Keep calm and carry on

De er tungt bevæpnet og skal sørge for sikkerheten til den nye britiske statsministeren. Sikkerhetsvaktene utenfor Downing street nummer 10 hadde sett fryktinngytende ut, hadde det ikke vært for de vennlige smilene og de små vittige kommentarene.

Sent torsdag kveld fikk de en påminnelse om hvor viktig jobben deres er. Vestlige demokratier er under angrep, nok en gang ble nabolandet på andre siden av den engelske kanalen, Frankrike, rammet.

Men tonen var munter da jeg forlot statsministerboligen en knapp time tidligere.

– Gleder Norge seg til å samarbeide med vår nye utenriksminister, da? Ha ha. Latter.

Dagen før, på onsdag, kjørte nemlig den tidligere London-borgermesteren og Brexit-generalen Boris Johnson ut de samme sikkerhetssperringene som vi sto og spøkte med vaktene i. Da for første gang som Storbritannias øverste diplomat.

Til flyplassen for å snu

Mer om ham straks, men la oss først skru tiden tilbake til det som virker som en evighet siden. Til mandag denne uka. Jeg hadde vært på ferie i Storbritannia siden folkeavstemningen om utmeldelse av EU var et faktum.

Jeg hadde turnert den nordengelske landsbygda på kanaler bygd under den industrielle revolusjon. Den gang trakk hester båtene som fraktet varene videre ut til store havner langs kysten. Nå putrer lange, smale kanalbåter inn og ut av slusene med folk som får hvilepuls av å se landskapet gli sakte forbi.

Jeg sto i en usedvanlig lang passkø på Gardermoen på vei inn i Norge, da Andrea Leadsom uventet trakk seg som lederkandidat for Det konservative partiet. Takket være den langsomme køen, kunne jeg følge talen hennes og reaksjonene direkte på telefonen min.

Jeg skulle rett på jobb fra flyplassen, og der ble det raskt bestemt at jeg bare kunne snu og dra tilbake til London. Den plutselige utviklingen gjorde at Storbritannia skulle få ny statsminister og ny regjering to måneder tidligere enn noen hadde trodd samme morgen. Heller ikke NRKs London-korrespondent, som endelig hadde ferie etter intense måneder med Brexit-jobbing. Derfor ble det altså jeg som løp inn og ut av parlamentet i Westminster og statsministerboligen Downing street denne uka.

En utenriksminister til spott og spe

Reaksjonene på utnevnelsen av Boris Johnson lot ikke vente på seg. «Kjære verden – unnskyld», sto det på forsiden av Daily Mirror.

En talsmann for Det hvite hus i Washington så ut som han trodde det var en spøk, og klarte bare så vidt å holde seg fra å begynne å le da han fikk vite om utnevnelsen.

Den franske utenriksministeren kalte Johnson en løgner, og den britiske opposisjonspolitikeren og utfordrer til ledervervet i Labour, Angela Eagle, sperret øynene opp, snudde seg vekk fra publikumet hun sto og holdt tale for og holdt nesten på å si noe stygt da hun ble presentert for nyheten.

Og da han torsdag holdt sin aller første tale som utenriksminister, ble han buet ut av en lattermild forsamling på den franske ambassaden i London. DET har ikke skjedd mange utenriksministre før ham.

Men på en plen med utsikt til parlamentet i Westminster treffer vi tre kolleger ved sykehuset St. Thomas. De er ikke like skeptiske til den rappkjefta lysluggen Johnson. De er typiske Londonere i sin varierte bakgrunn. Den ene har asiatiske røtter, men født og oppvokst her. Den andre er etnisk brite fra Nord-Irland. Den tredje er polakk, men har bodd nesten ti år Skottland før han flyttet til London.

Ingen av dem har sans for den stramme innvandringspolitikken den ferske statsminister Theresa May sto for som innenriksminister i seks år. Men Boris Johnson har de mer sans for.

– Han skiller seg fra andre politikere, er god på kommunikasjon og kan bli en god utenriksminister, tror Sarah McElroy. Hun har likt å ha den muntre, vittige Johnson som borgermester i London i åtte år, og tror han har mye å fare med. Men hun ville ikke hatt han som statsminister, der går grensa.

Inkluderer begge fløyene i regjeringen

Den nye statsministeren heter derimot Theresa May. Jeg fikk dessverre ikke snakket med henne, men traff et par sentrale partikolleger av henne. Chris Grayling ledet det som ble en veldig avkortet ledervalgkamp for Theresa May, og ble torsdag premiert med posten som ny transportminister i Mays regjering. Dagen før sa han til oss at hele partiet nå står samlet bak Theresa May.

Det samme sa Theresa Villiers, da vi traff den daværende Nord-Irlandministeren på plenen foran parlamentet i Westminster. Dagen etter var hun ute av regjeringen, visstnok etter å ha takket nei til et tilbud om en annen post.

Spørsmålet er om partiet er så samlet som de ønsker å gi inntrykk av.

Vel.

Theresa May har valgt å gi mange og tunge poster til folk som sto på motsatt side som henne selv i EU-valget. Kanskje nettopp for å samle det splittede partiet. Eller kanskje, som en del kommentatorer peker på, for å la dem rydde opp i kaoset de selv har skapt.

Nå kan de sikre handelsavtaler og godt samarbeidsklima med tidligere EU-kompanjonger, mens hun kan konsentrere seg om å skape et Storbritannia for vanlige, arbeidende briter, som hun sa i sin tiltredelsestale, der jeg sto bare noen meter fra henne i Downing street.

Noen skritt bak sto Phillip May, ektemannen. Der det pleier å stå en kvinne. Der det bare en gang tidligere gjennom historien har stått en mann; Han het Denis Thatcher.

Gratisavisen Metro hadde en fantastisk ironisk beskrivelse av herr May fra akkurat dette historiske øyeblikket:

– Theresa Mays ektemann stjal showet med sin sexy marineblå dress, i det han starter livet som førstemann.

Og videre:

– En enkel kneppet knapp ved midjen fremhevet hans fantastiske figur, og det matte blå slipset fikk frem øyefargen hans. Runde briller plassert på nesen fremhevet den utrolige benstrukturen – uten tvil en av de sidene ved ham som sørget for å vinne konas gunst.

Hvor mange statsministerkoner har vel ikke vært utsatt for lignende beskrivelser.

Et nødvendig ærend

Men når det gjelder fru Mays likestillingsambisjoner, så startet hennes regjeringstid med en skuffelse for mange. Langt fra halvparten av statsrådene er kvinner, slik forventningene var.

Og her må vi ta en toalettpause.

Beklager.

Men når man står sånn i Downing street og rapporterer og observerer i timevis av gangen, så melder naturlig nok behovene seg. Men det er ingen do der for fremmøtt presse. Vi må ut gjennom sikkerhetssperringene, (som gir oss god anledning til å bli kjent med vaktene, som dere har forstått), og bort i gata til en av pubene for å låne fasilitetene der. Så må vi inn igjen, og bli skannet som i flyplasskontrollen, før vi nok en gang kan innta våre plasser ved mikrofonene eller bak kameraene eller hvor vi nå hører hjemme.

En såpass omstendelig prosess, at jeg holdt meg så lenge jeg kunne av frykt for ikke å rekke sending. Dere skulle bare visst hvor trengt jeg var på et par av de rapportene vi leverte denne uka.

Men jeg forteller egentlig dette fordi dobesøkene ble interessante. På den ene puben henger nemlig avisoppslag i glass og ramme fra den gang Margaret Thatcher skrev historie og dannet sin første regjering i 1979. Og er du blant dem som er skuffet over kvinneandelen i Theresa Mays regjering, så kan jeg berolige med at det i hvert fall har gått fremover. Overskriften den gang var «Alle Maggies menn», og det var altså kun en kvinne i den regjeringen: Jernkvinnen selv.

Den andre puben som fikk noen lite innbringende besøk av meg denne uka, ga meg anledningen til ikke bare å stå utenfor nr. 10, men faktisk gå inn. Der har de tydeligvis skjønt for lenge siden det vi fikk bekreftet denne uka, at det er en kvinne som hører hjemme i statsministerboligen med inngang nr. 10. Her er nemlig dametoalettet prydet med en kopi av statsministerens dør, mens herrene må bruke nr. 11, finansministerens inngangsdør. Phillip Hammonds dør.

Med betydelig lettere blære kunne jeg komme meg tilbake til den ekte døra og observere nye statsråder komme og gå. Til tilrop fra de mange fotografene utenfor som ville sikre seg de beste bildene av det historiske som foregikk.

En statsministers beste venn?

Men det var EN som fikk mer oppmerksomhet enn noen annen i den lille gatestubben disse dagene. En som verken flyttet ut eller inn, men som ble igjen. Det skapte store overskrifter da det ble kjent at huskatten Larry fikk fornyet tillit som statsministerens personlige rottefanger. Helt uanfektet av begivenhetene rundt, kom han stadig ut og satte seg foran den berømte døra og begynte å slikke seg.

Så stor var oppmerksomheten om førstekatten Larry, at avtroppende statsminister David Cameron måtte erklære sin kjærlighet til ham i sin aller siste spørretime i Underhuset.

Jeg satt på galleriet over mannen som har ledet Storbritannia de siste seks årene. Mannen som måtte gå da folket stemte for å melde landet ut av EU. Men han virket uanfektet, nesten lettet da han takket for seg. Det rådet en usedvanlig lett tone i Underhuset sist onsdag. Det var som om jeg var vitne til en stand-up-forestilling mer enn en politisk debatt.

En statsminister som sammenlignet opposisjonsleder Jeremy Corbyn med Monty Pythons sorte ridder. Han som fikk kappet av seg både armer og bein, men som ikke ville gi seg. – Det er bare skrubbsår.

For det neste politiske dramaet i Storbritannia kommer i Labourpartiet, som har en leder med veldig lite støtte i sin egen parlamentsgruppe. Som blir utfordret av to partikolleger med appetitt for jobben hans, men som nekter å gi seg. Han har nemlig stor støtte blant medlemmene, noe som viser hvordan Labour sliter med kontakten mellom topp og bunn.

Alvorets time

Men for denne gang er den politiske forestillingen over. Hverdagen begynte for alvor da en terrorist kjørte inn i en folkemengde i Nice på den franske nasjonaldagen og tok livet av over 80 mennesker. Den ferske britiske regjeringen må nå håndtere en brutal virkelighet.

Tidligere britiske statsministre har bevist hvor viktig det er å stå samlet i vanskelige tider. Denne sommeren fikk jeg også besøkt bunkeren Winston Churchill ledet britene fra gjennom andre verdenskrig. Store arealer rett under Downing street ble bygd om til møterom, militære sentraler og soverom for et stort antall mennesker, Churchill inkludert. Herfra ledet han arbeidet med å bekjempe Hitler og vinne krigen.

Og kanskje er det på sin plass å avslutte dette brevet med den daværende britiske regjeringens ord, som var ment som motivasjon til det britiske folk under krigen. Men som ble gjemt og glemt helt til de ble gjenfunnet i år 2000 for å bli et av de mest siterte begrepene gjennom tidene.

Keep calm and carry on.