Ett jordskjelv. Tre brødre.

To brødre på 16 og 18 år spilte fotball på sletta foran moskeen, da den kalte til bønn i Balaroa.

Datoen var 28. september, klokka var like før seks om kvelden, og de var sammen med femti andre barn.

Noen spilte badminton. Andre trente taekwondo.

Endelig var det blitt ettermiddag, og den sviende heten var på hell, og gjorde det mulig med lek.

• LES OGSÅ: Jordskjelvet i Indonesia: Myndighetene forbereder massegraver

Ingen utveg

Lillebroren på tolv hadde pliktoppfyllende dratt hjem for å skifte, og kom nå over sletta i retning moskeen. De to eldste var, som alltid, seint ute og hadde enda ikke vært hjemom.

Da sparket jorda oppover. Like snart bevegde jordskorpa seg som bølger. Lyden fra moskeen stilnet.

De to eldste hoppet på motorsykkelen for å komme seg unna. Den veltet.

De la på sprang i retning sin tantes hus. Den yngste stod forvirret på den gyngende bakken i den andre enden av sletta. Han så ingen utvei.

– Min mor og min søster så ham. Han kunne ikke gå noe sted. Om han gikk til venstre bevegde jorden seg i bølger. Om han gikk til høyre var det likedan, sier faren, Rudi Rahman, til NRK.

Tolvåringen Muh. Faathir begir seg mot moskeen. Det er det siste noen ser til ham, og brødrene.

• LES OGSÅ: Han lukter seg fram til jordskjelvofre

Miksmaster

Foreldrene bor bare noen minutter unna. De driver en liten butikk og en skyss-service. De er hjemme når katastrofen inntreffer. Rudi og konen, Siti Amina Gozali, sitter i stuen og ser på TV.

De blir begge kastet opp i taket, før bakken bølger.

Så snurrer jorden rundt. Mennesker, dyr, biler og bygninger blir rørt om, som om de var midt i en enorm miksmaster.

Huset er i ruiner, men Rudi kommer seg ut på en jordskorpe i bevegelse. Hans første tanke er at han må finne sønnene. Da ser han at moskeen og sletta flytter på seg.

Brått husker han på konen, og ser at hun er klemt mellom jordmasser. Hun sier at han skal la henne dø. At han må redde de tre guttene.

Han får henne ut, og i sikkerhet på et sted der bakken står stille. Han løper igjen mot moskeen, som fremdeles siger bortover, men da begynner det å brenne overalt.

Plutselig gir jorden etter. Den synker fem meter. Andre steder ti. Tårnet på moskeen knekker.

Rudi tenker at dette er et tegn. Palu forberedte seg denne dagen til fest og et gammelt ritual der man kaller på forfedrenes sjeler for å bli fri sykdom. Det er ifølge muslimsk tro en hedensk handling.

Ugjenkjennelig

Foreldrene kan ikke gjøre annet enn å vente til brannen slukker og jorden stilner. Da klatrer de gjennom knust betong, snubler over glass og vann. De haster mot sletta for å finne sønnene, men området er blitt ugjenkjennelig.

Moskeen har flyttet seg fire hundre meter, men tantens hus har også havnet der. Da tenker Rudi at guttene er like ved.

– Vi ba redningsmannskapene og soldatene om å grave her. Først sa de at det ikke var noen ofre i dette området, men vi visste det måtte være rett sted, og overtalte dem, sier Rudi.

Sorgen står skrevet i blikket. Han har et ubeskrivelig savn i hjerte og kropp. I hver eneste skuffe gravemaskinene fyller, kan et barn dukke opp.

Åtte dager etter jordskjelvet, skjer akkurat det. Førti døde blir funnet. To av dem er Rudis eldste sønner.

– Gravemaskinen hentet opp begge to. Begge brødrene sammen. De holdt rundt hverandre. Da gravemaskinen løftet opp skuffa var de begge i den, og de omfavnet hverandre, sier Rudi, og bryter sammen i hikstende gråt.

Muh. Rafi (18) og Muh. Hidayat (16) blir funnet to og en halv meter under jorden.

Ingen bilder

Alt som minner om dem, er borte i brann og ruiner. Det finnes ikke lenger noen bilder, verken på vegg, i album eller på mobiltelefoner.

– Jeg har alltid vært i nærheten av dem. Og nå er vi borte fra hverandre, for alltid. Jeg er stolt over sønnene mine. De var alltid sammen, og de døde mens de tok vare på hverandre, sier Rudi.

Foreldrene får ikke fred før de også finner den yngste.

Hver dag når redningsmannskapene tar kveld, drar Rudi rundt til sykehus og leirer der overlevende er samlet.

Kan det finnes et mirakel? Kan han være i live? Det er for ufattelig at de skal ha mistet alle tre.

I Balaroa, sør i Palu, kan så mange som sju til ni av hver tiende innbygger ha mistet livet i katastrofen. Det er så ufattelig mange, og arbeidet så uendelig stort.

Myndighetene vurderer å avslutte søket etter de mange jordskjelvofrene i Palu, i områder der mesteparten av innbyggerne er døde.

Kanskje finnes det ikke noe annet valg enn å la de døde bli der de er. Under bakken. Under ruinene.

– Selv om det skulle være slik at vi nå lever i ulike verdener, vet min sønn at jeg jobber hardt for å finne ham. Jeg skal alltid lete etter ham, sier Rudi.