Hun er kledd i det som ville fått enkelte mammabloggere hjemme i Norge til å vrenge seg

Jeg sitter på et fly, på vei fra El Paso til Dallas i USA. Ved siden av meg sitter en ung mor med en liten baby på sju måneder. Jeg forsøker å snakke med henne, men hun forstår verken engelsk eller spansk. Hun forklarer at hun er fra Brasil. Jeg gir henne et smil. Hun smiler tilbake.

Foran seg har hun en plastpose knyttet tett sammen. Jeg forstår at det er der hun oppbevarer sine eiendeler.

Barnet ligger tett inntil morens bryst i det vi letter. Hun er kledd i det som ville fått enkelte mammabloggere hjemme i Norge til å vrenge seg – fordi klærne er litt for små, har feil fargekombinasjoner og garantert ikke er «de rette merkene».

Etter hvert begynner tårene mine å trille. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg forsøker å tørke dem bort. Tar på meg solbrillene, men klarer ikke stoppe. Jeg håper at ingen ser. Hele tiden krøker den lille datteren seg inntil morens bryst. Helt stille.

Som om hun nesten ikke er der.

22 drept i masseskyting

Jeg er på vei hjem fra El Paso, byen ved grensa mot Mexico, etter å ha dekket masseskytingen der 22 ble drept. En av de mest dødeligste masseskytingene i USAs historie. Det var lørdag morgen og familier strømmet til kjøpesenteret Walmart, uka før skolestart, fordi det var momsfri handel denne uken.

Åtte av ti innbyggere i El Paso har latinamerikansk bakgrunn. Mange meksikanere går også over den lille brua som binder de to landene sammen hver dag, enten fordi de jobber i USA eller fordi de reiser dit for å handle. Da jeg en dag gikk opp på et utstiktspunkt over de to grensebyene El Paso og Ciudad Juárez i Mexico slo det meg hvor tett sammensveiset de er.

Og likevel ekstremt forskjellige.

I grensebyen på meksikansk side, Ciudad Juárez, var det i fjor over 100 drap i måneden. Elva Rio Grande slynger seg som en orm mellom dem. Når det er lite vann i elva er det fullt mulig å krysse den gående. Mange gjør det, i et forsøk på å ta seg inn i USA ulovlig. Andre stiller seg i køen foran grenseovergangen, dit jeg bestemmer meg for å reise for å høre historiene fra dem som ønsker å bosette seg i USA.

• 250 masseskytinger i år: Trump knytter hendelsene til mental sykdom

Venter i 40 grader

Flere jeg møter her forteller at de reiser fra vold og fattigdom. De har ventet der i nærmere 40 grader i over 15 timer. Mange kommer med små barn, noen ikke eldre enn en måned. Og mange av dem har vært på en lang og farlig reise før de havnet her. Jeg vet at flere av dem kommer til å bli sendt tilbake til Mexico eller til sine hjemland.

Det føles urettferdig at jeg så enkelt kan spasere forbi dem.

I løpet av noen minutter er jeg tilbake i USA. Fordi jeg har de rette papirene.

Tilbake på flyet hjemover tenker jeg på hva slags reise de er på, den unge moren ved siden av meg. Og det lille barnet. Jeg lurer på hvor pappaen til barnet er. Om hun er helt alene. På en reise.

I dette landet som i hundreder av år har tiltrukket seg mennesker fra en hel verden. Det landet jeg på grunnskolen lærte var «the melting pot», eller smeltedigelen. Landet som har fascinert meg gjennom en hel skolegang. Med historier om indianere og slavehandel, amerikansk kultur og Beverly Hills 90210.

Tippoldefars reise

Her søkte også mange nordmenn lykken på 1800- og 1900-tallet. Min tippoldefar var en av dem. I 1907 gikk Ole Solumsmoen fra Sigdal i Buskerud i land på Ellis Island i New York. Hjemme hadde hans kone Marthe dødd i barsel. Den dagen Ole går i land dør også hans lille sønn hjemme i Norge. Bare datteren hans, min oldemor Wiil Othilie, lever videre.

Ole fortsatte til Nord-Dakota, dro etter hvert over grensa til Canada der han fikk kjøpt seg land og bygde seg en gård. Men i 1919 døde han i spanskesyken. Oldemor Wiil Othilie kom aldri etter. Bestefaren ville ikke sende henne fra seg over Atlanteren.

Det er rart å tenke på at jeg nok aldri ville vært i live dersom ikke omstendighetene ville ha det til at det var slik det endte for Ole Solumsmoen og hans drøm om Amerika.

I løpet av en hundreårsperiode emigrerte rundt 800.000 mennesker fra Norge til USA, og flere titalls millioner europeere søkte lykken i Amerika. Noen reiste fra fattigdom og undertrykking, andre var eventyrlystne og håpet på å få kjøpt seg billig jordbruksland. Felles for dem alle var at de ønsket seg en bedre framtid. Fra 1600-tallet førte også slavehandelen til at mange afrikanere ufrivillig endte opp her.

Denne helgen er det faktisk nøyaktig 400 år siden det første slaveskipet anløp Virginia, USA.

Kommer fra hele verden

Nå kommer folk fra hele verden. I dag utgjør latinamerikanere den største minoriteten i USA, mange av dem har mexicansk bakgrunn. Både i El Paso i Texas og Ciudad Juárez i Mexico møter jeg latinamerikanere som forteller meg at de er redde.

De er redde for hatet. Rasismen. De frykter at det som skjedde på det populære kjøpesenteret deres kan skje igjen.

Og det er nettopp derfor jeg sitter på flyet denne dagen Det er derfor jeg har endt opp med å tilbringe den første uken etter sommerferien i Texas. På grunn av et hat. Et uforståelig hat. Og det er kanskje også derfor følelsene tar litt overhånd akkurat nå som jeg sitter ved siden av den unge damen fra Brasil med det lille barnet.

Jeg har dekket to masseskytinger. Begge har vært drap utført av en ung hvit mann med hat. Hat mot det flerkulturelle samfunnet.

Første gangen var hjemme i Norge 22. juli i 2011. Denne gangen skjedde det i USA. Politiet etterforsker gjerningsmannen i El Paso for terrorisme. Det er også noe mange av dem jeg møtte her var opptatt av.

– Han er ikke en av oss, sa de.

– Han valgte ut El Paso på grunn av at han ville ramme oss, forklarte de meg.

Mange jeg møtte her skylder på presidenten og hans ordbruk. De mener Donald Trump er en rasist. Men etter masseskytingen i El Paso og Dayton samme helg fordømte Trump rasisme. Han sa at hat ikke har noen plass i USA.

Men mange jeg snakker med tror ikke han kommer til å endre den retorikken som hittil har preget hans valgkamp og presidentskap.

• Mener Trumps retorikk har gjort det farligere for latinamerikanere

Noe er i endring

Nå er ikke rasisme noe nytt fenomen i USA. Men likevel er noe annerledes nå. Noe er i endring. Det har skjedd så fort. Samtidig som internett har fjernet landegrensene, er det nettopp disse grensene mange der nå kjemper intenst for å bevare.

Og da snakker jeg ikke om å begrense innvandringen. Hvordan man skal løse flyktningstrømmen i verden er heldigvis opp til andre enn meg å ta stilling til. Og det er også en helt annen debatt. Men jeg snakker om noe som går dypere.

Jeg snakker om hatet. Mot dem som ikke er som oss. Om måten vi snakker til og om hverandre på.

For på internett spres hatretorikk. Og jeg spør meg selv: hvor kommer dette hatet fra? Hvordan kan noen hate andre mennesker bare fordi de har en annen bakgrunn enn dem selv?

Da min tippoldefar gikk i land på Ellis Island var det bare 87 millioner innbyggere i USA. I dag lever det over 300 millioner her. Mye har endret seg siden den gang. Og i dag møter supermakten jeg vokste opp med konkurranse fra land som Kina. Verden er i endring.

Men vi lever alle på denne kloden. Sammen. Og jeg mener at vi alle har en oppgave. Og det er å møte folk med respekt. Uansett hvor de kommer fra. For ingen skal måtte være redde på bakgrunn av hvilken hudfarge de har.

Smiler litt ekstra

Jeg vet ikke hvordan Ole Solumsmoen ble mottatt da han gikk i land på Ellis Island. Men jeg håper han ikke opplevde hat. Og jeg håper at noen smilte til ham.

Jeg smiler litt ekstra nå til dagmammaene jeg hver dag passerer på gata her i Washington D.C. Det er mange av dem. De fleste av dem latinamerikanere. Og jeg smiler litt ekstra til dem som holder på med hagearbeid eller byggearbeid langs gatene her. Også de latinamerikanere. De smiler som regel tilbake.

Jeg føler det betyr noe mer nå. Det smilet.

Og idet flyet mitt lander i Dallas ser jeg den unge moren reise seg og vinke til det som trolig er hennes mann og andre barn litt lenger bak i flyet. Jeg tenker at de antakeligvis er blant de heldige som har fått innvilget asyl og skal reise til en eller annen delstat i USA der de håper de kan starte et nytt liv.

Men jeg aner ikke.

For alt jeg vet er de bare en helt vanlig familie på ferietur.

Men jeg smiler til dem uansett og tenker at jeg håper at flere vil gjøre det.