Kampen om superdelegatene

For første gang på mange år kan det bli partilandsmøtet som avgjør – og for første gang overhodet de såkalte superdelegatene.

Sikrer partiapparatets innflytelse

Superdelegatene er rett og slett ”partipamper” og utgjør en femdel av delegatene som formelt skal nominere demokratenes presidentkandidat på landsmøtet i Denver 25.-28. august.

I år utgjør de 796 av i alt 4.049 landsmøtedelegater.

Les: Valgkampens magiske tall

 

Alle demokratiske kongressmedlemmer og guvernører, tidligere demokratiske presidenter og visepresidenter, tidligere kongressledere såvel som sentrale tillitsvalgte i partiet kan møte som superdelegater.

De møter ikke med bundet mandat slik de vanlige delegatene gjør - og kan derfor komme til å spille en avgjørende rolle hvis ikke primærvalgene gir et klart svar på hvem som blir partiets presidentkandidat.

Ordningen med superdelegater - eller ikke-bundne delegater som de egentlig heter - ble opprettet på 1970-tallet for at det etablerte partiapparatet skulle gjenvinne noe av kontrollen over nominasjonsprosessen som de hadde mistet til aktivister ute i delstatene.

Skyggevalgkamp

Bak den offentlige valgkampen som beveger seg fra stat til stat i takt med primærvalgene, skjer det en like intens jakt på superdelegatenes stemmer.

Ikke med prangende TV-reklame eller store folkemøter, men med den stille samtalen borte i en krok.

Til nå har Hillary Clinton sikret seg støtte fra 81 kongressmedlemmer, mens 49 har gitt sitt ja til Barack Obama og 15 til John Edwards.

Hvem de skal stemme på etter at Edwards nå har trukket seg fra valgkampen er ennå ikke klart.

Superdelegatene har full rett til å skifte mening underveis og kan i siste instans stå for stor spenning hvis Clinton og Obama har omtrent like mange vanlige delegatstemmer når landsmøtet åpner i august.

I så fall kan det være duket for en thriller av et landsmøte etter at de i mange år bare har stått for en rituell godkjenning av en for lengst utkåret presidentkandidat.

Les: Stillingen blant Demokratene