Replikk

Verden og virkeligheten

Verden kan sees på mange måter. Å pynte på virkeligheten er én mulighet. Å se de store tragediene er en annen.

AFGHANISTAN-CHILDREN-REFUGEE

Antall mennesker på flukt er det høyeste siden 2. verdenskrig og væpnede konflikter varer lenger enn før. Er verden blitt et bedre sted? Skriver kronikkforfatterne. Bildet viser en jente i en flyktningleir i Afghanistan.

Foto: HOSHANG HASHIMI / AFP

Norads direktør Jon Lomøy mener at vi ikke forstår at verden blir et bedre sted. Ja, det stemmer at flere barn er vaksinert, går på skole, og det er færre som lever i absolutt fattigdom enn før. Spørsmålet er imidlertid hva vi skal forstå med at det «går bedre i verden». Det er vel først og fremst et spørsmål om hva vi ser på og hvilket tidsperspektiv vi har.

Vi må innse at vi må handle drastisk.

Over 60 millioner mennesker er på flukt, det høyeste tallet siden 2. verdenskrig. Store ungdomskull har rett og slett gitt opp, og er villig til å satse eget liv for å komme seg bort. Ikke fordi de tror at Europas gater er dekket med gull, men fordi Europa representerer en liten mulighet for å oppnå noe annet enn kun å overleve.

Antall væpnede konflikter i verden går ikke lenger ned, og de varer lenger enn de gjorde før. Internasjonale intervensjoner bidrar til å forhindre total statskollaps, men de skaper ikke fred.

Antall væpnede konflikter i verden går ikke lenger ned

I nær fremtid lurer en enda større trussel: Klimaendringer. Verdens fattigste og mest sårbare stater har bidratt minst til klodens samlete utslipp av klimagasser, men samtidig er de som kommer til å merke dette mest.

En global temperaturøkning på to til fire grader frem mot år 2050 kan gjøre store områder i Midtøsten og Nord-Afrika ubeboelige.

Teknologisk kan vi kanskje finne løsninger på dette gjennom en kombinasjon av nye hybrider av såkorn sammen med massive anlegg som omgjør saltvann til ferskvann kombinert med store rørledningssystemer.

I nær fremtid lurer en enda større trussel.

Men hvordan få til det i en kombinasjon av ekstremt svake stater med liten eller ingen folkelig legitimitet, væpnede konflikter, en befolkning som øker, og hvor fler og fler gir opp håpet om en fremtid der de bor?

Den største utfordringen er land som Afghanistan, Mali og Somalia. Her beskyttes eliten av internasjonale intervensjoner, og tjener på vår bistand, mens befolkningen må leve med konsekvensene.

Store ungdomskull har rett og slett gitt opp.

Her er vi ved utviklingspolitikkens store dilemma: bistand virker godt der det finnes gode institusjoner. Men tradisjonell bistand er lite effektivt for å bygge de institusjoner som vil sette et land i stand til selv å skape fred, håndheve lover, og skape jobber.

Lomøy har rett i at verden er et bedre sted om vi ser på visse indikatorer. Men det er også oppsiktsvekkende at direktøren for en så kunnskapstung organisasjon som Norad velger et slikt snevert fokus.

Utfordringene er massive. Det betyr ikke at vi skal gi opp, men at vi må ta inn over oss situasjonen slik den er, i sin fulle bredde, og innse hvilken utfordring vi står ovenfor.

Det har ikke vært flere på flukt etter 2. verdenskrig.

Alt annet er å sminke sannheten. Vi må innse at vi må handle drastisk, på en annen måte enn hva vi har gjort.

Vinduet vi har for å løse utfordringene vi står ovenfor er fortsatt åpent, men reelt sett har vi neppe mer enn 10 til 20 år før det er for sent og vi ser en større regional kollaps i områder som Nord-Afrika og Sahel.

Følg debatten også på Twitter og Facebook .