Aksjon «La jentene leve»

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i New Delhi.

I dag fyller min eldste datter 27 år. Hun heter Nora og er sykepleier. Til tross for at hun altså er min eldste så har hun en storesøster Katja og en lillesøster Ada.

Nå synes kanskje enkelte - allerede - at dette blir noe vel internt. Korrespondentbrevene skal være personlige, men ikke private.

Mitt poeng er ikke å være familiært navlebeskuende, men å gi et indisk problem et norsk ansikt. Gjøre noe fjernt til noe nært. Noe vi kan forholde oss til. Det er dét jeg forsøker å formidle ved å bruke min personlige glede og stolthet fra denne dagen for 27 år siden - til noe universelt og allmenngyldig.

Hør korrespondentbrevet i lyd:

«Gendercide»

Nora er et internasjonalt navn. Mitt poeng er at i et land der det fødes tusenvis av jenter hver dag, så var det sikkert en liten Nora som ble født her også den 18. juni i 1984.

Men sannsynligheten for at hun lever og kan feire sin 27-årsdag i dag, er adskillig mindre enn den har vært for min Nora.

For i India er «gendercide» et økende problem. Ikke folkemord, ikke etnisk renskning men kjønnsmord. Og det går ut over jentene.

For døtre kan bety ruin. Å gifte bort en jente, innebærer nemlig at hennes familie må betale medgift til brudgommens familie. Og i India blir brudgomfamiliene stadig grådigere og mer kravstore, og jenteforeldre sliter tilsvarende.

De har kanskje råd til én datter, men neppe to og, som i vårt tilfelle, i hvert fall ikke tre.

Moderne teknologi gjør at man nå ved hjelp av ultralyd og andre digitale instrumenter, kan finne ut fosterets kjønn på et tidlig tidspunkt.

I India snakkes det om jentene som er blitt borte. Det skrives lederartikler og kronikker om disse jentene, som forsvinner fordi de blir sett på som en fremtidig belastning for familieøkonomien.

Så pikefostre fjernes og jentebabyer blir avlivet. Ikke i enorme mengder, men det offisielle tallet er 914 pikebarn under seks år for hver 1000 gutt.

Det er vanskelig å skulle tenke at mens barnets mor og jeg følte enorm glede på denne dagen for 27 år siden, så var det på denne dagen i 1984 indiske familier som følte en bunnløs fortvilelse over å få datter nummer to.

Sannsynligheten er stor for at mange av disse familiene ikke feirer bursdag i dag, for mange av disse 27-år gamle kvinnene ble aldri det - verken 27 år eller kvinner.

Det sørgelige regnestykket

Men sånn er det jo «nerri der» har enkelte allerede rukket å tenke. Fattigdom og overtro, kastesystem og hedenskap, århundregamle tradisjoner med enkebrenning og æresdrap.

Og det er riktig. India har en lang historie, med mange religiøse og kulturelle forestillinger som vi verken forstår eller behøver å akseptere. Folk bor avsides og langt på landet. «De vet ikke bedre», sett med våre øyne.

Men etterhvert som samfunnet blir modernisert og befolkningen får utdannelse, så kvitter de seg nok med mange av de middelalderske holdningene som hindrer utvikling og likestilling, vil mange tenke.

Men det er på dette punktet det nå ropes et alvorlig varsko i India. For det har gått fra vondt til verre.

914 jenter pr. 1000 gutter, som er tallet etter årets folketelling, er en forverring sammenlignet med folketellingen i 2001. Da var det 927 jenter pr. 1000 gutter under seks år. Og dét tallet ble ansett for å være svært bekymringsfullt for 10 år siden.

Men det som er enda tristere. Det er de rikeste og best utdannede som bidrar til denne negative tendensen, ikke de marginaliserte og overtroiske analfabetene.

Ifølge en oppsiktsvekkende studie som ble offentliggjort i det anerkjente tidsskriftet Lancet i forrige måned, er det i disse privilegerte gruppene nå bare drøyt 700 jenter pr. 1000 gutter.

I disse miljøene er det altså - statistisk sett - om lag 300 jenter man ikke kan gjøre rede for pr. 1000 jentefødsler de siste seks årene.

India er et land med 1,2 milliarder innbyggere og 26 millioner nyfødte hvert år, det betyr at det fødes ca 30.000 jenter hver dag.

Avhengig av hvilke tall og grupper man legger til grunn, blir om lag 3000 jenter borte hver dag, altså mer enn 100 pr. time. Den timen har 100 indiske familier bestemt seg for at deres datter som kom, kommer eller skulle ha kommet til verden i dag, ikke skal få leve.

Regnestykket gir ikke noe presist svar, men det kan dreie seg om at en snau million jenter blir borte - hvert år.

Det er feilmarginer og mørketall, men alt tyder altså på at indierne - frivillig - har kvittet seg med talentet og arbeidskraften til nærmere dobbelt så mange jenter som det er innbyggere i Norge, nærmere 10 millioner jenter, bare siden årtusenskiftet.

Mange av dem ville vokst opp i fattigdom som analfabeter, men tatt ansvar og holdt hjulene i gang. Andre ville ha bidratt i større grad til å gjøre India til et bedre land å bo i, kanskje som sykepleier som min private jubilant, Nora. Andre ville ha blitt lærere eller dataingeniører, de kunne ha skrevet bøker eller laget musikk.

Hva disse damene kunne ha prestert eller gjort, får India aldri vite, for jentene ble fratatt muligheten etter en avgjørelse som for den enkelte familie kanskje kan synes rasjonell, men på nasjonalt nivå blir summen av disse enkeltbeslutningene en ufattelig og katastrofal sløsing med skaperkraft og kreativitet.

I tillegg til de åpenbare etiske utfordringene.

Kvinnene styrer India

Samtidig: India har en rekke markante kvinner i sentrale posisjoner.

Presidenten er kvinne, New Delhis borgermester er kvinne, landets desidert mektigste politiker Sonia Gandhi er kvinne. Posisjonen som tilsvarer Stortingspresidenten er kvinne, opposisjonslederen i nasjonalforsamlingen er kvinne, USA-ambassadøren er kvinne.

Med andre ord. Kvinner bekler mange maktposisjoner.

De er i tillegg svært synlige og høyt respektert i den indiske offentligheten, fra deltagelse i TV-debatter til stjernestatus i Bollywood. Og mediene dyrker de skoleflinke jentene, de som feide gutta av banen da indiske universiteter nylig avholdt opptaksprøver.

Likevel velger altså stadig flere ikke å sette jenter til verden.

To verdener

For en gangs skyld nytter det ikke å skylde på myndighetene. Indiske folkevalgte har vedtatt lover som gjør det ulovlig med såvel «gendercide» som æresdrap. Men det er åpenbart ikke nok.

Nå fremmes det stadig oftere krav om at lovene må anvendes. Nylig sendte landets høyesterett ut et viktig signal. Forbrytelsen som så feilaktig kalles æresdrap, skal kunne straffes med livsvarig fengsel.

Men hva en fortvilet far i en fjern landsby med tradisjonelle holdninger fra fortiden, hva en slik mann mener er riktig, stemmer ikke med Høyesteretts lovfortolkning. Det er to forskjellige verdener opp mot hverandre.

India er et hypermoderne land, en atommakt som er verdensledende innenfor informasjonsteknologi og som har sendt romfartøy til månen. Samtidig lever hundrevis av millioner av mennesker i hytter og rønner uten gulv og do.

India har noen av verdens rikeste milliardærer, mens nærmere en milliard mennesker ikke har råd til kjøpe en sykkel.

Sykkelen som beskytter

Men kanskje kan sykkelen bidra til å gi jentene en sjanse.

På dette punkt har delstaten Bihar gått foran. Jenter som fortsetter på skolen utover 9. klasse, får gratis sykkel. Det er som et Kinderegg, «tre-ting-på-en-gang».

De kan sykle rundt og forbi plagsomme guttegjenger som antaster kjønnsmodne jenter på skoleveien. Sykkelen er i tillegg et luksusgode av en gulrot som motiverer jentene til å fortsette med skolegangen.

Og det bidrar til å bryte det gamle mønsteret, der jentene etter hvert dropper ut av skolen og gifter seg med en håndplukket men ukjent kavaler før de fyller 18 år, slik halvparten av indiske jenter gjør.

For det er jo ikke slik at indere ikke vil ha jenter. Det er de sosiale forventningene og økonomiske forpliktelsene forbundet med gifteferdige jenter mange ikke kan leve med.

Men hvis India, ved å dele ut noen hundre millioner sykler, kan endre oppvekstvilkårne og fremtidsutsiktene for landets jenter, slik at flere kan bli både 27 år og mer, da sykler i alle fall Indias kvinner i riktig retning...