«Det har vært en fire år lang øvelse i å mestre egen utilstrekkelighet»

Verdens lengste kyss er veldig vått. Og det skjer der nede. De to som driver på, har gjort det lenge.

Tretusenårsriket i Egypt er et ektefødt barn av dette flodforeningsfenomenet – der Den blå Nilen møter Den hvite Nilen – som altså kalles verdens lengste kyss.

Deres første møte finner sted i Sudans hovedstad Khartoum, en mil under KLM-maskinen og koppen med flykaffe som skvulper faretruende i turbulensen.

Der nede blander de to seg sammen til ett.

Den kraftigere Blå Nilen fra Etiopias høyland og Den hvite Nilen, som på sin side har reist lenger.

Helt fra Uganda, Tanzania, Rwanda, eller sågar Burundi, alt etter hva man mener at en kilde er.

Mange modige og middelmådige menn døde i kampen om å bli den første europeer som fant fram til dette ene stedet der den fjerneste dråpen som blir til Nilen har sitt utspring, deriblant Livingstone og en løperkonge fra Sogn.

Hjem

Vindusplassen på rad 17 over Sudan er et fint sted å sitte og skrive dette brevet. Vi har dekket Afrika fra Kapp til Khartoum i fire år.

I de årene har Christine Præsttun og jeg drevet NRKs Afrikakontor på skift, som en døgnåpen mann-konebutikk, med hyllene fulle av ferdige reportasjer, store planer og gode eller håpløse ideer om mulige historier fra 49 av Afrikas 54 stater. De fem nordafrikanske landene er i Midtøsten-korrespondentens portefølje.

For å være ærlig, så har det har vært en fire år lang øvelse i å mestre egen utilstrekkelighet.

Å følge med på 49 land er svært ambisiøst om man er en smule nidkjær, og vi skulle jo egentlig dele én stilling. Jeg kan fremdeles bare navnet på halvparten av hovedstedene.

Men de store, viktige hendelsene og utviklingstrekkene, de små smilehullene, historiene om de som er der når naboene rammes av sult og terror, de var en del av sortimentet.

Hvis vi først godtar denne butikkmetaforen, så er dette brevet en slags vareopptelling over noen av de viktigste hendelsene på kontinentet de siste fire årene. En vareopptelling over noe av det vi fikk dekket, og ikke dekket.

Opptur 1

En journalist spurte oss hva som har vært den viktigste, mest positive hendelsen på kontinentet mens vi har bodd her.

At ebolaen i Vest-Afrika ikke ble starten på slutten på menneskeheten? At bekjempelsen av malaria går mye raskere enn ekspertene hadde trodd, eller at hiv-kurvene peker riktig vei?

Nei, svaret finner vi i det kystløse gigantlandet Etiopia.

Der skjedde det nylig et politisk jordskjelv, med uanede virkninger for landets vel 100 millioner innbyggere, for Afrikas horn, ja for hele Afrika, skal vi tro FNs generalsekretær.

Framtiden vil vise om dette er det mest positive som har skjedd på kontinentet siden apartheid ble vraket og Mandela sluppet fri.

Etiopia har fått en ny, reformivrig demokrat av en statsleder med svært dårlig tid.

Her er noe av det den nye, unge statsministeren Abiy Ahmed har sagt og gjort de første hundre dagene etter at ha kom til makten i april i år:

• Skapt fred med erkerivalen Eritrea etter 20 års ufred og opp mot 100 tusen drepte. Flere roper på en nominasjon til Nobels fredspris.
• Satt fri titusener av politiske fanger.
• Invitert forbudte partier og opposisjonelle inn i varmen.
• Undertegnet fredsavtaler med det som Etiopia for få måneder siden mente var terrororganisasjoner.
• Åpnet opp lukkede deler av økonomien for utenlandske investeringer.
• Skjelt ut eget sikkerhetspoliti for statsterror, tortur og vilkårlige fengslinger, for å nevne noe.

Denne siste salven om statsterrorisme fyrte han av i landets nasjonalforsamling.

Til Etiopia som turister

Der skulle vi ha vøri, men Etiopia er fremdeles en versting for journalister som ønsker innreise.

Visumkontoret i Etiopias Nairobi-ambassade er noe av det jeg IKKE kommer til å savne.

Men som turister var vi velkomne i sommer, da vi tok med ungene og besøkte restene etter gamle Lucy i Addis Abeba og kirkene i Lalibela. De vi traff, ville fortelle om det politiske mirakelet i hovedstaden, at de å turte sakke fritt og hvor overrasket de var over statsministeres høye tempo.

Vi burde kanskje ikke blitt så overrasket, den forrige statsministeren sa i januar at han ville sette fri alle politiske fanger, og at hans avgang ville bane vei for demokratiske endringer. Men hvem kunne tro på noe slikt vrøvl?

Risikable reformer

Om forandringene i landet vil vare, vet ingen. Statsministeren Abiy må ha mektige fiender som vil ha seg frabedt slike brå vendinger til folkets beste.

I sommer unnslapp statsministeren et attentatforsøk, det neste kan lykkes.

Det er fremdeles stor uro mellom folkegrupper i landet, med en million interne flyktninger som et resultat. Det er lett for motstanderne å finne misnøye å spille på.

Opptur 2

Statsministeren har også rukket å sette fart i forhandlingene om en avtale i Sør-Sudan.

Det var han som endelig fikk samlet erkefiendene i borgerkrigen på forsommeren.

I verdens yngste stat, har de to mektige rivalene stått i spissen for ganske konsekvent å ødelegge landet for innbyggerne de siste fem årene.

Halvparten av befolkningen trenger hjelp for å klare seg. Millioner er på flukt.

En våpenhvile og et vegkart for fred ble undertegnet der nede i Khartoum, rett ved det lange kysset kort tid etter toppmøtet i Addis Abeba.

Denne gangen var det Sudans president som fikk mye av æren for å føre prosessen videre.

Han har ellers to uoppgjorte saker i domstolen i Haag, og er ettersøkt av Den internasjonale forbryterdomstolen for blant annet folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Øyebryn vil heves om også han blir nominert til fredsprisen. Få tror dessuten at avtalen er liv laga.

Ni nye oppturer

I vår periode som korrespondenter har mange upopulære gamle menn blitt fjernet som statsoverhoder.

• I Sør-Afrika ble president Zuma avsatt av sitt eget parti.
• I Gambia, den minste staten på det afrikanske fastlandet, hev enn regional militærstyrke ut presidenten som hadde styrt i 23 år. Han nektet å gå av etter å ha tapt valget. På vei ut fikk han med seg en et lastefly fylt med luksusbiler, i tillegg til at han og rappet med seg statskassa.
• I Burkina Faso ble landets despot jaget ut av palasset etter 28 år ved makten, av unge mennesker som fylte gatene.
• I Angola trakk Dos Santos seg etter 38 år, og innsatte det han trodde var en lojal etterfølger. Der tok han grundig feil, til manges glede.
• I Sudan har Omar al-Bashir sagt at han ikke stiller til gjenvalg, etter 25 år som president. Han skal senere ha sagt at han kan la seg overtale til å la seg velge igjen.
• I Liberia, Ghana og Nigeria har de hatt kompliserte valg der opposisjonen har vunnet og der tapende regimer har gitt fra seg makten frivillig.
• I Zimbabwe eksploderte hovedstaden Harare i begeistring over at oldingen måtte gå av. 37 år med Robert Mugabe var nok. Det militære grep inn.

Lørdag 19. november skjønte millioner at Mugabe kom til å bli tvunget til å gå av, og frykten forsvant. Heldige var vi som fikk formildet dansen, sangen, hurraropene, den såre gråten over tapte år, og gleden over at nå endelig, nå var det lov å håpe.

Zimbabwe, fest og frihet

Det var nok den morsomste dagen jeg har hatt på jobben som Afrika-korrespondent.

Myndighetene hadde nektet de fleste utenlandske journalister arbeidstillatelse. Det Mugabe-vennlige sikkerhetspolitiet var ikke å spøke med. Når de kom snikende, ble vi advart av festende folk.

Da var det bare å spurte til nærmeste stridsvogn, der militære beskyttet oss. Det var de som hadde gjennomført det mest populære kuppet i Afrika i moderne tid.

Soldatene glemmer nok ikke denne festnatten, da forbipasserende stoppet og lot lerka gå rundt i tanksen.

Noen nedturer

Det er stadig to skritt fram, og ett langt tilbake. Noen venter nok på tilbakeskrittet også i Etiopia, om befolkningen ikke opplever at forandringene gir dem en bedre hverdag med mat på bordet. Andre steder er nedturen allerede et faktum.

• Kongo er landet de fleste korrespondentene frykter at blir den neste, store slagmarken. Afrikas nest største og mest ressursrike land har allerede vært åsted for to store kriger, med de største tapstallene på kloden etter den andre verdenskrig. Kritikerne hevder at presidenten ikke vil gi fra seg makten, men styre gjennom marionetten han valgte som partiets presidentkandidat.
• De voldelige, islamistiske terroristene i Boko Haram har igjen gjennomført større angrep i Nigeria. Vår faste fotograf Lutta og jeg var på markedet i provinshovedstaden Maiduguri dagen før to jenter kom dit og sprengte seg og flere andre i lufta ved salgsbodene. Politiet opplyste at den yngste jenta med selvmordsbomben rundt livet, var sju år. Det er vanskelig å fatte.
• Mali har i løpet av årene vi var på vakt blitt det dødeligste stedet for FN-soldater i verden. Da vi besøkte Timbuktu med en norsk skvadron for et par år siden, fikk vi ikke lov til å bevege oss mer enn 20 meter fra flykroppen på grunn av sikkerheten. Da jeg besøkte ørkenbyen noen år før, red jeg med tuaregene ut i Sahara og sov under stjernehimmelen. Nå frykter flere at land i Sahelbeltet kan rakne under press fra jihadister og andre banditter, som forsynte seg fra Gaddafis våpenlagre etter bombingen av Libya og oberstens fall.
• I Uganda har den aldrende Museveni fått fjernet aldersgrensen for presidenter.
• I Den sentralafrikanske republikken drepes det igjen etter etniske grenser i hovedstaden som var forholdsvis trygg da NRK var der i fjor.

Grått og godt

– Mediene svartmaler virkeligheten, hevder Norads direktør Jon Lomøy i en viktig debatt med Nupi-forskerne Ole Jacob Sending og Morten Bøås hos NRK Ytring.

– Nyanser selger ikke, skriver Lomøy og etterlyser medienes plikt til å drive folkeopplysning.

Selv om det kommer an på innpakningen, vinklingen og at det er vårt ansvar å gjøre gråere, men viktige sakene interessante – så har han nok mye rett.

Det er jo en grunn til at jeg i dette brevet tar for meg noe av det beste og verste som har skjedd i vår korrespondenttid.

Svart og hvitt. Et ganske godt svar på kritikken, er at det er kontrastene som gjør at vi ser.

En overskrift som «De fleste menneskene har det ganske bra, også i Afrika», ville neppe fått noen til å bli ville i nikkersen foran skjermene, eller hysje på ungene og klistre ørene til radioapparatene i de tusen hjem.

Men det er antakelig det riktigste bildet vi kunne gitt.

Nabohjelp til ofre for krig

Vi har prøvd å dekke dette også, ved blant annet å vise at de viktigste hjelperne til ofre for krig og terror, ofte er naboene.

I Nigeria filmet vi en familie som hadde 20 flyktninger boende på andre året.

Familiefaren, en lærer på stedets koranskole, så rett inn i kameraet og sa at han var sikker på at hans kristne brødre i Europa ville gjort det samme.

Provinshovedstaden Maiduguri hadde på få måneder doblet sitt innbyggertall med flyktninger fra Boko Harams herjinger.

Ifølge den regionale FNs sjefen ga byens borgere tak over hodet til omtrent like mange flyktninger som det Europa gjorde, da strømmen mot Schengen-området var på sitt strieste for et par år siden.

Vår erfaring fra fire år i felt, er at livet leves og at hverdagen går opp for mange, også nær krigssoner og andre katastrofeområder som vi sender alarmerende rapporter hjem fra.

Machete, ebola og kjærlighet

I Nairobi var bodene åpne med salg av cola, bananer og ostepop rett bortenfor der vi ble jaget forbi mobben som maltrakterte en mann i grøfta.

Fotograf Lutta reddet antakelig livet til en som var på feil sted til feil tid, og jeg kjente hvor kaldt stålet på en machete føles, selv under ekvator.

I Liberia blomstret kjærligheten i ebolaens tid ble det sagt, og selvsagt gjorde den det. Vi så det jo selv, mens kurvene over smittede var på sitt bratteste i oktober 2014.

I Kibera-slummen i Nairobi satt folk i skurene og så på såpeoperaer fra Nigeria, mens tåregassen drev gjennom smugene og ungdommen slynget steiner mot politiet. Med fare for eget liv.

Det skal en altomfattende katastrofe som en voldsom tsunami til, eller et stort, ødeleggende jordskjelv, eller at man havner midt mellom krigende parter i kamp på liv og død – før folk gir slipp på viktige deler av hverdagen.

At vi laget få historier om folks uspektakulære hverdag, var vi klar over.

Vi har derimot brukt mye tid på det som europeiske og mange norske politikere er mest opptatt av i Afrika: At så mange ikke ser noen fremtid der de bor. De legger ut på vandring, mot nord, mot muligheten for å få seg arbeid, mot oss, mot vår velferdsstat, mot velgeres nabolag.

Klisjeer til behag

Det vibrerende kunstlivet, musikken, litteraturen, skulle vi også gjerne ha dekket bedre. M en heller ikke den mangelen i sortimentet førte til proteststormer.

Derimot har jeg blitt kritisert for både å skjønnmale og svartmale situasjonen på kontinentet.

Jeg har også blitt kritisert for å jakte på det eksotiske, være fordomsfull og selvopptatt, eurosentrisk og for å gulpe opp fordommer.

Det er sikkert mye sant i alt sammen. Vi ser nå engang verden gjennom egne briller. For oss er det eksotisk og annerledes å jakte tunfisk fra en uthulet trestamme, spise levende termitter på beste vestkant. Det er eksotisk å sitte under akasietreet i solnedgangen, mens løvebrølet flerrer stillheten på savannen, og masaiene senker stemmen og forteller om den beste måten å komme seg unna en løve på.

En av masaiene under akasietreet der i solnedgangen, hadde vært på Svalbard. Han syntes det var svært eksotisk.

Mye er forskjellig, men det er utenpå, stort sett.