sto på hodet, og det samme gjentok seg året etter, da dronning Elizabeth feiret sitt diamantjubileum i juni 2012.

Når britene skal servere all den pomp og prakt de er så gode på, følger aviser og TV-sendinger opp med månedsvis av oppkjøring. Man kan lett få inntrykk av at britene ikke er opptatt av annet.

Men de jeg snakker med i min hverdag, bryr seg lite.

De bruker ikke de ekstra fridagene som følger slike begivenheter til å heise Union Jack og hylle Monarkiet, de reiser vekk med familien. Tar en langhelg, kanskje de benytter anledningen til en ekstra fest, men verken for dronningen eller prins Williams skyld. Holdningen er at det er media som hausser opp, folk flest bryr seg lite.

Men når prinsen kjører gjennom nabolaget deres, er det likevel så stas at de ikke klarer å stå stille.

Dronningmorens og korrespondentens felles lidenskap

Prinsen kjørte ikke gjennom den gata som har vært mitt hjem i over tre år.

Men min gate var Dronningmorens favorittgate hver vår. Når alleen med kirsebærtrær står i full blomst sine få dager i april, er det noe av det vakreste London har å by på.

I disse kretser er det allmennkunnskap at Dronningmoren valgte ruta om Staveley road på vei fra Windsor Castle til Buckingham Palace hver vår for å få med seg dette underverket. Og dronningen har visst nok fulgt opp tradisjonen.

Forsoningens dronning

Selv har jeg ikke sett dronningen på disse trakter. Sønnen min så henne fra bussen hjem fra skolen en dag, men jeg har bare truffet hennes høyhet i andre sammenhenger.

Først i Irland rett etter overstått bryllupsfeiring i London. Dronning Elizabeth II gjorde noe ingen annen britisk monark har gjort før henne; hun reiste på offisielt besøk til republikken Irland.

Et symboltungt besøk i forsoningens tegn, hennes anseelse vokste på den gesten.

• Les: Et historisk håndtrykk i Nord-Irland

Forsoningsarbeidet fortsatte da hun et år senere, i juni 2012, tok hånden til den tidligere IRA-aktivisten Martin McGuinness i Nord-Irland. Det provoserte noen, men den allmenne holdningen var at den aldrende monarken med dette bidro til å skape varig fred.

Restene av et britisk imperium

Det var på sett og vis også de kongelige som førte meg til både Falklandsøyene og Gibraltar, disse britiske utposter.

Prins William skulle tjenestegjøre på den britiske øygruppa langt sør i Atlanterhavet, og valgte å gjøre det det året det var 30 år siden Falklandskrigen. Det falt ikke i god jord i Argentina, og den mangeårige konflikten om herredømmet over øyene blusset opp igjen.

Gibraltar er et annet av de få gjenværende britiske oversjøiske territoriene, som våren 2012 ladet opp til en voldsom feiring av sin elskede diamantjubilerende Dronning.

60 år på tronen var en enorm begivenhet for briter over hele verden, til tross for at det britiske imperium har skrumpet kraftig inn i løpet av disse årene. Men kanskje er det nettopp denne demokratiseringen som gjør at det britiske monarkiet står sterkere nå enn på veldig lenge.

OL-magi

Selv OL i London i fjor sommer klarte dronningen å kuppe. Der hun under åpningsseremonien entret den olympiske stadion på spektakulært vis, dalende ned fra et helikopter sammen med selveste James Bond.

• Les: OL er ikke bare for idrettsutøverne

Det er ikke alle korrespondenter forunt å få dekke et OL og se en by forvandles. Dagliglivet i London var – og er – preget av stramme budsjettkutt og hverdagsmenneskers kamp for å opprettholde det livet de har skapt seg.

Mange flytter ut av en by som i større og større grad blir en by for de rike. Folk flest må innføre mer beskjedne vaner, man fornemmer en litt depressiv stemning. Og de verst stilte ender hos de mange matstasjonene som det blir flere av for hver dag som går.

Men under OL var alt dette glemt. Da vokste stoltheten over en by som viste seg for verden fra sin aller beste side. Folk åpnet seg opp, så hverandre i øynene og smilte. Vi delte noen ukers lykke sommeren 2012, vi som var i London de dagene.

Drama og historiefortelling

Jeg skal ikke ha på meg at jeg er overdrevent sportsinteressert. Heller ikke utpreget monarkisk anlagt. Og jeg må bare innrømme at den politiske interessen har kommet snikende i rolig tempo over mange år.

Det kan høres ut som om jeg totalt mangler engasjement, men jeg gjør ikke det. For jeg elsker nemlig drama.

Det siste dramaet jeg har fått bivåne i min korrespondenttilværelse, er Nelson Mandelas kamp for en verdig død.

Jeg hadde ikke ventet at jeg skulle ende min periode som Storbritannia-korrespondent i den tidligere britiske kolonien Sør-Afrika. Men slik ble det. Og det har gitt meg grunn til å reflektere litt rundt hva Storbritannia er, har vært og kanskje blir.

Økende forskjeller

I Sør-Afrika nyter de privilegerte god vin og et avkjølende bad i hagens svømmebasseng bak høye murer med piggtråd på toppen. Men det er ikke store avstander til slumområdene, der folk verken har mat eller plass, strøm eller do.

• Les: – Jeg skulle ønske han ville komme hit for å se

I London er slummen en annen. Den finnes i forfalne høyblokker der kriminaliteten er høy, der arbeidsløshet og sosiale problemer preger et folk uten fremtidshåp.

Fattig og rik side om side. Hvorfor klarer vi ikke gjøre noe med det?

• Les: Storstreik rammer Storbritannia

I en verden som blir mer og mer utdannet, mer og mer avansert, slik liker vi gjerne å se det i hvert fall, så klarer vi fremdeles ikke å gi alle mennesker et verdig liv. Verken i Johannesburg eller i London. Det er drama.

Livets drama

Teater har alltid vært en lidenskap, gode historier fortalt på en måte som beveger. Og er det noe jeg har fått boltre meg i disse årene som korrespondent i Storbritannia, er det gode historier.

• Les: Munch sett med Pushwagners øyne

Ta OL eller premier league-fotball eller cricket, for den saks skyld; en hvilken som helst idrettskonkurranse er et drama, med vinnere og tapere, med tårer og latter. Og politikken; den har virkelighetens drama i seg hver eneste dag, det er kampen om penger og makt, et være eller ikke være.

Det samme med Kongehuset; forelskelse, bryllup, fødsel og død, det er livets drama.

Kongelig fødsel og nytt liv

Min tid som korrespondent begynte med en kongelig forlovelse, nå ender den med fødsel. William og Kate blir foreldre når som helst nå. Nytt liv, nytt håp.

Selv forlater jeg min ungdoms kjærlighet England med stor kjærlighetssorg. Men det er som med kjærester flest, et langvarig bekjentskap åpner også øynene for de mindre hyggelige sidene ved personligheten.

Jeg elsker fremdeles London, men ser også flere feil og mangler ved dette samfunnet enn da jeg kom hit for drøye tre år siden.

Så jeg tar avskjed herfra med en rødmende innrømmelse; jeg er forelsket på nytt. Jeg er åpen for en ny kjærlighet. Nå er jeg klar for Norge.