Over 300 iranske missiler regnet natt til søndag over Israel.
Fredag morgen meldte amerikanske medier at Israel gjengjelder angrepet, og at mål i Iran skal være truffet.
Angrepet 14. april var et svar på Israels angrep på Irans ambassade i Syria for noen uker siden, hvor flere medlemmer av den iranske revolusjonsgarden ble drept.
Det var noe Iran ikke kunne la gå upåaktet hen, ifølge senior forsvarsanalytiker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Per Erik Solli.
Ekspertene frykter at dette kan bli begynnelsen på en voldsspiral – men hva har Iran i så fall å stille opp med?
Kan lage atomvåpen på kort tid
– De har et stort volum i forsvaret sitt. Ikke minst har de noe som har vært urovekkende i lang tid: et program for å utvikle atomvåpen. Iran er en aktør som man må ta på alvor, sier Solli.
Forsvarsanalytiker i Nupi, Per Erik Solli.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKI 2015 signerte vetolandene i FNs sikkerhetsråd, Tyskland og EU en historisk atomvåpenavtale med Iran.
Iran godtok begrensninger som ville gjøre det vanskelig for dem å få tak i nok uran til et atomvåpen.
Men da USA trakk seg fra avtalen under ekspresident Donald Trump, sluttet Iran å etterleve den.
– I dag kan Iran anrike til sin første testklare kjerneladning på bare noen få uker.
Det sier forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Halvor Kippe
.
Forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Halvor Kippe.
Foto: Forsvarets forskningsinstituttMen for å gjennomføre en test trenger Iran også flere ikke-kjernefysiske komponenter, som det nok vil ta lengre tid å skaffe.
– Vi kan legge til grunn at Iran vil trenge noen måneder fra en beslutning er tatt, kanskje opp til ett år, før de er klare til en prøvesprengning.
På begynnelsen av 2000-tallet hadde Iran, ifølge Kippe, et program for å legge alt til rette for et våpen som ville ha samme sprengkraft som Hiroshima-bomben.
Stort forsvar
Ifølge New York Times er det iranske forsvaret blant de største i Midtøsten.
Landet har minst 580.000 aktivt personell, i tillegg til rundt 200.000 reservister, ifølge Det internasjonale instituttet for strategistudier (IISS).
Israel har til sammenligning rundt 170.000 aktivt militært personell, og over 460.000 i reservestyrkene, ifølge Axios.
Men det er ikke bare størrelsen som har noe å si.
– Styrke kommer jo ikke bare an på antall soldater og hva slags materiell du har, men også på kompetansen hos personellet og utholdenhet. Det er så mange forhold som spiller inn, sier Solli.
Han beskriver Israel som et høyteknologisk land, mens Iran generelt har lavere teknologisk standard. Det påvirker også våpnene.
Hamas (1987)
- Står for Islamsk motstandsbevegelse
- Hovudbase på Gazastripa
- Sunnimuslimsk islamistrørsle
- Får støtte av Iran og Qatar
Hizbollah (1982)
- Står for Guds parti
- Hovudbase i Libanon
- Sjiamuslimsk islamistrørsle
- Får støtte av Iran og Syria
Houthiane (1992)
- Tilhøyrer partiet Ansar Allah, Guds tilhengarar
- Kontrollerer store delar av Jemen
- Sjiamuslimsk islamistrørsle
- Får støtte av Iran
Den islamske republikken Iran
- Avsette det USA-støtta Pahlavi-regimet i 1979
- Stormakt i regionen
- Ayatollah Ali Khamenei er øvste leiar
- Islamsk lov råder
- Sjiamuslimsk styre
Syria
- Bashar al-Assad er president
- Eit autoritært styre
- Assad-familien er alawitter, undergruppe av sjiaislam
- Majoriteten av befolkninga er sunni
- Blir støtta av Iran, Russland og Hizbollah
Flere potensielle allierte
Gangen i en mulig eskalering kommer i stor grad an på hvilke allierte Iran vil få, ifølge Solli.
Han påpeker at Midtøsten er en svært komplisert region, men trekker fram Syria og Jemen som mulige statlige støttespillere.
I tillegg har Iran fått en bedre relasjon til både Russland og Kina.
– Uten at jeg tror Russland og Kina ville blitt direkte involvert i dette, men de kan jo få indirekte støtte.
Iran er også tett knyttet til væpnede grupper i flere av nabolandene. Hizbollah i Libanon anslås å ha mellom 20.000 og 30.000 aktive krigere, ifølge Axios.
New York Times skriver at krigere tilknyttet Hizbollah og andre grupper kan anses som en del av Irans forsvarsevne. Det er blant annet fordi Iran har støttet gruppene militært.
Flyvåpenet største svakhet
Rent materielt er flyvåpenet Irans største svakhet, ifølge Kippe.
Flyvåpenet til Iran består ifølge Reuters av noen dusin jagerfly – både russiske og amerikanske.
De amerikanske ble kjøpt før den iranske revolusjonen i 1979, som totalforvandlet det iranske samfunnet, og gjorde dem til fiender av Vesten og Israel.
I november i fjor uttalte Irans forsvarsminister, Mehdi Farahi, at de også skulle kjøpe russiske jagerfly, ifølge nyhetsbyrået.
De russiske jagerflyene er av typen Su-35, og ble prøveflydd for første gang på 1980-tallet.
Iran skal også ha begynt produksjon at et nytt jagerfly. Dette skal ha vært en blåkopi av de amerikanske F-5-flyene, ifølge Reuters.
– Irans styrke er missilene
På en annen side skriver New York Times at Iran har blant de største arsenalene av ballistiske missiler i Midtøsten.
Ballistiske missiler er missiler som skytes opp i lufta, og går rett opp, snur og går rett ned.
– Irans styrke er de ballistiske missilene, sier Kippe.
Tidligere har Iran vist fram svært presise ballistiske kortdistansemissiler.
De ballistiske mellomdistansemissilene som ble avfyrt under søndagens angrep viste seg imidlertid ikke å ha den samme presisjonen.
De fleste av Irans ballistiske missiler stammer fra sovjetiske Scud-missiler, som ble utviklet på 1950-tallet. Noen av disse skal ha blitt kjøpt av Nord-Korea.
– Iran og Nord-Korea har samarbeidet tett innenfor ballistiske missiler og romraketter. Unntaket er ballistiske missiler med fast drivstoff, som det virker som de to landene har utviklet hver for seg. Begge land har gjort store framskritt de siste fem, seks årene på det området.
Han understreker likevel at Iran står overfor noen av verdens mest avanserte missilforsvarssystemer i Israel , Saudi-Arabia, Jordan og fra amerikanske fartøy og britiske og franske kampfly, sier Kippe.
Slik fungerer Israels forsvarssystem Iron Dome:
Luftbårne våpen som missiler og droner blir oppdaget av Iron Domes radarsystem.
Et kontrollsystem tar over for radaren. Den estimerer hvor våpenet vil lande.
Hvis våpenet er estimert til å treffe et viktig område, aktiveres rakettskjoldet.
Iron Dome sender ut en rakett. Den eksploderer i nærheten av det innkommende våpenet, som dermed blir ødelagt.
Få skader – stor signaleffekt
Selv om helgas angrep var stort i omfang, gjorde det liten skade. Det var ingen overraskelse for Iran, tror Solli.
– Min analyse er at de var klar over at dette ville få begrenset eller liten militær effekt, sier han.
Signaleffekten er likevel stor.
– De fikk demonstrert handlekraft overfor egen befolkning og sine allierte, men uten å forårsake noen stor skade på personell eller materiell i Israel.
Om det vil ha noe å si for et israelsk svar på angrepet, er vanskelig å si noe om, mener Solli.
– Det er det vi alle lurer på akkurat nå.
Han forklarer at det er krefter i Israel som trekker i ulike retninger. Mens noen kjemper for gjengjeldelse, er det andre som jobber for å forhindre videre eskalering av konflikten.
– Derfor tror vi at Israel vil prøve å gjennomføre dette på en slik måte at de ikke eskalerer situasjonen ytterligere, sier Solli.
RETTELSE: I en tidligere versjon stod det at også Israel underskrev atomvåpenavtalen i 2015. Dette stemmer ikke, og er derfor endret i artikkelen.
