Fransk valgkamp i skyggen av krigen i Ukraina

Hovedutfordreren: Marine Le Pen

En av valgkampens mest erfarne politikere er også den eneste som har erfaring med å tape mot Emmanuel Macron i den siste og avgjørende runden i et presidentvalg. Le Pen merket presset fra den nye utfordreren Eric Zemmour tidligere i høst. Nå ligger hun igjen an til å bli den som skal møte Macron i finalen når førsterunde-stemmene er talt opp.

Hovedbudskap: Marine Le Pen har tatt avstand fra faren Jean-Maries mest ytterliggående standpunkter, for å gjøre partiet hun arvet mer spiselig for et bredere lag av befolkningen. I den økonomiske politikken har hun beveget seg mot venstre, for å hente stemmer i avindustrialiserte områder av landet, der mange tidligere holdt seg til venstresiden.

Le Pen har lenge vært blant Europas fremste representanter for en høyreorientert nasjonalisme, preget av nasjonale helter fra gamle dager og motstand mot liberale og globale eliter i dag. Hun var tidligere også fransk politikks mest kjente motstander mot islams innflytelse i Frankrike, men der har hun møtt skarp motstand fra Eric Zemmour, som i mange tilfeller går mye lengre enn Le Pen.

Le Pen satser i stedet mer på velgernes lommebok, med løfter om avgiftskutt og bensinpris-tak, og ser ut til å bli belønnet for det.

Krigens innvirkning på valgkampen: Vladimir Putin har ofte blitt trukket fram som et forbilde og en ledestjerne av Marine Le Pen. Russlands invasjon av Ukraina kom tilsynelatende brått på Le Pen. Ifølge avisen Libération måtte partiet makulere 1,2 millioner eksemplarer av det valgkampklare partiprogrammet, der et bilde av Le Pen og Putin hadde en prominent plass. Partiet selv har imidlertid avvist at de har trukket tilbake programmet.

Nykommeren: Eric Zemmour

Zemmour kom inn som en komet i begynnelsen av valgkampen, og lå lenge an til å kunne bli Macrons hovedutfordrer. Taktikken har handlet om dramatiske utfall mot innvandring og islam kombinert med en litt gammeldags, skinn-innbundet konservatisme: Zemmour presenterer seg som mannen som kan forene høyresiden i Frankrike.

Hovedbudskap: At Frankrikes «opprinnelige» befolkning er i ferd med å skiftes ut med folk fra andre kulturkretser, fortrinnsvis muslimer. Le grand remplacement, «Den store utskiftingen», var lenge en populær teori i nettets utkanter. Zemmour har dratt ideen inn i valgkampen. Riktignok ikke i så stor grad som han har ønsket: I januar anklaget han Emmanuel Macron for å ville stjele presidentvalget ved å la alt handle om COVID-19. Og så kom krigen i Ukraina.

Krigens innvirkning på valgkampen: Zemmour, ofte beskrevet som den mest pro-russiske av kandidatene ved årets valg, har gjort det markant dårligere på meningsmålingene etter Russlands invasjon av Ukraina. Motstanderne har nok av gamle uttalelser å gripe fatt i, som den om at Zemmour «drømmer om en fransk Putin».

Det ligger også noen branding-utfordringer her: Ungdomsorganisasjonen hans kaller seg Génération Z, og for en som forsøker å fjerne seg litt fra ryktet som Putin-venn kan det være ugreit med valgmateriell som kan sende tankene til russiske stridsvogner.

Det konservative håpet: Valérie Pécresse

Valérie Pécresse vant - litt overraskende - kampen om å representere det konservative partiet Les Républicains tidligere i år. Mange har beskrevet de konservative velgerne som «hjemløse», på leting etter en verdig arvtaker til Nicolas Sarkozy. Pécresse fikk oppgaven. Hun beskriver seg selv som en blanding av Margaret Thatcher og Angela Merkel.

Hovedbudskap: Pécresse har forsøkt å lokke til seg velgere som er nokså enige med Macron i mye, men som vil ha mer hardtslående innvandringsskepsis på kjøpet. Hun har fulgt opp med å være den eneste kandidaten (i tillegg til Zemmour) som snakker om «den store utskiftingen», en konspirasjonsteori Marine Le Pen har tatt avstand fra.

Pécresse har ellers kranglet en hel del med Zemmour: I en tv-debatt 10. mars så de to ut som de mislikte hverandre så sterkt at de nesten ikke holdt ut å sitte i samme rom. Pécresse forklarte at Zemmours «nullvisjon» om innvandring er fullstendig urealistisk, Zemmour mente Pécresse viste at hun egentlig er en sentrumspolitiker, og ikke noe alternativ for sanne høyrevelgere.

Krigens innvirkning på valgkampen: Valérie Pécresses hovedmotstandere på høyresiden har begge et svare strev med å forsvare eller ta avstand sine tidligere uttalelser om Vladimir Putins Russland. Pécresse har kalt Le Pen og Zemmour «uansvarlige», og hevdet deres Russland-linje har «skadet våre nasjonale interesser», uten at det har hjulpet stort for henne på meningsmålingene.

Ytre venstre-veteranen: Jean-Luc Mélenchon

70 år gamle Mélenchon forsøker seg igjen - for tredje gang. Om han beviselig ikke har vært god nok til å vinne presidentvalg tidligere, er han dyktig til å drive valgkamp. Ingen andre kandidater på venstresiden trekker like mange mennesker til folkemøter som Mélenchon. Ved forrige valg klarte han til og med å arrangere flere folkemøter samtidig, ved å opptre som hologram foran et entusiastisk publikum.

Hovedbudskap: Mélenchon leder bevegelsen La France Insoumise, som vi kan oversette med «Det ukuelige Frankrike», stiftet i 2016. Utgangspunktet var å bygge et alternativ til tradisjonelle politiske partier, som hadde utspilt sin rolle, mente Mélenchon, i tråd med datidens populære politiske rebeller som spanske Podemos. Han vil ha flere folkeavstemninger, lavere pensjonsalder og et grønt skifte uten atomkraft.

Krigens innvirkning på valgkampen: I likhet med en del andre ytre venstre-politikere i vesteuropa, har Mélenchon lenge hatt et godt øre til Russlands standpunkter om Ukraina. Han støttet den illegale annekteringen av Krim, han var mot de europeiske sanksjonene som fulgte, og han har tidligere stemt mot en lang rekke europeiske tiltak om samarbeid med Ukraina.

I motsetning til Zemmour og Le Pen, ser ikke Mélenchon ut til å ha mistet stemmer på grunn av krigens opinionsendrende kraft. For mange velgere framstår han nå som det eneste relle alternativet på venstresiden, og han har dermed fortsatt et forholdsvis realistisk mål om å kunne nå valgets andre runde.

Favoritten: Emmanuel Macron

Da 38 år gamle Emmanuel Macron lanserte seg som presidentkandidat høsten 2016, var det ikke mange som trodde han kunne vinne. Da de gule vestene snudde opp-ned på Frankrike i 2018 og 2019, var det mange som spådde det ville bli Macrons endelikt. Nå kan han bli den første presidenten på 20 år som blir gjenvalgt. Sannsynligheten for det er så stor at det kan se ut som om valget allerede er avgjort. Ifølge beregninger utført av Economist, har Macron nå 96% sjanse til å vinne.

Hovedbudskap: Ingen verdens ting, skal vi tro kritikerne. I en mye omtalt bok skrevet av to journalister fra Le Monde, Le traitre et le néant, «Forræderen og intet», er dette hovedpoenget: Macron har ingen sammenhengende politisk overbevisning. Mens Frankrike nok er et av få land i verden der en politisk bestselger kan ha en tittel som er et ordspill på et eksistensialistisk hovedverk, er det også et land der man forventer at presidenten har en klar ideologi. Og det er vanskelig å plassere Macron politisk. Et sted i sentrum? Sentrum/høyre? En typisk fransk patriot? En rotløs elitistisk globalist?

Emmanuel Macron har i alle fall flere tydelige politiske prosjekter: Han er en klar forsvarer av et sterkere Europa. Han snakker varmt om et grønt skifte (som nå inkluderer en voldsom nysatsing på atomkraft). Og han tror han kan forene Frankrike, for selv om han ikke er en elsket president, er han høyt respektert - til fransk president å være.

Krigens innvirkning på valgkampen: Da Emmanuel Macron satte seg overfor Vladimir Putin ved verdens lengste (eller i alle fall verdens mest omtalte) bord, ble det beskrevet som høyt spill. Hva trodde Macron han kunne oppnå? Hvor fikk han denne selvtilliten fra, denne viljen til å sette seg selv i hovedrollen?

Ingen kan si det er blitt fred i Ukraina takket være Macrons innsats. Men franskmennene synes å gi ham anerkjennelse for innsatsen. Oppslutningen har steget kraftig de siste dagene. I en urolig tid kan det være franskmennene foretrekker Macron, selv om de ikke er så begeistret for å innrømme det.

Disse er også med:

Yannick Jadot, De Grønne (EELV): Populær grønn politiker med bakgrunn fra Greenpeace. Hadde nok håpet å representere en bredere radikal allianse i valget, for med rundt 4-5% på meningsmålingene ser andre runde nokså urealistisk ut.

Fabien Roussel, Kommunistpartiet: Det franske kommunistpartiet har slitt de siste årene, ikke minst fordi Jean-Luc Mélenchon har stukket av med mange ytre venstre-velgere. Med Roussel som kandidat har kommunistene likevel kommet seg opp rundt 4%, og gjør det dermed bedre enn sosialistene.

Anne Hidalgo, Sosialistpartiet: Ordføreren i Paris ble beskrevet som venstresidens håp for et par år siden, men har slitt med å få fart på en valgkamp mange nå mener har kollapset fullstendig.