NRK Meny
Normal

Takk Afrika og på gjensyn

Det finnes så visst et annet Afrika enn sult, nød og en kaotisk rettssal i Kongo.

Malindi, Kenya

Solen går opp og ned over Malindi i Kenya, slik den har gjort århundrer. For NRKs korrespondent er det siste solnedgang akkurat her.

Foto: BRENNAN LINSLEY / AP

Afrika: Dag Bredvei
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i feriebyen Malindi i Kenya.

Blå bølger slår inn over den hvite sandstranda. Det indiske hav møter det afrikanske kontinentet.

Selv sitter jeg under en palme med kokosnøtter og skriver dette avslutningsbrevet.
Det er sen ettermiddag her i Malindi - en ’laid back’ liten ferieby på den kenyanske kysten.

I horisonten ser jeg en knall oransje måne stige opp av havet. Jeg blar i dagboka. Slår opp på 30 august, - førstkommende mandag. Det blir min siste dag på jobb i Afrika.

Jeg ser tre ord som jeg må ha skrevet ned for mange måneder siden. Smiler i det jeg leser høyt for meg selv:

-Thank you Africa!!

Og det er slik jeg føler det: - en takk til Afrika!

Det oppleves godt at det er følelsen av takknemlighet som dominerer etter fire år på dette kontinentet.

Afrikas tid er kommet?

Tidligere denne dagen var noen av mine nærmeste og jeg på båttur langs kysten her. Vi la til på en liten øy. Turistene fra Italia som alltid dominerer denne delen av Kenya kaller øya for Sardinia Doe - Sardinia nummer to.

En italiensk venninnegjeng ikledd moteriktige bikinier sang på låta til Shakira som alle nynnet på under fotball VM i sommer:

- This time for Africa!

Og kanskje er det Afrikas tid nå. Mange positive hendelser tyder på det.

En rekke land feirer 50 år som fri nasjon i løpet av dette året.

Det er en milepæl for mange. Kanskje nå, etter 50 år klarer afrikanerne å legge åket fra kolonitiden bak seg?

- It’s time for Africa!

Jeg opplever en voldsom stolthet blant afrikanerne etter det vellykkede verdensmesterskapet i fotball i sommer. Maken til entusiasme, fargerik og sjarmerende opptreden fra elleville fotballtilhengere, skal du lete lenge etter.

Video Sør-Afrika er ute, men fester videre

Fotball-VM ble hele Afrikas mesterskap.

Foto: Nyhetsspiller
Nelson Mandela og Graca Machel

Og da 'Mr. Africa himself', Nelson Mandela, også maktet å kaste glans, var stoltheten fullbyrdet.

Foto: SIPHIWE SIBEKO / Reuters

Det er langt fra Kenya til Sør-Afrika. Men stoltheten over det vellykkede verdensmesterskapet preger også dette landet og hele kontinentet ser det ut til.

Fotball-VM har rokket ved manges oppfatning av Afrika og afrikanere. Derfor var det så viktig at VM ble en stor suksesshistorie.

Kontinentet viste en hel verden at afrikanerne kan levere varene, med stil, med sjarm, med entusiasme!

Afrika fikk vist fram så mye annet enn det bildet mange har i sine hoder; et kontinent preget av nød, konflikt, sult og uro. Verden gav Afrika tillit, afrikanerne grep sjansen til fulle.

Det er en deilig bris her jeg sitter med sand mellom tærne og saltvann i det etter hvert tynne håret jeg har igjen. En solfylt flott dag er blitt til kveld. Den oransje månen har steget opp av havet og er godt plassert på himmelvelvingen.

I måneskinnet skriver jeg ned noen stikkord i dagboka. Det er tid for å reflektere litt.

- Må lukte Afrika

En av mine forbilder, er den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapucinski som døde for noen år siden. Han reiste mye på kryss og tvers i Afrika. Hans artikler bar preg av nærhet til afrikanerne. Kapuchinski hadde en dyp innsikt i afrikansk kultur og levemåte.

Han brydde seg mindre om pressekonferanser med pompøse statsledere. Han var opptatt av vanlige mennesker - i denne delen av verden har vanlige mennesker nesten alltid uvanlige historier å fortelle.

Kapuchinski sa at for å dekke Afrika, så må du lukte Afrika.

Det rådet er verdt å ta med seg i en tid der vi journalister lager flere og flere saker der vi baserer oss på stoff fra andre, i hovedsak fra de internasjonale nyhetsbyråene.

Da jeg dro hit for fire år siden, hadde jeg et ønske om å komme tett innpå vanlige mennesker. Og å fortelle deres historie.

Ikke bare sult og Band Aid

Mange av dem jeg har møtt, er stolte av landet sitt og over å være afrikanere.

Som i den første kolonien som ble frigjort. Med et lite kamera og radioopptaker var jeg med på 50-års-feiringen i Ghanas hovedstaden Accra i mars 2007.

En familie i festantrekk med unger med flagg tok kontakt med meg. Da de hørte at jeg var kommet for å dekke deres feiring, lyste de opp av glede. De inviterte meg hjem til landsbyen neste dag.

Ekteparet der han var snekker og hun lærer, bodde i et fint hus i et nytt boligfelt utenfor Accra.

Familien med to barn viste en enorm stolthet over landet sitt. Ghana er i dag blitt et forbilde for andre afrikanske nasjoner som ønsker frihet og demokrati.

Jeg fikk reaksjoner fra Norge at det var befriende å komme tett på en afrikansk familie som hadde det materielt godt, i kontrast til fokuset på flyktninger og andre som lever i nød som ofte dominerer i dekningen fra Afrika.

Mye av den samme reaksjonen fikk jeg etter å ha sendt en TV-reportasje om en familie som feiret overgangen til tusenårsskiftet i Etiopia. Landet har en annen kalender enn oss, slik at de i september 2007 feiret nyttårsaften og overgang til år 2000.

Jeg ble invitert til fest hos familien til en ung kunststudent som jeg traff på Markato, Afrikas største markedsplass.

Aster Abebe grep sjansen til å gi nordmenn et annet bilde av Etiopia enn det mange har etter Band Aid og andre kampanjer rettet mot sult rammede i landet.

Kunststudenten tok NRK med til vakker natur og et stort fossefall ved Debre Lebanos der hun og en venninne malte flotte landskapsmotiv. Nyttårsaften feiret vi hjemme hos familien. Neste morgen dro vi til kafeen som alle er med på å drive.

Familien Abebe som levde ganske fattigslig for noen år siden, har de siste årene etablert seg i den økende middelklassen. Stolt viste de til at Etiopia har hatt en økonomisk vekst på mellom sju og ti prosent hvert år de siste fem årene.

Aster Abebe og familien hennes ønsket inderlig å gi et positivt bilde av landet som mange utenfra forbinder med sult og nød.

Mrs Ellen

Jeg glemmer heller ikke de kvinnelige politiskolestudentene jeg traff i Monrovia i Liberia. De var også preget av en enorm stolthet. Kvinnene hadde landets president Ellen Johnson Sirleaf som forbilde.

Nicolas Sarkozy og Ellen Johnson-Sirleaf

Ellen Johnson Sirleaf er Afrikas nye stjerne. Her tas hun imot av Frankrikes Nicolas Sarkozy.

Foto: CHARLES PLATIAU / AFP

De meldte seg til polititjeneste for å ta henne på ordet når hun ba alle om å delta i oppbyggingen av nasjonen som tidligere var preget av mange år med borgerkrig.

Ellen Johnson Sirleaf er den første kvinnelige presidenten i Afrika og er blitt et stort forbilde for mange. Hun har tidligere vært banksjef og senere økonom i Verdensbanken.

Hvordan gikk det?

Her jeg sitter ved strandkanten i kveldsmørket og hører bølgene slå mot land, tenker jeg også tilbake på noen av skjebnene jeg kom tett innpå i denne jobben.

Jeg har ofte lurt på om hvordan de har det? Det er visst ikke bare jeg som funderer på det.

I januar 2009 skulle jeg følge daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen på reise i Kongo og Tsjad.

Da vi møttes i Kinshasa, sa Strøm-Erichsen:

- Hvordan går det med den lille gutten i Goma?

Statsråden hadde sett innslaget noen måneder tidligere om seks år gamle Sidomana. På grunn av krigshandlinger hadde gutten flyktet hals over hodet sammen med foreldre og søsken.

I panikken som oppstod, kom han bort fra familien sin. Seksåringen satt alene i veikanten og gråt. En annen familie på flukt stoppet opp og tok ham med seg.

Selv fant jeg Sidomana i en flyktningleir. Familien som tok vare på ham, sa at gutten ikke hadde sagt et eneste ord etter at de fant ham to uker tidligere. Han bare gråt.

Fotograf Håvard Hagen og jeg var ute med en FN-patrulje neste dag. Nye kamphandlinger nær flyktningleiren gjorde at FN-soldatene ble kalt inn til basen sin.

Igjen var seks år gamle Sidomana på flukt. Jeg har ofte tenkt på om han noen gang ble gjenforenet med familien sin?

Fordommene om igjen

Det siste året er det blitt færre møter med afrikanere som har en sterk historie å fortelle.

To nordmenn i et fengsel i Kongo har dominert dekningen fra dette kontinentet siden mai i fjor. Det har aldri før vært så mange norske journalister på en gang i Afrika som under rettssaken i Kisangani.

Joshua French og Tjostolv Moland

Den kaotiske rettssaken mot Joshua French og Tjostolv Moland bekreftet alle fordommene.

Foto: Junge, Heiko / Scanpix

Det er tankevekkende at det likevel ikke har vært noen økning av afrikanske saker og større interesse for Afrika i norske medier i denne perioden.

Etter min mening har saken i Kongo vært dårlig reklame for Kongo, for Afrika, men også for Norge.

Men det mest triste ved saken er at mange har fått sine fordommer mot Afrika og afrikanere bekreftet, gjennom måten rettssaken i Kisangani er blitt gjennomført på.

Forhåpentligvis kan dekningen av det vellykkede fotball-VM i sommer ha rettet opp mye av det negative bildet som saken i Kongo har påført afrikanere og kontinentet.

Den oransje månen over Det indiske hav har skiftet farge til gul. Månen har fått konkurranse fra den intense afrikanske stjernehimmelen.

Sandkrabbene rundt meg løper i panikk i det jeg reiser meg. Fornøyd konstaterer jeg at ingen kokosnøtt traff hodet mitt denne kvelden.

Det er tid for å forlate stranda ved Malindi. Snart er jeg også klar for å pakke snippesken og vende nesa hjemover til gamlelandet.

- Thank you Africa - eller som de sier det her i Kenya - Asanti Sana Africa!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt