Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Ytterst til høyre

Hvor radikale er Frankrikes velgere, egentlig?

ZEMMOUR-SHOW: Ingen presidentkandidat har fått mer oppmerksomhet enn Zemmour. Her forteller han til NRK at journalistene demoniserer ham.

ZEMMOUR-SHOW: Ingen presidentkandidat har fått mer oppmerksomhet enn Éric Zemmour. Her forteller han til NRK at journalistene demoniserer ham.

Foto: KCS Presse / MEGA / Mega

Hun var en time forsinket, hadde vi fått vite. Det nærmet seg halvannen. Marine Le Pens norskættede og norsktalende internasjonale rådgiver holdt journalister og fotografer informert: Det burde ikke ta så lang tid før pressekonferansen kunne starte nå.

TUNG HØST: Meningsmålingene har ikke sett strålende ut for Marine Le Pen de siste månedene.

Meningsmålingene har ikke sett strålende ut for Marine Le Pen de siste månedene.

Foto: SAMEER AL-DOUMY / AFP

Det var en av de siste dagene i oktober, Le Pen hadde hatt en travel dag i Brussel. Lederen av Rassemblement national (det nye navnet på Front National) var i EU-hovedstaden for å møte meningsfeller fra Polen og Slovakia, og for å uttrykke støtte til EU-kritiske synspunkter i alle land.

I tillegg hadde Dronningen av Frankrikes ytre høyre fløy møtt opp for å vise at hun ikke har tenkt å gi fra seg tronen uten kamp.

For Marine Le Pen har fått en ny utfordrer i forkant av presidentvalget som skal avholdes i Frankrike til våren.

Dommedagsanalyser

Polemikeren, forfatteren, journalisten og spaltisten Éric Zemmour har i en årrekke hatt suksess med kompromissløse dommedagsanalyser av hvor dårlig stilt Frankrike er. Undergangen er nær, ifølge Zemmour – hvis den da ikke allerede er her.

Fiendene: Muslimer, feminister, homoaktivister, samtidskunstnere og sekstiåttere. Blant mange andre.

Gjennom bøker, faste TV-programmer og avisspalter har han etablert seg som en premissleverandør for diskusjon og debatt på den franske høyresiden.

LIKE BLID: Zemmours siste bok er gjennomsyret av dommedagsprofetier.

Zemmours siste bok er gjennomsyret av dommedagsprofetier.

Foto: Simen Ekern

Da de første plakatene med slagordet «Zemmour Président» dukket opp på franske husvegger i sommer, hadde folk allerede snakket om det en god stund: Zemmour vurderer et jobbskifte. Hvorfor ikke like gjerne bli sjef i Frankrike?

Siden meningsmålingsinstituttene begynte å ta med Zemmour i spørrerundene, har oppslutningskurven blitt så bratt at det minner om trappene opp til Sacre Coeur-basilikaen i Paris.

Mener Frankrike er i krig

Her, høyt oppe på meningsmålingene, vil Eric Zemmour «forsvare den jødisk-kristne sivilisasjonen», forklarer han stadig. Det trengs, ifølge Zemmours analyse, fordi Frankrike allerede er i krig. Zemmour mener det pågår en planlagt utradering av den franske befolkningen, til fordel for muslimske innvandrere. Le grand remplacement, «den store utskiftingen» er en teori om et komplott som har figurert på ytre høyre fløy i Europa i flere år.

Marine Le Pen har avfeid det som en konspirasjonsteori man gjør klokt i å holde seg vekk fra.

Det er nettopp sånne teorier og påstander hun har villet fjerne seg fra, for å forandre partiet hun arvet fra sin far. Jean-Marie Le Pen dyrket sjokkerende påstander om jødeutryddelsene eller bemerkninger om voldtektsivrige innvandrere.

FAR OG DATTER: Forholdet mellom Jean-Marie og Marine Le Pen har vært temmelig turbulent.

Forholdet mellom far Jean-Marie og datter Marine Le Pen har vært temmelig turbulent.

Foto: KENZO TRIBOUILLARD / AFP

Gamle Le Pen mente det bare var slik partiet kunne unngå å bli kjedelig og irrelevant.

Det eneste man i virkeligheten unngår med å snakke slik, er å bli president i Frankrike, mente datteren.

Hun ekskluderte sin far i et uforsonlig politisk og familiært drama. Og nå kommer det altså en fyr fra utsiden som kanskje minner henne litt om faren.

Avfeier konkurrenten

«Her er hun!» Akkurat i det franske journalistkolleger lurte på om det var blitt for sent til å rekke toget hjem over grensen, strenet Marine Le Pen inn på presseklubben i Brussel, og tok plass på talerstolen.

Le Pen har vært på defensiven i hele høst, litt bortgjemt blant Éric Zemmours kontinuerlige medieopptredener. Hun har forsøkt å avfeie ham. Men nå, når meningsmålingene viser at han allerede har passert henne? Er hun like sikker? Jeg spør, og får en slags krigserklæring til svar.

– Jeg skjønner at stadige provokasjoner kan vekke interesse – en stund, sier Le Pen, og smiler diskret.

NY GIV: - Det er bare jeg som har et seriøst og gjennomførbart program, forteller Marine Le Pen til NRKs korrespondent.

– Det er bare jeg som har et seriøst og gjennomførbart program, forteller Marine Le Pen til NRKs korrespondent.

Foto: Francois Walschaerts / AP

– Men det er bare jeg som har et seriøst og gjennomførbart program. Éric Zemmour har ingen mulighet til å komme videre til valgets andre runde. Det sier jeg både av overbevisning, og ut fra erfaring, sier hun.

Det er to hovedgrunner til at Le Pen ser det slik:

  • Den ene handler om Zemmours «provokasjoner», som hun kaller det når han vil forby folk å gi barna sine navn som ikke er tradisjonelt franske, for eksempel.
  • Den andre handler om den sosiale profilen man skal velge seg ytterst på høyresiden. Mye av Le Pens suksess har handlet om å hente velgere i avindustrialiserte områder i Nord-Frankrike, for eksempel.

Ligger best an

Zemmour, derimot, mener Marine le Pens økonomiske politikk er for håpløs sosialisme å regne. De som stemmer på henne er «en getto av arbeidere og arbeidsløse», har han sagt.

– Han avskyr en stor del av Frankrikes innbyggere, svarer Le Pen denne Brussel-kvelden.

– Man kan ikke bare være president for borgerskapet. Man må være president for alle, uansett religion, sosial bakgrunn eller politiske meninger, fortsatte hun.

President for alle. Det høres jo edelt og prisverdig ut. Det er noe Paven eller Obama kunne sagt. Men er det egentlig slike ting franske høyrevelgere vil høre nå?

Når dette brevet skrives, er Zemmour oppe i 19 prosent på meningsmålingene, mens Le Pen har rundt 15 prosent.

Slik det ser ut nå, er det altså Zemmour som ligger best an til å møte Emmanuel Macron i siste og avgjørende runde av valget til våren. Hvem er alle disse menneskene som strømmer til Éric Zemmour? Noen uker tidligere, i den franske byen Lille, i nærheten av grensen til Belgia, forsøkte jeg å få noen svar.

BOKLANSERING: Eller presidentvalgkamp. Grensene er ikke helt klare i Lille.

Boklansering eller presidentvalgkamp. Grensene er ikke helt klare i Lille.

Foto: Simen Ekern

«Generasjon Zemmour»

Det regner så skoene surkler, det blåser så paraplyene knekker. Det er en temmelig miserabel formiddag i Lille, men det er god stemning blant menneskene i køen som svinger seg rundt to lange kvartaler.

De har kommet for å se mannen motstanderne hevder er en ytterliggående islamofob mannssjåvinist, velfortjent dømt for hatefulle ytringer. For de frammøtte her er han Frankrikes eneste håp. Mange av dem er unge.

De kaller seg «Generasjon Zemmour». De har sett ham på TV, de kjøper T-skjortene med gøyale ordspill, de synes han er kul.

UNGE FANS: Zemmours støttespillere har satset systematisk på unge velgere.

Zemmours støttespillere har satset systematisk på unge velgere

Foto: Simen Ekern

De eldre er mer opptatt av at han har skrevet bøker.

Hélène, for eksempel, en kvinne i 70-årene, nevner bøkene flere ganger som et slags automatisk bevis på klokskap. Hun virker både innbitt og begeistret allerede før møtet har startet.

– Det er bare ham vi kan få hjelp fra, for de andre politikerne er alle sammen for bleke ... for lunkne, sier hun.

Kledd i hvitt, med silkeskjerf og øredobber som (og her gjetter jeg) ser ut som de har vært i familiens eie i flere generasjoner, representerer Hélène tilsynelatende det borgerskapet Zemmour vil appellere til.

Hélène snakker rolig og avbalansert, men også med et underliggende sinne, får jeg inntrykk av. I Zemmours siste bok skriver han om en «vilje til radikalitet» hos franske velgere. Man vinner ikke lenger velgerne i sentrum, hevder han. Der er det blekt og lunkent, som Hélène sier.

AMORØS: "Make love, not war" på Zemmoursk.

«Make love, not war», på Zemmoursk.

Foto: Simen Ekern

– De unge kan ikke lenger stave!

Fra scenen gir Zemmour henne det hun har kommet for. Han snakker om sivilisasjonskrig, om en islamsk invasjon, om et land i forfall. Når det er tid til spørsmål, forstår vi at forfallet gjelder kulturen også.

– Hva med rettskrivingen?

En eldre kvinne langt bak i salen virker svært bekymret.

– De unge kan ikke lenger stave!

Zemmour er enig. Riktignok har flere anmeldere påpekt at hans siste bok begynner med en feilplassert aksent i første setning. «Jeg har syndet», mente Zemmour å skrive. «Jeg har fisket», står det. Litt flaut, så klart, men velgerne han har fått på kroken bryr seg nok ikke.

Første gang jeg så Marine Le Pen for snart ti år siden, sto hun på akkurat denne scenen her i Lille.

Hun hadde nettopp overtatt ledelsen av partiet, og varslet en marineblå revolusjon. Hun var «Frankrikes ånd og folkets røst», som slagordet lød den gangen. Hun ville bli president ved å sørge for at ytre høyre ikke lenger ble sett på som noe djevelsk og farlig.

Nå har jeg brøytet meg fram til scenekanten, der Eric Zemmour har satt seg ned for å møte pressen. Han har valgt motsatt strategi. Kan han være djevelen, da, i henhold til Le Pens analyse?

– Jeg bryr meg ikke om at jeg blir demonisert, svarer Zemmour på spørsmålet mitt.

– Demoniseringen er det dere som finner opp. Jeg bryr meg overhodet ikke! Jeg sier det jeg mener, uansett hva media eller de politisk korrekte mener.

KANSKJE KANDIDAT: Éric Zemmour lanserer bok, samtidig som han etter alt å dømme tjuvstarter presidentvalgkampen.

Éric Zemmour er har ennå ikke lansert seg som presidentkandidat, men valgkampen er i full gang.

Foto: Simen Ekern

I et debattklima der det iblant virker viktigere at menn som Zemmour «tør å si hva de mener» enn å diskutere hva de egentlig sier, kan han nå langt.

I sin siste utgivelse, en slags dagbok fra lunsjsamtaler med viktige menn på restauranter i Paris, forteller Zemmour at han aldri – som barn – drømte om å bli president i Frankrike. Nå er det annerledes.

Om drømmen kan bli virkelighet – og om det eventuelt ville være et sant mareritt – skal franske velgere ta stilling til i månedene som kommer.

SISTE NYTT

Siste nytt