Her var den norske ambassaden i «eksil» under krigen

På Molodogvardejskaja ulitsa – Unggardistgaten 119 i Samara står det et gammelt to-etasjers trehus. Noen små tårn og vakre detaljer rundt vinduer og balkonger forteller at dette en gang må ha tilhørt en av byens rike familier. Samara er da også en tradisjonsrik handelsby ved Volga, mellom Nizjnij Novgorod lengre nord og Astrakhan nede mot det Kaspiske hav.

– Jeg husker at da vi kom til Samara, eller Kujbysjev som byen da var omdøpt til, så stod dette huset klart til oss, forteller Georg Krane til NRK.

89 år gamle Krane den eneste gjenlevende som var på den norske legasjonen, eller ambassaden, i Kujbysjev under 2. verdenskrig.

–Sovjetiske myndigheter må i god tid har forberedt en del hus i byen for utenlandske ambassader fordi de fryktet at de framrykkende tyske troppene kunne komme til å erobre hovedstaden Moskva, sier Krane.

Kaotisk tid

Georg Krane var bare 16 år da han i 10.oktober 1941 sammen med sin stefar Einar Krane dro fra Moskva til Kujbysjev. Faren hadde jobbet som handels-attaché ved den norske delegasjonen i Moskva. Etter at Sovjetunionen våren 1941 brøt de diplomatiske forbindelsene med den norske London-regjeringen, var planen at Einar og Georg Krane skulle prøve å komme seg til Norge.

Dette endret seg etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22.juni 1941. Forbindelsene ble gjenopprettet, og dermed ble familien Krane værende.

Georg Krane var født i det daværende Leningrad i 1926, og hans mor Tamara ble på 1930-tallet kjent med Einar Krane og giftet seg seinere med den norske handelsattasjeen. Tamara døde i 1940, og Jurij, som var Georgs opprinnelige navn, ble adoptert av Einar Krane og fikk det mer norske navnet Georg.

Sammen opplevde de de kaotiske månedene sommeren og høsten 1941 da de tyske troppene kom stadig nærmere Moskva.

– Jeg husker at vi bare fikk noen timer på oss til å pakke, og beskjed om å møte opp på Kazan-jernbanestasjonen i Moskva. Der var diplomater fra mange land samlet, og noen av dem inngikk veddemål om hvor mange dager det ville ta før Moskva falt i tyskernes hender, forteller Georg Krane.

Bolsjoj-teateret og Den Internasjonale Komintern flyttet samme vei

Det var ikke bare de utenlandske ambassadene som ble flyttet fra Moskva denne høsten. Den kommunistiske internasjonalen Komintern dro forbi Kujbysjev og Volga til byen Ufa, mens Bolsjojteateret fulgte de diplomatiske korps til Kujbysjev.

–Vi hadde en tilgang på førsteklasses opera- og ballettforestillinger nesten hver eneste kveld, forteller Georg Krane, som mener han må ha sett «Svanesjøen» minst 40 ganger. Han ble også kjent med noen av de unge stjernene fra Bolsjoj, bekjentskaper som livet opp i en ellers grå krigshverdag.

Ved nyttårstider 1941/42 kom også den nyutnevnte norske ambassadøren Rolv Andvord til byen, og han gjorde seg raskt bemerket.

– Andvord hadde en egen evne til å forstå hva som ville gjøre inntrykk på sovjetmyndighetene, og sørget blant annet for å sende dem brev i forbindelse med store høytider som roste kampen mot fascismen i nesten panegyriske vendinger.

– Men dette gjorde at han fikk en posisjon som han seinere kunne bruke i viktige forhandlinger, mener Georg Krane.

Seinere kom til å jobbe som diplomat under Andvord i det norske utenriksdepartementet i Oslo.

Etter hvert kom også flere andre nordmenn til den norske ambassaden i Kujbysjev, blant annet den talentfulle Kristen Klaveness og Ivar Lunde, som seinere skulle bli en av Norges mest kjente diplomater. Generalmajor William Steffens, som hadde deltatt i kampene mot tyskerne ved Bergen, ble militærattaché. Samtidig ble også en del russerne knyttet til ambassaden, blant dem den språkmektige Vera Leptovskaja, som lærte flere av de norske å snakke et brukbart russisk.

«Tett »eller «for tett »samarbeid med Sovjetmakten?

Men Kujbysjev og Sovjetunionen var i krig, og i en slik situasjon jobbet også de hemmelige tjenester på høygir. Rolv Andvord skrev etter at han var blitt pensjonist en oppsiktsvekkende memoarbok der han forteller at han på denne tiden innledet et noe spesielt forhold til det hemmelige russiske politiet NKVD.

«Jeg hadde frivillig tatt kontakt med den formodentlig farligste institusjon i denne verden. Gikk det ikke bra, ville veien tilbake sikkert bli meget vanskelig».

Dette skriver Andvord i boken «Med hånden på hjertet.»

Rolv Andvord skriver at han fortsatte kontaktene med NKVD helt til han forlot Moskva i 1946, og overleverte dem blant annet hemmelighetsstemplede dokumenter fra den norske ambassaden i London.

Hensikten var ifølge ham selv å forsikre sovjetmyndighetene at Norge og de allierte bare hadde ærlige hensikter i forholdet til Sovjetunionen i kampen mot Nazi-Tyskland. Og ifølge ham selv så nådde dette budskapet fram og var til nytte da Norge og Sovjetunionen mot slutten av krigen startet forhandlinger om Svalbard og Bjørnøya. Andre, som historikeren Svein Holtsmark, mener at Andvord gikk alt for langt i å komme de sovjetiske forhandlerne i møte, og at dette kan skyldes hans tette bånd til NKVD.

Ikke kjent hva som skjedde med Vera

Den norske ambassadens historie i Kujbysjev under krigen fikk også et tragisk etterspill som har opptatt mange norske diplomater. Språklæren Vera Leptovskaja, som også arbeidet som sekretær på ambassaden, ble av NKVD beskyldt for å ha samlet militær informasjon på vegne av den norske militærattasjeen. Etter at ambassaden var kommet tilbake til Moskva, forsvant hun plutselig, og etterlot seg en god del personlige eiendeler. I en bok som NKVDs etterfølger i Samara FSB har utgitt, blir denne episoden nevnt som en sak der den sovjetiske kontraspionasjen klarte å avsløre spionasje.

–Jeg har ingen tro på at dette er sant, sier Georg Krane.

– Det var svært få militære hemmeligheter i Kujbysjev, og jeg tror ikke Vera Leptovskaja, som var et svært kultivert og forsiktig menneske, tok denne type oppdrag for den norske mililitærattacheen.

I mange år lå en del personlige eiendeler til Vera Leptovskaja og hennes mor bort stuet på den norske ambassaden i Moskva. Så langt er det ikke kjent hva som skjedde med henne etter at hun forsvant.

Kun en minnetavle tilbake

Det norske ambassadepersonalet vendte tilbake fra Kujbysjev til Moskva seint på sommeren 1943, etter at de sovjetiske styrkene hadde presset tyskerne tilbake på de fleste frontavsnitt.

I dag er det bare en enkel minnetavle på Unggardistgaten 119 i Samara som forteller om dette korte mellomspillet i de norsk-russiske forbindelsene.