Valgkampens magiske tall

Den republikaneren som først sikrer seg støtte fra 1191 utsendinger til nominasjonskongressen i St.Paul, Minnesota i august blir partiets presidentkandidat i november.

For demokratenes håpefulle gjelder det å få minst 2025 stemmer når det voteres på partikonvensjonen i Denver, Colorado tidligere samme måned.

Superdelegater

De republikanske kandidatene konkurrerer om 1917 delegater, de demokratiske partiaktivistene i de 50 statene skal sende 3253 delegater til nominasjonsmøtet.

Disse stiller som oftest med bundet mandat, avhengig av den prosentvise oppslutningen om hver enkelt kandidat i den forskjellige statene.

I tillegg kommer såkalte "super-delegater”; drøyt 400 kommer til republikanernes kongress, mens snaut 800 deltar på demokratenes landsmøte. 

Dette er partitillitsmenn og folkevalgte som representerer partiene på høyt nivå. Disse står fritt og kan stemme på den kandidaten de vil.

Siden det dreier seg om for eksempel tidligere guvernører, senatorer og andre høyprofilerte partiveteraner har de fått tilnavnet superdelegater, og det knytes stor interesse til hvem de vil støtte.

For å bli formelt nominert må en kandidat ha halvparten av alle stemmene.

Store forskjeller

Med to partier og 50 stater blir det 100 forskjellige delegatvarianter. Noen representerer kongressdistrikter, andre er utsendinger på vegne av hele staten.

I enkelte tilfeller får vinneren i staten alle delegatene. Andre stater fordeler utsendingene proporsjonalt i forhold til antall stemmer. Enkelte stater stiller noen delegater fritt.

Hvis en kandidat trekker seg sent i racet blir delegatene i hovedsak fristilt, mens de i andre sammenhenger allikevel må stemme i henhold til sitt opprinnelige mandat i første valgomgang.

Hvis ingen kandidat oppnår flertall i første voteringsrunde, vil de fristilte kandidatene bli gjenstand for en intens politisk kurtise fra de kandidatene som er igjen.

Målfoto

Under normale omstendigheter er landsmøtene velregisserte og forutsigbare.

Det er medievennelige begivenheter som er tilrettelagt med ballonger og konfetti på en slik måte at omverdenen skal få inntrykk av et samlet og enhetlig parti.

I Boston i 2004 hadde det vært klart i månedsvis at John Kerry ville bli nominert som demokratenes kandidat. På republikanerenes ”convention” noen uker senere var kroningen av president George W. Bush en ren formalitet.

I år er feltet helt åpent i begge partier, og dersom velgerne fordeler stemmene noenlunde jevnt på super-tirsdagen den 5. februar, kan det ende med kampvotering på begge nominasjonsmøtene.

Det vil bety økt spenning og underholdning for publikum , men kan bli ødeleggende for kandidaten som ”under tvil” blir nominert.

Visepresidenten

Det er kandidaten selv som velger sin vise-presidentkandidat. Tidligere har dette skjedd etter at nominasjonen var et faktum, men det har også forekommet at en kandidat har forsøkt å styrke sitt kandidatur i siste valgomgang ved å velge sin ”running-mate” før den avgjørende voteringen.

Det er tradisjon i begge partier for å velge en medkandidat som styrker ”the ticket” som amerikanerene sier. En kandidat fra sør har ofte valgt en vise-presidentkandidat fra nord – eller omvendt.

En som oppfattes som gammel og erfaren, velger kanskje en ung og energisk partner. Teorien er at to som utfyller hverandre, sammen skal stå sterkere i flere stater, men dette er i stor grad ønsketenkning.

I virkeligheten reagerer velgerne annerledes. Som det heter hver gang noen med en attraktiv og velbalansert stemmeseddel taper: Ingen stemmer på vise-presidenten. Det er kun nummer én som gjelder.

På den annen side er det ikke uten interesse hvem som blir vise-presidentkandidat. Han (eller hun!) er tross alt bare ”et skudd unna Det ovale kontor”.

Åtte av USAs 43 presidenter har dødd mens de var i embedet, fire av dem skutt. I disse tilfellene har vise-presidenten måtte overta.

Chicago 1968

Ingen nominasjonskongress har vært mer opprivende enn demokratenes i 1968.

President Lyndon B. Johnson, som tok over da president John F. Kennedy ble skutt i 1963, ønsket ikke å ta gjenvalg.

Vietnam-protestene ble for voldsomme, og selv om han fikk flest stemmer, så ”tapte” Johnson nominasjonsvalget i New Hampshire i 1968 til krigsmotstanderen Eugene McCarthy.

Fire dager senere lanserte den adskillig sterkere utfordreren Robert F. Kennedy sitt kandidatur.

Kennedy ble skutt i Los Angeles i juni, og visepresident Hubert H. Humphrey ble nominert i august. Men alt som huskes fra Chicago er protester og arrestasjoner, politi med køller og demonstrerende fredaktivister.

Inne i møtesalen ble Humphrey presidentkandidat uten å ha deltatt i primærvalgene, hvilket var mulig etter datidens regler. Demokratene ødela for seg selv, og i november vant republikanerenes lite populære kandidat Richard Nixon med 0.7%.

Chicago 1968 har i ettertiden vært alle landsmøtearrangørers mareritt.

Les:  Hva er caucus - hva er primærvalg?

Se: Valgkalender 2008