NRK Meny
Normal

Hos sikkerhetspolitiet i Juba

JUBA (NRK): Historiene om et egenrådig sikkerhetspoliti, mangel på diesel og innkjøp av en fargeskriver kan si litt om hva som er galt i den skjøre staten Sør-Sudan.

Elitesoldat i Juba. Nå kriger han igjen.

Elitesoldat i Juba. Nå kriger han igjen.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

– Jeg måtte ta et siste farvel, men skulle jeg ringe kona eller kjæresten min først?

Wilson tørket svetten fra panna med vinduskluten og fortalte om det vanskelige valget han tok for en snau time siden. Han snudde seg mot baksetet og sa at vi var heldige, veldig heldige. Porten lukket seg bak oss.

– Langt fra alle som kommer inn, kommer ut derfra, sa Wilson.

En time tidligere hadde en ung mann i stor skjorte stoppet oss mens vi filmet i Sør-Sudans hovedstad, Juba. Mannen hadde sjekket våre tillatelser og vi manglet visst bare ett lite stempel, så var alt i orden. Det ville vi raskt få ordnet på hans kontor. Denne vei.

Hør korrespondentbrevet her:

Inn dit ingen vil

Afrikakorrespondent Sverre Tom Radøy rapporterte fra flyplassen i Juba da visepresidenten landet.

Sverre Tom Radøy rapporterte fra Juba da visepresidenten kom tilbake i April.

Foto: Robert Lutta / NRK

Da vi svingte inn porten, var vi der ingen i Juba ville være, hos Sikkerhetspolitiet. I skyggen utenfor de avlange brakkene satt fem menn mellom 20 og 30 år og ventet på oss. Nå fortalte mannen med den store skjorta at han hadde tatt oss på fersken mens vi filmet køen med biler og motorsykler foran bensinstasjonen i sentrum.

Et par av mennene smilte oppgitt og spurte oss hvorfor vi hadde gjort det. Jeg forklarte at bensinmangel i dette oljeproduserende landet var en illustrasjon på Sør-Sudans vanskelige økonomiske situasjon.

Vi hadde allerede filmet den lange køen foran banken av folk som ville ha ut pengene sine, og valutavekslingen som foregikk åpenlyst og overalt.

Kursen mellom sørsudanske pund og dollar svingte med 30 prosent i løpet av den uka vi var der, alt etter troen på om opposisjonslederen Riek Machar ville komme tilbake til Juba denne siste uka i april. Det fortalte noe om mangelen på stabilitet i landet.

Men skjønte vi ikke at en bensinstasjon som attpåtil hadde drivstoff å selge, var et offentlig sted som det var strengt forbudt å filme? Opplysninger om bensinmangel var dessuten strategisk informasjon som kunne brukes mot staten i en tilspisset situasjon.

Nei, vi visste ikke det. Tvert imot hadde vi skrevet i visumsøknaden at vi blant annet var interessert i hvordan folk håndterte en inflasjon på 300 prosent i året.

Vi visste heller ikke at den eneste broen i Juba over Nilen var forbudt å filme, selv om et foto av broen er bakgrunnsbildet i den lokale Dagsrevyen.

Verdiløse dokumenter

Jeg pekte igjen på tillatelsen fra informasjonsdepartementet, med passfoto, underskrifter og stempler over det hele. Det gjorde ikke inntrykk.

Departementet visste utmerket godt at slikt skulle sikkerhetspolitiet ta seg av. Det hadde sikkerhetssjefen sagt til informasjonsministeren gjentatte ganger.

Dessuten manglet vi plastkortene som andre journalister hadde rundt halsen. At det skyltes mangel på en fargeskriver var dem revnende likegyldig.

Dokumentet som ga NRKs fotograf Robert Lutta og meg tillatelse til å lage reportasjer i Sør-Sudans hovedstad, Juba, hadde ingen verdi. Dokumentet som vi hadde brukt flere uker på å skaffe oss, fikk knapt et øyekast.

Det hele skyltes noen liter diesel.

NRKs fotograf Robert Lutta på flyplassen i Juba

NRKs fotograf Robert Lutta på flyplassen i Juba.

Foto: NRK

Når alt går til helvete

Fjorten dager tidligere hadde de andre utenlandske korrespondentene reist hit fra Nairobi for å dekke opposisjonslederen Riek Machars hjemkomst. Machar hadde vært på flukt og i væpnet krig med presidenten i over to år. Nå måtte han komme tilbake og innsettes som visepresident under sin erkefiende, president Salva Kiir. Det forlangte fredsavtalen som det internasjonale samfunnet med FN og USA i spissen hadde insistert på.

Resultatet av maktkampen mellom de to lederne er et utall voldekter, lemlestelser og titusener drepte, til dels langs etniske skillelinjer. Over to millioner er drevet på flukt i et ødelagt land. Halvparten av innbyggerne trenger daglig hjelp for å klare seg.

Vi hadde lenge planlagt en reportasjereise hit. Verdens yngste stat er spesielt interessant for oss nordmenn siden Norge spilte en viktig rolle som fødselshjelper fram mot frigjøringen fra Sudan for fem år siden.

Norske politikere i skiftende regjeringer har gitt sin støtte i årtier, investert betydelige skattepenger og tung, politisk prestisje. Norske hjelpeorganisasjoner har vært her i 40-50 år. Hvilket ansvar har et rikt, lite, men velmenende land når alt går til helvete?

SOUTHSUDAN-UNREST/ A file photo shows South Sudan's rebel leader Riek Machar talking on the phone in his field office in a rebel-controlled territory in Jonglei State

Riek Machar kom til slutt til Juba, men har nå rømt fra hovedstaden i frykt for sin egen sikkerhet. Dette bildet er fra hans feltkontor i staten Jonglei.

Foto: GORAN TOMASEVIC / Reuters

Et forståelig paradoks

Resultatene har ikke svart til forventningene. Hele det internasjonale samfunnet er gått lei. I en årrekke har utenlandske institusjoner og vennlige stater sponset nesten alt av infrastruktur, institusjonsbygging og helse- og skoletilbud.

Nå renner ikke pengene like lett. Andre områder som Afghanistan og Syria blir prioritert. Behovet for hjelp til befolkningen i Sør-Sudan øker, mens viljen til å hjelpe bli mindre. Det er et forståelig paradoks med grusomme konsekvenser for mange enkeltmennekser.

Machars hjemkomst kunne gi nytt håp til en fredsprosess på sotteseng og kanskje åpne noen stengte pengekraner. Men opposisjonslederen hadde ingen hast. Sikkerheten var ikke god nok.

Pressen møtte visepresident Riek Machar på Juba Airport

Kamp om plassen da Riek Machar landet på flyplassen i Juba.

Foto: Sverre Tom Radøy

Asfalten svettet og sminken rant

I mens stod verdenspressen oppmarsjert ved rullebanen på Juba International Airport, med kamerastativer og reporterstjerner fra BBC, al-Jazeera og CNN. De stod der i mange, lange, solfylte dager. Ingenting skjedde bortsett fra at asfalten svettet og sminken rant.

Machar utsatte stadig hjemkomsten, eller hans planer ble forkludret av regjeringen. Verdenssamfunnet fortvilte. Tålmodigheten overfor de to kamphanene var tynnslitt.

De ble sett på som de ansvarlige for ufattelige lidelser, og som de største hindringene for fred. Flere vil ha begge dømt av Den internasjonale straffedomstolen i Haag for etnisk rensing og andre forbrytelser mot menneskeheten.

Fotograf Lutta og jeg var ikke blant de ventende journalistene. Vi hadde vært opptatt, men nå var vi klare og satt utålmodig i Nairobi og ventet på at informasjonsdepartementet i Juba skulle sende oss en godkjennelse.

Men godkjennelsen kom ikke. Dagene gikk. Jeg ringte departementet. Departementet beklaget. De manglet diesel.

– Javel?

– Drivstoff til generatoren.

– Jaha?

Ikke visum når tanken er tørr

Generatoren som ga strøm til vannkokere, trådløse nettverk og datamaskiner hadde ikke drivstoff. Skjermene var svarte. Brevet var skrevet, men før byråkratens finger fikk trykket på SEND-knappen, ble skjermen svart. Tørr tank, intet visum.

Dagene gikk. Juba ventet på Riek Machar. Vi ventet på strømmen i Juba. Så en dag fikk generatoren slukket tørsten, skjermene lyste opp i Sør-Sudans informasjonsdepartement, godkjennelsen kom, visum var snart på plass i passet, pressetillatelsen skulle ligge klar på hotellet når vi kom til Juba samme dag.

Det gjorde den ikke.

En bagatell bare, fargeskriveren virket ikke i departementets kontor for utenlandsk presse, men mandag morgen skulle alt være i orden.

Det var det ikke.

Mannen bak pulten beklaget. Fargeskriveren, du vet. Den var jo ødelagt. Men om jeg kunne ta med meg denne bunken søknader om presseakkrediteringer fra en 20-30 andre journalister, og dra til et hotell med taxien jeg leide, så ville en sikkerhetssjef som satt i vestibylen og drakk te, signere på søkndadene. Da ville alt gå raskere.

Jeg dro med Wilson som et slags ubetalt departements-bud til hotellet, og fikk papirene signert av sikkerhetsoffiseren. Uten å presentere seg ba han meg hilse til den tidligere statsråden og topp-diplomaten Hilde Frafjord Johnson.

– En god venninne, et strålende menneske.

Han husket henne godt som en venn av landet, den gang Norge, sammen med Storbritannia og USA i mange år ledet arbeidet for en fredsavtale med Sudan og senere for et selvstendig Sør-Sudan.

Sikkerhetsoffiseren nevnte ikke at Frafjord Johnson også hadde vært FNs spesialutsending øverste sjef i Juba da presidenten og visepresidenten startet ødeleggelsen av landet i desember 2013. Han finner kanskje navnet sitt i boka som Frafjord Johnson nettopp har gitt ut.

En skriver til besvær

Fargeskriveren virket fremdeles ikke. Uten den, ingen tillatelse til å jobbe som journalist, uten tillatelse, ingen dekning av Machars hjemkomst om så skulle skje, eller av situasjonen til de i nord, der overgrepene under borgerkrigen hadde vært spesielt rå.

Å be om å låne en fra et annet departement var utelukket, sa direktøren for departementet. Han forsvant og kom tilbake med en rekvisisjon signert ministeren selv. Kontoret for utenlandsk presse kunne nå dra å hente en ny printer, men bare hvis vi var med.

På den måten ville direktøren hindre byråkraten i å misbruke rekvisisjonen til egen vinning.

Større var altså ikke sjefens tillitt til egne ansatte enn at betingelsen for innkjøpet var at jeg, en vilt fremmed, skulle bevitne at alt gikk riktig for seg. Større er ikke tilliten mellom kollegaer i dette landet som verdenssamfunnet forlanger skal ha en rasjonell statsforvaltning.

Men vi fulgte opp, denne gang som departementets ubetalte antikorrupsjonsmedarbeidere. Rekvisisjonen ble levert, skriveren skulle installeres dagen etter.

Det skjedde ikke.

Men vi fikk noen midlertidige tillatelser på departementets brevark og en masse stempler. Det var garantert godt nok sa de, garantert. Men det var det altså ikke.

Derfor havnet vi hos sikkerhetspolitiet.

Nervene i høyspenn

Noen dråper diesel til, og vi hadde fått visum mens fargeskriveren fremdeles virket.

I stedet stod vi nervøse og så på at sikkerhetsoffiserene renset negler og tygget på trefliser. Noen flyttet stolene etter skyggen. De kjedet seg. Ingen hadde uniform, ingen hadde sagt navnet sitt da jeg håndhilste, presenterte meg og delte ut NRKs visittkort. Ingen tok ledelsen. Dårlige tegn.

Ingen svarte på mitt forserte forsøk på small-talk om varmt vær og lite vind, det var mer forståelig. Så ble de opptatt av å spille på smart-telefonene sine. Jeg tok forsiktig opp min egen for å sende en melding som kunne bli viktig. Da våknet mannen i den dypeste loppemarked-stolen:

– No telephones!

Der forsvant vår mulighet til å melde fra hvor vi var.

– Nå har dere gjort noe veldig dumt, sa mannen i lenestolen. Det var det som utløste sjåføren Wilsons behov for å ta farvel med kona, eller var det elskerinnen.

Så begynte det å regne og mennene ville innendørs. Farvel. Vi måtte love dem å skjelle ut idiotene i innenriksdepartementet og vi fikk tilbake dokumentet uten det lovede stempelet.

Hos steinkvinnene i Rock City

Datteren er med steinarbeideren Gladice Domod på jobb.

Datteren er med steinarbeideren Gladice Domod på jobb.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Dokumentet var bra nok til at vi kom Riek Machar på nært hold da han landet dagen etter. Tillatelsen var bra nok for å dekke optimismen som mange, men slett ikke alle delte i Juba disse siste dagene i april. Men bensinkøene lot vi være.

I stedet ble vi med de råsterke, kvinnelige steinknuserne fra landsbyen i Rock City utenfor Juba, langt fra sikkerhetsoffiserer og mistenkeliggjorte byråkrater. Det var der vi møtte den unge moren som slo løs på fjellet med tung slegge og sterk vilje, hun med jentungen fasttjoret på ryggen, og som håpet at den lille datteren en dag skulle bli landets president.

Kona eller elskerinnen

Jeg kom på disse opplevelsene om korrupsjon, egenrådig sikkerhetspoliti, mistillitt og en statsforvaltning uten drivstoff da nyhetene om nye kamphandlinger i Juba kom for tre uker siden. Igjen er hundrevis drept og opposijonslederen Riek Machar er på rømmen nok en gang.

Igjen er kvinner ofre for massevoldtekter, denne gang rett utenfor FN-leiren i Juba. Nå vil USA at FN skal støtte en afrikansk intervensjonsbrigade til Juba. Alt er kaos, ifølge lederen for overvåkningen av fredsavtalen, Festus Mogae.

Men hvem ville Wilson ringe til først?

Det må spørre ham om når vi møtes igjen en vakker dag i Juba. Når presidenten ikke lenger er en krigsherre, men en folkekjær datter av en steinknuser fra Rock City.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt