Området som formet Tyrkias president Erdogan

Jeg befinner meg i dumpa i den ellers litt bohemske og vestlige bydelen Beyoglu i Istanbul, en bydel som for øvrig også jeg bor i. Men dette området er annerledes.

Noen hus er delvis rast sammen. På andre bygninger flasser malingen av veggene.

Under det osmanske riket ble krigsskipene bygget og vedlikeholdt i havneområdet her langs det gylne horn. Det skal ha vært et imponerende skue.

Men det er ikke det Kasimpasa er kjent for lenger.

I dette litt slitne, gamle industriområdet vokste Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan opp i en fattig konservativ familie. Mannen som har holdt hele Nato-alliansen som gissel i spørsmålet om Sverige og Finlands medlemskap.

Jeg er på vei dit han bodde, og tråkker opp en bratt steinbelagt gate.

En guttegjeng slentrer forbi. Det sies at det tøffe miljøet i Kasimpasas arbeiderstrøk skal ha formen Erdogan.

Her lærte han å snakke rett fra levra og utviklet en forakt for den sekulære overmakten.

Bak jerngitteret i et av vinduene titter en kvinne ut.

– Jeg husker ham godt. Han var en god gutt, sier den gamle damen med skautet godt trukket over håret.

– Det var der huset hans sto, men det er revet, forteller hun og peker mot en grå betongblokk, som ser ut til å være fra 1970-tallet. Erdogan flyttet inn der som nygift legger hun til.

Et tyrkisk flagg henger over gata foran blokka. Det er tvinnet rundt snoren og har falmet i sola.

En mann roper ut fra balkongen i toppetasjen.

– Kom opp til meg. Jeg er den som vet mest om Tayyip.

Han står i døra og tar imot og viser inn i en liten stue.

På veggen henger et bilde av familien sammen med ekteparet Erdogan.

Barten er avslørende

– Vi var naboer i 20 år. Jeg kan treffe Tayyip når jeg vil, sier han og smiler under barten.

Den samme barten som også Erdogan har og som er populær blant hans tilhengere.

Bart og ansiktshår forteller hvem du stemmer på i Tyrkia. Den litt korte, rette barten viser at du er en konservativ muslim.

Erdogan har barbert den slik i over 40 år. En gang, mange år før han fikk makt, ble han pålagt av sjefen sin å ta den bort. Han nektet og fikk sparken.

Venstresiden har en tykkere mer hvalross-lignende bart, mens nasjonalistene gjerne barberer den litt som en halvmåne som peker nedover.

Det er ingen tvil om hvilken leir Erdogans nabo tilhører.

– Jeg og andre vanlige folk vil at han skal sitte som president resten av livet. Det finnes ingen leder som er så samlende som ham, påstår mannen.

Jeg tenker på rådet jeg har fått om aldri å spørre hva en tyrker mener om Erdogan. Enten hater de ham eller elsker ham.

Islamistenes fremmarsj

Den tidligere naboen beskriver Erdogan som er hardtarbeidende og rettferdig mann. En mann av folket. Det ligner for øvrig måten Erdogan selv ønsker å fremstille seg på,

Mannen forteller om en gang han ble med Erdogan til valgdirektoratet for å klage fordi han mente seg utsatt for valgjuks. Den gang stilte Erdogan til valg som borgermester i bydelen.

Men personen som skulle motta klagen var ikke interessert i å lytte. Han var en arrogant snobb som nippet til whisky. Erdogan ble rasende og klasket til ham, forteller den tidligere naboen.

At en med Recep Tayyip Erdogans bakgrunn skulle få makt i det den gang så sekulære Tyrkia er ganske utrolig.

På mange måter ble han hjulpet frem av de tyrkiske generalene, som forsøkte å undertrykke islamistbevegelsen.

Da store deler av venstresiden nærmest ble utradert etter militærkuppet i 1980, skapte det et vakuum som islamistene tok.

I 1994 ble Erdogan valgt til ordfører i hjembyen Istanbul.

Åtte år senere vant partiet hans, AKP, parlamentsvalget med små marginer.

Men før det hadde generalene gjennomført det som blir kalt for det myke kuppet og som sendte Erdogans popularitet til nye høyder.

Regjeringen ble i 1997 presset til å gå av, tusenvis av påståtte islamister ble sparket fra jobbene sine og partiet lagt ned.

Erdogan endte i fengsel anklaget for å ha forsøkt å få islamister til å gjøre opprør.

Etter 4 måneder bak murene fikk Amnesty ham løslatt, og han kom ut som en helt.

20 år ved makten

Neste år har han sittet 20 ved makten, først som statsminister og siden som president med utøvende makt. Han er både statsoverhode og regjeringssjef etter at han fikk gjennom en endring i grunnloven for fire år siden.

I løpet av disse årene har han lært seg mange politiske knep og er en mester i å sjonglere allianser både hjemme og ute.

Det viste han med all tydelighet før og under Nato-toppmøtet, da Sverige og Finlands Natosøknader ble hans forhandlingskort.

Erdogan anklaget de to nordiske landene for å stå i ledtog med PKK. Det samme PKK som han selv forsøkte å få en fredsløsning med for noen år siden.

I tolvte time gikk han med på å la Nato behandle søknadene deres likevel, men sa på tampen av toppmøtet at han ikke automatisk vil sende saken til parlamentet for godkjenning.

– For Erdogan handler det bare om Erdogan, og han bruker alle triksene i boka for å styrke hans maktbase, sa en professor i internasjonale relasjoner til meg for et par uker siden.

Vi møttes i Ankara der han har permanent hjemmekontor etter at han som en av mange tusen universitetsansatte ble sparket etter kuppforsøket for ganske nøyaktig seks år siden

Til sammen mistet over 150.000 mennesker jobbene sine anklaget for å ha stått i ledtog med kuppmakerne.

Mange tusen ble arrestert, og det bygges nå fengsler for harde livet.

Fra trangbodd til palass

Selv om Erdogan forsøker å fremstille seg som den vanlige mann i gata, kunne ikke kontrasten fra oppveksten til livet han lever nå vært større.

I Kasimpasa bodde han i en trang leilighet og måtte spe på familieøkonomien ved å selge vann på gata. I dag lever han i et palass han har fått bygget for seg selv, som er mye større enn Det hvite hus eller Buckingham Palace.

Han har også et eget privatfly som han har fått i gave av emiren i Qatar.

Innen juni neste år må han avholde valg.

Senere samme år markeres også 100-årsdagen til Tyrkia. Planen til Erdogan er å sitte med makten da også, men hans suksesshistorie har alltid vært at han har forbedret tyrkernes økonomi.

Nå daler populariteten i takt med den stigende inflasjonen, som ifølge offisielle tall er nærmere 80 prosent.

Den tidligere naboen var på gata for å stanse kuppmakerne den natta for seks år siden. Han tror valgvinden snur denne gangen også.

– Vi er ikke opptatt av inflasjon og levekostnader. Erdogan har lovet å øke pensjonen og minstelønnen, så han har en kur mot dette, sier den lojale naboen.

Men han kommer med en innrømmelse. Barnebarnet vil ikke stemme på Erdogan.