Hva foregår på Mandelas kjøkken?

Nelson Mandela hadde vært løslatt i nesten ett år.

Det var jul 1989 og han hadde samlet gode venner fra Robben Island i sitt hjem i Soweto. Husfotografen var også invitert, og fikk med seg det meste av måltidet.

Rapitse, som fotografen het, var en god venn, og dertil NRKs fotograf i Sør-Afrika.

Hva hadde Mandela til middag på sin første julefeiring? Sammen gikk vi nøye gjennom bildene.

Kylling i karri. Var det Mandelas livrett?

Det må det ha vært.

Denne uka fikk jeg rett, for kokka hans avdekker nå alle hans kulinariske hemmeligheter.

Boka heter «Smaker fra Nelson Mandelas kjøkken».

Tittelen må forlaget har satt sammen. Mandela vanker aldri på noe kjøkken, hverken sitt eget eller andres.

Og han spiser ikke mye, og aller minst av forfinede retter fra franske, italienske eller asiatiske kokebøker.

Han spiser det han fikk som barn, og nå er han 93.

Bill.mrk. «Kokk søkes»

Etter løslatelsen trengte han en stab til å ta hånd om de daglige sysler. Hans hus var alltid fullt av folk, og ikke bare besøkende statsmenn. Han fylte sitt hjem med slektninger og venner.

Som ung mann var han ingen god far. Han var stadig på reise og dernest satt han arrestert i 27 år. Nå tar han igjen det tapte overfor sine barnebarn. Huset fylles av deres støy. Og så må noen servere og rydde opp.

Etter en lang dag med valgkampforberedelser, fredsforhandlinger og ANC-konflikter elsket Mandela å reise hjem til sitt store hus utenfor Johannesburg hvor barna lekte og tenåringene spilte rar musikk.

Så skulle de spise, men hvem kunne lage mat som passer til unge og gamle?

Han spurte seg rundt, og ANC-systemet plukket opp en passende kandidat. Hun var xhosa, som Mandela. Hun var kokke og hadde lagt mat for en hvit familie og for et jødisk gamlehjem.

Så han spurte:

– Jeg hører du er en god kokk, men kan du lage vår mat?

– Klart jeg kan. Det har jeg gjort hele mitt liv, svarte Xolisw Ndoyiya.

Dermed ble hun ansatt.

Enkel i kosten

Hun syntes nok det var et nummer for stort å servere selveste Madiba hver dag, men det var enklere enn hun trodde. Han ville ha mat hjemmefra.

Han spiste alt hun satte fram, både kyllinger og lammekjøtt, geit og sau, biffer og erter.

Mandela har fortsatt å drikke syrnet melk. Som ung lot han melka stå i vinduet til den ble sur, så drakk han den. Xoli driver med det samme.

I perioder har det vært mye statsbesøk og flotte gjester. Både Michael Jackson og Oprah Winfrey har sittet ved hans bord.

Restene har Xoli gjort om til små lekkerbiskener, men det har aldri slått an.

– Hva er feil, Xoli? Hvorfor får jeg ikke ordentlig mat lenger?

Hvitløkens inntog

– Jeg drømte lenge om å lage en kokebok, sier Xoli.

– En ordentlig bok uten jåleri, men med retter hjemmefra, ifra Transkei der både jeg og Madiba kommer fra. Og nå er det blitt en slik bok!

Bildene i boka er lekre og innbydende, men man trenger ikke spesialbutikker for å lage Mandelas mat. Det meste finnes på hjørnet. Og inne fra kjøkkenet kommer det få hemmeligheter.

– Jeg innrømmer at jeg bruker buljong, sier Xoli.

– Aromat også. Til og med melange. Jeg syns det smaker bra, og jeg får aldri noen klager. Han har aldri klaget.

Men det har vært noen forandringer underveis.

Plutselig, i 1998, ville han ha hvitløk. Det var det ingen som brukte hjemme, men han var nygift for tredje gang, og Graca Machel fra Mosambik var vant til det portugisiske kjøkken. Der brukes det adskillig hvitløk.

– Desserter? Han får det også, men foretrekker frisk frukt. Meloner, mango, druer og pærer. Ikke søte kaker og søtt kliss.

Barnas arv

Xoli lærte kokkekunsten av sin mor og bestemor. Senere har hun også måttet lære seg vestlig mat, og retter fra Orienten. Resten av Mandela-familien vil ha mer enn deres bestefars enkle husmannskost.

Mandelas kokke har levd et dramatisk liv, som mange sørafrikanere.

Hennes mann ble drept tidlig på nittitallet da en gruppe av Inkatha-tilhengere angrep ANC-folk i en township. Det var like før apartheidpolitikken var over.

Xoli giftet seg igjen, men hennes annen mann ble drept i en bilulykke. De fire barna måtte hun sende fra seg, de ble oppdratt av en bestemor.

Det er dem hun har skrevet boka for, sier hun.

– Så vet de hva mor gjorde da hun ikke kunne ta seg av dem.