Så nær er Iran en atombombe

Det kan ta et knapt år for Iran å ha et atomvåpen de kan bruke mot landets fiender. Det knytter seg meget store usikkerhet til dette. Tidsbruken avhenger av hvor aggressivt de går fram, og hvor mange tekniske problemer de får, mener ekspertene.

– Det er ikke tvil om at Iran har gjort det meste av det som skal til for å lykkes i å bygge fungerende kjernefysiske stridshoder levert med missiler, sier seniorforsker Halvor Kippe ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Det er antatt at Iran har fått tilgang til kinesiske byggetegninger av atomstridshoder fra et fordekt forsyningsnettverk ledet av en pakistansk kjernevåpenekspert, og at dette har hjulpet dem mye.

• Vil du ha ukesbrev fra Urix? Klikk her

Irans atomvåpenprogram, prosjekt Amad, ble i hovedsak lagt på is i 2003, men kunnskapen består, skriver New York Times.

Blant milepælene Iran ikke har nådd, er prøvesprenging av et våpen, og produksjon av nok kjernefysisk materiale av våpenkvalitet.

Mangler råstoff

På grunn av avtalen Iran inngikk med USA og andre land har ikke landet de nødvendige materialene de trenger for å bygge en bombe. Det viktigste er selve «sprengstoffet».

Avtalen fra 2015 satte en grense på hvor mye såkalt lavt anriket uran Iran kunne ha. Dette er uran som passer i kraftverk, men ikke i en bombe.

Da iranerne inngikk avtalen, hadde de 10.000 kilo av denne typen uran. Det ble sendt ut av landet, og delvis erstattet med nytt, uanriket uran. I november i fjor ble det anslått av FN at Iran hadde 551 kilo uran de hadde anriket.

– Iran trenger 1050 kilo lavt anriket uran for å lage én bombe, sier president i «The Ploughshares Fund», Joe Cirincione, til Foreign Policy.

Mot et våpen

Når det er lavt anriket, så er konsentrasjonen av våpenuran under 20 prosent. For å få til en atomeksplosjon, så må dette økes til over 80 prosent.

Det må gjøres i avanserte sentrifuger. Før 2015-avtalen hadde Iran omtrent ti tusen slike sentrifuger i bruk. Nå blir det anslått at de har maksimalt halvparten av dem i drift.

– Installerer de noen tusen ekstra sentrifuger, så kan de vesentlig kutte ned på tiden det tar å få nok våpenuran, forteller Olli Heinonen fra «Foundation for Defense of Democracies» til Foreign Policy.

Det er akkurat det Iran nå melder at de har lov til å gjøre. Ifølge avtaleteksten, så er det noe de kan gjøre fordi USA har trukket seg fra avtalen.

– Fra nå av vil vårt kjernefysiske program kun bli utviklet basert på våre tekniske behov, står det i den offisielle iranske meldingen.

Heinonen anslår at Iran kan få nok «sprengstoff» i løpet av fire måneder ved en aggressiv produksjonsplan.

Et atomvåpen, men hva så?

Veien fra å ha nok uran til en fungerende bombe på en rakett, er bratt for de fleste. Med de riktige beregningene og ingeniørarbeidet utført på forhånd, kan det gå raskt.

Amerikanerne fikk den første forsyningen av våpenuran i juli 1945. Én måned senere ble det detonert i en fungerende bombe over den japanske byen Hiroshima.

Spørsmålet er hva Iran egentlig oppnår.

– La oss rent hypotetisk anslå at Iran har én bombe om et år, sier den tidligere sjefen for den 5. amerikanske flåte, John Miller, til Foreign Policy.

– Det som vil skje da, er at Saudi-Arabia skaffer seg et våpen. Israel har det allerede, så hva slags militær dominans vil Iran få? Ingenting, sier Miller.

Da Iran i fjor sa de kom til å bryte noen av vilkårene i avtalen, ble det av mange sett på som et skritt i forhandlinger.

– Det er en kalkulert handling, sa lederen for ikke-spredning i «Arms Control Association», Kelsey Davenport til FP.

– Det er for å få bedre kort på bordet under forhandlingene om opphevelse av sanksjoner.

Iran har også gjentatte ganger poengtert at de ikke vil ha atomvåpen, og at den kjernefysiske aktiviteten har sivile formål. Landet er også fortsatt bundet av ikkespredningsavtalen. Den krever at de ikke bygger atomvåpen.